(Mọab), MOABITTER.

1. Den sønnen Lot fikk med sin eldste datter. Både Moab og Ammon, hans halvbror, ble unnfanget etter at Lot og hans døtre hadde dratt bort fra Soar og begynt å bo i en hule i fjellområdet i nærheten. Moab ble stamfar til moabittene. – 1Mo 19: 30–38.

2. Det området som i gammel tid var bebodd av moabittene, ble kalt «Moab» og «Moabs område(r)». (1Mo 36: 35; 4Mo 21: 20; Rut 1: 2; 1Kr 1: 46; 8: 8; Sl 60: 8) Tidligere hadde emittene bodd i dette landet, men de var tydeligvis blitt fortrengt av moabittene. (5Mo 2: 9–11; jf. v. 18–22.) Det ser ut til at Moabs område ved slutten av den tiden da israelittene vandret i ødemarken, strakte seg fra Zered-elvedalen i sør til Arnon-elvedalen i nord (som ligger 50 km fra hverandre) og fra Dødehavet i vest til en ikke nærmere angitt grense mot Den arabiske ørken i øst. (4Mo 21: 11–13; 5Mo 2: 8, 9, 13, 18, 19) Dette området er stort sett en høyslette som er gjennomskåret av dype kløfter. Det har en gjennomsnittshøyde på 900 m over Middelhavet, og stigningen opp fra Dødehavet er bratt. I gammel tid var det beitemarker her for store hjorder (2Kg 3: 4), og det fantes også vingårder og frukthager i området. (Jf. Jes 16: 6–10; Jer 48: 32, 33.) Det ble også dyrket korn her. – Jf. 5Mo 23: 3, 4.

I en tidligere periode strakte Moabs land seg nord for Arnon og omfattet «Moabs ørkensletter, på den andre siden av Jordan, sett i forhold til Jeriko». (4Mo 22: 1) Men en tid før israelittene kom, inntok amorittkongen Sihon dette området, og Arnon ble da Moabs nordlige grense. (4Mo 21: 26–30; Dom 11: 15–18) Ammonittene ble også slått av Sihon og drevet lenger mot nord og øst. Det området som amorittene erobret fra begge disse folkene, dannet en kile mellom Moab og Ammon, og Moab kom til å grense til amorittenes område i nord og til edomittenes område i sør. (Dom 11: 13, 21, 22; jf. 5Mo 2: 8, 9, 13, 14, 18.) Da Moabs område hadde sin største utstrekning, var det omkring 100 km langt fra nord til sør og 40 km bredt fra øst til vest.

Fordi en del av amorittenes område en gang hadde tilhørt Moab, ble det fortsatt kalt «Moabs land». (5Mo 1: 5) Det var i dette tidligere moabittiske området israelittene slo leir før de gikk over  Jordan. (4Mo 31: 12; 33: 48–51) Der ble det for andre gang foretatt en opptelling av israelittenes våpenføre menn fra 20-årsalderen og oppover. (4Mo 26: 2–4, 63) Det var også der Gud gav folket sine befalinger og lovbestemmelser om levittenes byer, om tilfluktsbyer og om arveforhold. (4Mo 35: 1 til 36: 13) Der holdt Moses sine siste taler, og der ble det sluttet en pakt med Israel, en pakt som ansporet til troskap mot Jehova. (5Mo 1: 1–5; 29: 1) Til slutt gikk Moses opp på fjellet Nebo for å se det lovte land, og så døde han. I 30 dager sørget israelittene over Moses på Moabs ørkensletter. – 5Mo 32: 49, 50; 34: 1–6, 8.

Moabs forhold til Israel. Siden moabittene var etterkommere av Abrahams nevø Lot, var de i slekt med israelittene. De to folkenes språk lignet sterkt på hverandre, slik det framgår av innskriften på Mesja-steinen (Moabittsteinen). Det ser også ut til at moabittene i likhet med israelittene praktiserte omskjærelse. (Jer 9: 25, 26) Moabittene – med unntak av noen få, for eksempel Rut og Jitma, en av kong Davids «veldige menn» (Rut 1: 4, 16, 17; 1Kr 11: 26, 46) – viste seg likevel å være bitre fiender av israelittene.

