En følelse av uvilje og bitterhet overfor andre på grunn av deres eiendeler, velstand, fordeler, stilling eller anseelse. Misunnelige mennesker ønsker seg det andre har, og føler kanskje at den som eier noe de begjærer, ikke fortjener å ha dette. Det hebraiske ordet qinʼạh kan ha varierende betydning, alt etter hvilken sammenheng det står i. Det kan bety nidkjærhet, det å kreve udelt hengivenhet og dessuten skinnsyke og misunnelse (2Kg 19: 31; Sl 79: 5; 4Mo 25: 11; 5: 14; Job 5: 2), mens det greske ordet fthọnos alltid innebærer noe negativt – misunnelse. – Ro 1: 29.

En av de dårlige tilbøyelighetene syndige mennesker har, er tendensen til å være misunnelig. (Jak 4: 5) Misunnelse er et uttrykk for hat. Fordi filisterne misunte Isak hans velstand, tilstoppet de ondskapsfullt de brønnene han var avhengig av for å kunne skaffe vann til sine hjorder. Til slutt forlangte filisterkongen at Isak skulle forlate området. (1Mo 26: 14–16, 27) Korah, Datan og Abiram var misunnelige på Moses og Aron på grunn av deres verdighet og deres ærefulle stilling, og dette utløste et ondsinnet verbalt angrep mot disse to. (4Mo 16: 1–3; Sl 106: 16–18) Det at folk var så velvillig stemt overfor Jesus, fylte overprestene og mange av jødenes eldste med misunnelse. Deres misunnelse drev dem så langt at de overgav Guds Sønn til Pilatus for å få ham dømt til døden. – Mt 27: 1, 2, 18; Mr 15: 10.

Misunnelse kommer også inn i bildet når noen fremmer en lære som ikke stemmer med Jesu Kristi undervisning. Slike mennesker er ikke først og fremst opptatt av å ære Gud, men av å utbre sin egen lære. Deres misunnelse kan føre til at de forsøker å stille sanne kristne i et dårlig lys og baktale dem og undergrave deres virksomhet og sunne innflytelse. (1Ti 6: 3, 4) Apostelen Paulus måtte ta til gjenmæle mot noen som hadde urette motiver og forkynte Kristus av misunnelse. De tok sikte på å svekke Paulus’ anseelse og hans myndighet som apostel, som de misunte ham. De forsøkte å ta motet fra ham mens han satt i fengsel. De var ute etter å opphøye seg selv på hans bekostning for å fremme sine selviske hensikter. – Flp 1: 15–17.

Faren ved å gi etter for misunnelse. Folk som når sine mål ved hjelp av bedrag og vold, kan kanskje en viss tid glede seg over velstand, trygghet og god helse. Det kan til og med hende at de dør i fred, uten å lide store kvaler. En Guds tjener som ser dette og tenker på sine egne leveforhold, som kanskje er mindre gunstige, kan komme til å bli grepet av en misunnelse som svekker hans verdsettelse av verdien av å gjøre Guds vilje, slik tilfellet var med Asaf. (Sl 73: 2–14) Derfor nevnes det i Bibelen gang på gang gode grunner for ikke å misunne de onde eller slå inn på deres veier: De som øver urettferdighet, er like forgjengelige som gress som visner i hast under solens brennende hete. (Sl 37: 1, 2) Uansett hvilken velstand som omgir dem som når sine mål ved å gripe til vold, er slike mennesker en vederstyggelighet for Jehova, og hans forbannelse er over dem. (Ord 3: 31–33) De har ingen framtid. – Ord 23: 17, 18; 24: 1, 19, 20.

Følgende inspirerte ordspråk viser hvilke sørgelige konsekvenser det får å være misunnelig: «En mann med et misunnelig [bokst.: «ondt»] øye haster etter verdifulle ting, men han vet ikke at armod vil komme over ham.» (Ord 28: 22) En som har et misunnelig øye, jager faktisk mot armod. Mens han prøver å klatre oppover for å kunne måle seg med dem han misunner, går det nedover med ham moralsk sett fordi han svikter rette prinsipper. Selv om han skulle oppnå å skaffe seg rikdom, er hans vinning bare midlertidig. Han kan ikke ta den med seg når han dør. Han har kjempet for eller ’hastet etter’ noe som er uten verdi. Da Jesus regnet opp en rekke onde ting som kommer innenfra og besmitter et menneske,  nevnte han også «et misunnelig [bokst.: «ondt»] øye». – Mr 7: 22, 23.

Misunnelse er en av kjødets gjerninger som kan hindre en i å arve Guds rike. (Ga 5: 19–21) Alle som fortsetter å være fulle av misunnelse, «fortjener døden». (Ro 1: 29, 32) Men med Guds ånds hjelp er det mulig å motstå tendensen til å være misunnelig. – Ga 5: 16–18, 25, 26; Tit 3: 3–5; 1Pe 2: 1.