Før israelittene gikk inn i det lovte land. I Moses’ sang om hvordan Jehova tilintetgjorde Egypts militære styrker i Rødehavet, hentydes det til at nyheten om denne begivenheten skulle få «Moabs voldsherrer» til å skjelve. (2Mo 15: 14, 15) At moabittene virkelig ble redde, framgår av at deres konge nektet israelittene å dra gjennom hans land i fred omkring 40 år senere. (Dom 11: 17) Men på Guds uttrykkelige befaling gikk israelittene ikke til angrep på moabittene. Da de kom til Moabs sørgrense ved Zered-elvedalen, gikk de utenom Moabs område. (4Mo 21: 11–13; 5Mo 2: 8, 9; Dom 11: 18) Moabittene solgte mat og vann til israelittene (5Mo 2: 26–29), men det sies likevel at de ’ikke kom dem til hjelp med brød og vann’. (5Mo 23: 3, 4) Dette skyldes åpenbart at de ikke tok gjestfritt imot dem og ikke forsynte dem med proviant uten å profittere på det.

Da israelittene senere hadde gått over Arnon-elvedalen, ble de angrepet av amorittene og deres konge, Sihon, som tidligere hadde lagt under seg moabittenes område nord for Arnon. Israelittene seiret med Guds hjelp over denne kongen og også over Basjans konge, Og. Deretter slo de leir på Moabs ørkensletter. (4Mo 21: 13, 21 til 22: 1; 5Mo 2: 24 til 3: 8) Synet av israelittenes store leir virket skremmende på moabittene og deres konge, Balak, og fylte dem med en knugende redsel. Balak gjorde ikke krav på det tidligere moabittiske området som israelittene hadde tatt fra amorittene, men han fryktet for sitt rike. Han rådførte seg derfor med Midjans eldste og sendte sendebud – eldste fra både Moab og Midjan – til profeten Bileam for å leie ham til å komme og forbanne Israel. (4Mo 22: 2–8; jf. Dom 11: 25.) På denne måten ’kjempet’ Balak mot israelittene. (Jos 24: 9) Men Jehova fikk Bileam til å velsigne israelittene og dessuten til å forutsi at Israel skulle få overtaket over Moab. (4Mo, kap. 23, 24; Jos 24: 10; Ne 13: 1, 2; Mi 6: 5) Deretter ble moabittiske og midjanittiske kvinner etter forslag fra Bileam benyttet til å lokke israelittiske menn til umoral og avgudsdyrkelse i forbindelse med Ba’al-Peor. Mange israelitter gav etter for denne fristelsen. Dette vakte Jehovas vrede og førte til at 24 000 menn mistet livet. (4Mo 25: 1–3, 6, 9; 31: 9, 15, 16) Fordi moabittene unnlot å hjelpe israelittene med brød og vann, og fordi de leide Bileam til å forbanne israelittene, skulle ingen moabitt «selv inntil tiende generasjon» få komme inn i Jehovas menighet. – 5Mo 23: 3, 4. Se AMMONITTER (Ekteskap med israelitter).

I dommertiden. Det ser ut til at moabittene i dommertiden utvidet sitt område så det strakte seg nord for Arnon, og da deres konge Eglon regjerte, besatte de også israelittisk område vest for Jordan, iallfall så langt som til og med «palmebyen», Jeriko, som de ’tok i eie’. (Dom 3: 12, 13, jf. 5Mo 34: 3.) Israel var underlagt Moab i 18 år inntil Ehud, en venstrehendt benjaminitt, drepte kong Eglon mens han var alene med ham under en audiens. Deretter ledet Ehud israelittene mot Moab, som mistet omkring 10 000 mann og deretter ble underlagt Israel. – Dom 3: 14–30.

Da Juda i dommertiden ble hjemsøkt av hungersnød, utvandret en mann som het Elimelek, til det mer fruktbare Moabs land sammen med sin kone, No’omi, og deres to sønner, Mahlon og Kiljon. Sønnene giftet seg der med de moabittiske kvinnene Rut og Orpa. Etter at de tre mennene døde i Moab og forholdene ble bedre i Israel, drog No’omi tilbake til Betlehem sammen med Rut. Boas, en slektning av Elimelek, giftet seg der med Rut, som hadde sluttet å tilbe moabittenes guder og var blitt en tilbeder av Jehova. Slik gikk det til at moabittinnen Rut ble en av stammødrene til David og dermed også til Jesus Kristus. – Rut 1: 1–6, 15–17, 22; 4: 13, 17.

Det var også i dommertiden at israelittene begynte å dyrke moabittenes guder, deriblant utvilsomt deres gud Kemosj. (Dom 10: 6; 4Mo 21: 29; Jer 48: 46) Israelittene mistet Jehovas gunst og ble undertrykt av sine fiender fordi de antok nabofolkenes avgudsdyrkelse. (Dom 10: 7–10) Så  sent som på Samuels tid ble det troløse Israel plaget av moabittene. – 1Sa 12: 9–11.

I Sauls, Davids og Salomos regjeringstid. Det vanskelige forholdet til moabittene fortsatte i årevis. Israels første konge, Saul, førte krig mot dem og seiret over dem. (1Sa 14: 47) Siden moabittene derfor må ha betraktet Saul som en fiende, er det forståelig at Moabs konge var så velvillig stemt mot David, som var lyst fredløs av Saul, at han gikk med på å la Davids foreldre bo i Mispe i Moab. – 1Sa 22: 3, 4.

Også senere, da David selv hersket som konge, var det krig mellom Israel og Moab. Moabittene ble fullstendig undertvunget og måtte betale tributt til David. Det ser ut til at to tredjedeler av Moabs stridsmenn ble drept ved krigens slutt. Dette foregikk tydeligvis ved at David fikk dem til å legge seg ned på jorden etter hverandre og deretter målte rekken med en snor for å bestemme hvilke to tredjedeler som skulle slås i hjel, og hvilken tredjedel som skulle få leve. (2Sa 8: 2, 11, 12; 1Kr 18: 2, 11) Det var muligens under den samme konflikten at Benaja, Jehojadas sønn, «slo . . . i hjel de to sønnene til Ariel fra Moab». (2Sa 23: 20; 1Kr 11: 22) Davids avgjørende seier over moabittene var en oppfyllelse av Bileams profetiske ord som var uttalt over 400 år tidligere: «En stjerne skal i sannhet tre fram fra Jakob, og et septer skal visselig reise seg fra Israel. Og han skal i sannhet sønderslå Moabs tinninger og hodeskallen til alle krigslarmens sønner.» (4Mo 24: 17) Det var etter alt å dømme med tanke på denne seieren at salmisten sa at Gud betraktet Moab som sitt «vaskefat». – Sl 60: 8; 108: 9.

Davids sønn Salomo ignorerte Guds lov og giftet seg med moabittiske kvinner som ikke var blitt tilbedere av Jehova. For å tekkes dem bygde han en offerhaug for deres gud Kemosj. Først 300 år senere, under Josjias styre, ble denne offerhaugen ’gjort uegnet for tilbedelse’. – 1Kg 11: 1, 7; 2Kg 23: 13.

Fram til jødenes landflyktighet. En tid etter at Israel ble skilt fra Juda, tok moabittene tydeligvis tilbake området nord for Arnon. På den svarte basaltstelen som blir kalt Mesja-steinen, forteller moabittkongen Mesja at Omri, Israels konge, hadde besatt Medeba-distriktet. Siden høysletten ved Medeba lå i Rubens område (Jos 13: 15, 16), hadde Israel åpenbart mistet dette distriktet til moabittene, slik at Omri senere måtte erobre det tilbake.

Det later til at Moab fortsatte å være underlagt Israel mens kongene Omri og Akab regjerte. Men moabittkongen Mesja, som «betalte Israels konge hundre tusen lam og hundre tusen uklipte værer», gjorde opprør etter kong Akabs død. (2Kg 1: 1; 3: 4, 5) Mesja-steinen ble reist til minne om dette opprøret. (BILDE: bd. 1, s. 946) Hvis de stedene som er nevnt på denne steinen, tilsvarer de stedene med samme navn som er nevnt i Bibelen, lå ti av de byene som kong Mesja hevder at han hersket over eller inntok eller (gjenopp)bygde, avgjort i israelittenes område nord for Arnon. Disse byene er Dibon, Atarot, Aroer, Kirjatajim, Nebo, Ba’al-Meon (4Mo 32: 34, 37, 38), Medeba, Bamot-Ba’al, Jahas (Jos 13: 9, 17–19) og Beser (Jos 20: 8).

I motsetning til Mesjas propagandapregede innskrift viser Bibelen at moabittene led et ydmykende nederlag. Jehoram (som ble konge i Israel omkring to år etter at Akab døde) sikret seg hjelp fra Judas konge, Jehosjafat, og Edoms konge for å slå ned moabittenes opprør, og de marsjerte mot Moab fra sør, gjennom Edom-ødemarken. Men de allierte hærstyrkene og deres dyr holdt på å forgå av mangel på vann. De søkte da hjelp hos profeten Elisja, og som en oppfyllelse av hans profeti om at Jehova ville hjelpe dem for Jehosjafats skyld, ble elvedalen fylt med vann. Neste morgen, da solen skinte på vannet, fortonte det seg som blod for moabittene. De trakk den feilaktige slutning at de allierte hærstyrkene hadde slått hverandre i hjel, glemte all forsiktighet og drog til israelittenes leir, men ble drevet på flukt. I kampene som fulgte, ble moabittenes byer ødelagt, gode jordstykker ble fylt med steiner, trær ble felt og vannkilder tilstoppet. Da kong Mesja oppdaget at han var i ferd med å bli omringet i Kir-Hareset, og at angrepene mot ham fortsatte, forsøkte han forgjeves å bryte igjennom til Edoms konge. Til slutt tok han sin førstefødte sønn og ofret ham som et brennoffer på muren. På grunn av dette eller av en annen årsak ble det «stor harme mot Israel», og beleiringen ble hevet. – 2Kg 3: 6–27.

Siden dette ydmykende nederlaget ikke fant sted på fremmed jord, men førte ødeleggelse over Moabs land, må gjenreisningen rimeligvis ha tatt lang tid. Det må derfor sannsynligvis ha vært på et tidligere tidspunkt under Jehosjafats regjering at Moab slo seg sammen med styrkene fra Ammon og fra Se’irs fjellområde for å angripe Juda. Fordi Jehova grep inn, endte det med at de tre hærene gikk løs på hverandre og gjorde ende på hverandre. (2Kr 20: 1, 22–24) Noen bibelkommentatorer mener at det er denne begivenheten det hentydes til i Salme 83: 4–9. – Sml. 2Kr 20: 14 med Sl 83: 0.

Fiendskapet mellom Moab og Israel fortsatte i de etterfølgende årene. Etter at profeten Elisja  døde, kom det jevnlig røverflokker av moabitter inn i Israel. (2Kg 13: 20) Omkring 200 år senere, på Jehojakims tid, bidrog lignende moabittiske røverflokker til at Juda ble knust i løpet av landets siste år som selvstendig rike. (2Kg 24: 2) Da Jerusalem ble ødelagt i 607 f.v.t., søkte en del jøder tilflukt i Moab, men de vendte tilbake til Juda da Gedalja ble innsatt som stattholder. – Jer 40: 11, 12.

Etter landflyktigheten. Etter at en rest av israelittene hadde vendt tilbake fra landflyktigheten i Babylon i 537 f.v.t., var det noen av dem som giftet seg med moabittiske kvinner. Men på Esras oppfordring sendte de bort disse kvinnene og deres barn. (Esr 9: 1, 2; 10: 10, 11, 44) Noen år senere stod Nehemja overfor en lignende situasjon: Mange israelitter hadde tatt seg moabittiske hustruer. – Ne 13: 1–3, 23.

Moab omtalt profetisk. Fordi moabittene stadig hadde ført krig mot Israel, blir de omtalt blant Jehovas folks bitre fiender. (Jf. Jes 11: 14.) Moabittene ble fordømt, og deres land skulle til slutt bli like øde som Sodoma fordi de hånte israelittene og var stolte og hovmodige. (Sef 2: 8–11; se også Jer 48: 29.) Allerede ved slutten av 800-tallet f.v.t. skrev Amos at Moab skulle bli straffet «fordi han [Moab] brente Edoms konges ben til kalk». (Am 2: 1–3) Noen mener dette betyr at 2. Kongebok 3: 26, 27 skal forstås slik at det ikke var sin egen sønn kong Mesja ofret, men den førstefødte sønnen til Edoms konge, men dette er ikke sannsynlig. Det finnes en jødisk overlevering som knytter den begivenheten Amos nevner, til krigen mot Mesja, og ifølge denne overleveringen skal moabittene en tid etter denne krigen ha gravd opp Edoms konges ben og deretter brent dem til kalk. Men Bibelens beretning gir ingen holdepunkter for å tidfeste en slik hendelse.

Jesaja (kap. 15, 16) regnet opp en rekke moabittiske byer som skulle bli rammet av en ulykke. Etter alt å dømme skrev han sine uttalelser om Moab på 700-tallet f.v.t., omtrent på den tiden da kong Akas døde, og mens Assyria hadde en dominerende stilling. Han avsluttet sin profeti med ordene: «Og nå har Jehova talt og sagt: ’Innen tre år, regnet som en leiekars år, da skal Moabs herlighet bli vanæret med stor uro av ethvert slag, og de som blir igjen, skal være svært få, ikke mektige.’» – Jes 16: 14.

Man kan ikke ut fra historiske beretninger tidfeste nøyaktig når disse profetiene som ble uttalt av Jesaja og Amos, gikk i oppfyllelse. Men det finnes vitnesbyrd om at Moab kom under assyrernes åk. Assyrerkongen Tiglat-Pileser III nevner Salamanu av Moab blant dem som betalte tributt til ham. Sankerib hevder at han har mottatt tributt fra Kammusunadbi, Moabs konge. Og assyrerkongene Asarhaddon og Assurbanipal omtaler de moabittiske kongene Musuri og Kamashaltu som sine lydkonger. (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 282, 287, 291, 294, 298.) Det er også gjort arkeologiske funn som viser at mange av stedene i Moab ble avfolket omkring 700-tallet f.v.t.

På 600-tallet f.v.t. pekte Jeremia i en profeti fram til en tid da Jehova skulle kreve Moab til regnskap (Jer 9: 25, 26), noe han gjorde ved å benytte seg av babylonerne under kong Nebukadnesar. (Jer 25: 8, 9, 17–21; 27: 1–7) En rekke moabittiske byer skulle bli lagt øde. (Jer 48) Da Jehova fullbyrdet sin dom over Juda ved å la babylonerne gripe inn, må moabittene åpenbart ha sagt: «Se, Judas hus er som alle de andre nasjonene.» Fordi moabittene ikke erkjente at det var Guds dom som ble fullbyrdet, og at innbyggerne i Juda var hans folk, skulle de bli rammet av en ulykke som ville få dem til å ’kjenne Jehova’. – Ese 25: 8–11; jf. Ese 24: 1, 2.

Den jødiske historieskriveren Josefus forteller at Nebukadnesar i det femte året etter at han ødela Jerusalem, vendte tilbake for å krige mot Coele-Syria, Ammon og Moab, og at han deretter gikk til angrep på Egypt. (Jewish Antiquities, X, 181, 182 [ix, 7]) Arkeologiske funn som bekrefter ødeleggelsen av Moab, er omtalt i The Interpreter’s Dictionary of the Bible: «Arkeologiske undersøkelser har vist at hele Moab stort sett var avfolket fra omkring begynnelsen av 500-tallet, og at mange steder i landet var avfolket allerede fra omkring 700-tallet. Fra 500-tallet av drog nomader gjennom landet, inntil de politiske og økonomiske forholdene i de siste århundrene f.Kr. igjen gjorde det mulig for folk å leve som fastboende.» – Redigert av G.A. Buttrick, 1962, bd. 3, s. 418; jf. Ese 25: 8–11.

Det er sannsynlig at Kyros, Babylons erobrer, senere tillot landflyktige moabitter å vende tilbake til sitt hjemland, i tråd med Jeremia 48: 47.

Det lar seg ikke benekte at profetiene om Moab fikk en nøyaktig oppfyllelse. Det er mange hundre år siden moabittene opphørte å eksistere som et folk. (Jer 48: 42) På de stedene hvor man mener at de moabittiske byene Nebo, Hesjbon, Aroer, Bet-Gamul og Ba’al-Meon lå, finnes det i dag bare ruiner. Mange andre steders beliggenhet er helt ukjent.

Den eneste forklaringen på hvorfor moabittene forsvant som folk betraktet, finnes i Bibelen. I 1959-utgaven av Encyclopædia Britannica (bd. 15, s. 629) heter det: «Israel fortsatte å være en sterk makt, mens Moab forsvant. Moab ble riktignok  til stadighet utsatt for hardt press fra ørkenfolkenes horder. Rekker med ruiner av festningsanlegg og borger som til og med romerne var nødt til å oppføre, vitner om landets utsatte stilling. Men forklaringen finnes i Israel, og spesielt i profetenes gjerning.»

Siden moabittene forsvant som folk betraktet, er det logisk å anta at det må oppfattes som en billedlig uttrykksmåte når Moab i Daniel 11: 41 blir nevnt blant folkene «i endens tid» (Da 11: 40). Moabittene er etter alt å dømme et bilde på noen av dem som «Nordens konge» ikke klarer å få herredømme over.

Flere opplysninger om Mesja-steinen finnes i artikkelen MESJA (nr. 2).