(Mọlek) [fra en rot som betyr «å regjere som konge» el. «konge», men med vokalene fra bọsjeth, «skam», for å betegne avsky].

En guddom som spesielt blir forbundet med ammonittene (1Kg 11: 5, 7, 33); muligens den samme som Molok (Apg 7: 43; jf. Am 5: 26) og Milkom. (1Kg 11: 5, 33) I Jeremia 32: 35 blir Molek omtalt parallelt med Ba’al, noe som kan tyde på at det i det minste er en viss forbindelse mellom de to, om ikke også at det dreier seg om samme guddom. Mange forskere mener at «Molek» snarere er en tittel enn navnet på en bestemt guddom, og noen har derfor også framkastet den tanke at betegnelsen «Molek» kan ha blitt brukt om flere enn én gud.

 Det er utbredt enighet om at den Malkam som er nevnt i 2. Samuelsbok 12: 30 og 1. Krønikebok 20: 2, er den billedstøtten som forestilte den ammonittiske guden Milkom, eller Molek, selv om det hebraiske uttrykket som er brukt her, også kan gjengis med «deres konge». (Jf. NO, EN, KJ, AS.) Tidligere i den bibelske beretningen blir ammonittenes konge omtalt ved sitt navn, Hanun (2Sa 10: 1–4), og det er derfor rimelig å anta at navnet Hanun ville ha stått i den bibelske beretningen i stedet for Malkam hvis uttrykket hadde henspilt på kongen og ikke på avguden. Dessuten virker det usannsynlig at en konge ville ha båret en krone som veide omkring 34 kg. Av samme grunn mener noen at David bare rent midlertidig satte Malkams krone på sitt hode, kanskje for å markere sin seier over denne falske guden. Ifølge lesemåten i targumene, som mange oversettere har rettet seg etter, hadde kronen bare én kostbar edelsten. Dette har fått noen til å anta at det var den kostbare edelstenen, og ikke selve kronen, som ble satt på Davids hode.

Barneofringer til Molek. Ifølge Guds lov til Israel skulle enhver som gav sitt avkom til Molek, straffes med døden. Dette gjaldt også de fastboende utlendingene i Israel. (3Mo 20: 2–5) Likevel fantes det frafalne israelitter både i Juda rike og i tistammeriket som lot sine sønner og døtre «gå gjennom ilden». – 2Kg 17: 17, 18; Ese 23: 4, 36–39.

Noen har betraktet det å la barn «gå gjennom ilden» for Molek som en betegnelse på et renselsesritual som gikk ut på at barna ble helliget eller viet til Molek. Andre forstår det slik at det dreide seg om en egentlig offerhandling. Det kan ikke være noen tvil om at kanaaneere og frafalne israelitter faktisk ofret sine barn. (5Mo 12: 31; Sl 106: 37, 38) Juda-kongen Akas «gav seg til å brenne sine sønner [«sin sønn», Sy] i ilden». (2Kr 28: 3) I det parallelle skriftstedet i 2. Kongebok 16: 3 står det: «Han lot til og med sin egen sønn gå gjennom ilden.» Dette viser at det å la noen «gå gjennom ilden» iallfall enkelte ganger er synonymt med det å ofre. Men det er sannsynlig at tilbedelsen av Molek ikke alltid eller på alle steder foregikk på den samme måten. Kong Salomo lot seg for eksempel påvirke av sine fremmede hustruer til å bygge offerhauger for Molek og andre guddommer, mens barneofringer først blir nevnt i forbindelse med Akas. (1Kg 11: 7, 8) Hvis denne avskyelige skikken hadde vært praktisert tidligere, ville den ha vært fordømt sammen med de andre formene for avgudsdyrkelse som fant sted i de forskjellige kongenes regjeringstid. Av denne grunn heller noen kommentatorer til den oppfatning at uttrykket ’la gå gjennom ilden’ opprinnelig må ha vært brukt om et renselsesritual, og at det senere kom til å betegne en egentlig offerhandling.

I 3. Mosebok 18: 21 er det etter alt å dømme tale om det å hellige eller vie barn til denne falske guden. Dette skriftstedet er blitt gjengitt på forskjellige måter: «Du skal ikke gi noen av dine barn til Molok.» (NO) «Du skal ikke gi noget av dine barn fra dig til ildoffer for Molok.» (EN) «Du skal ikke tillate at noen av ditt avkom blir viet til Molek.» (NV) – Se også NW, fotn.

Blant alle Judas konger er det bare om Akas og Manasse det blir sagt at de lot sitt avkom gå gjennom ilden. Men disse to kongene hadde så sterk påvirkningskraft at det ser ut til at denne skikken vant innpass blant israelitter i sin alminnelighet. (2Kg 16: 3; 21: 6; Jer 7: 31; 19: 4, 5; 32: 35; Ese 20: 26) Barna ble, iallfall i noen tilfeller, drept før de ble brent. – Ese 16: 20, 21.

Tofet, hovedsentret for Molek-dyrkelsen i Juda, ble gjort urent av kong Josjia for at ingen skulle la sin sønn eller datter gå gjennom ilden der. (2Kg 23: 10–13) Men dette gjorde ikke slutt på denne skikken for bestandig. Esekiel, som begynte å tjene som profet 16 år etter at Josjia døde, gjør det klart at barneofringer forekom også på hans tid. – Ese 20: 31.

Noen mener at den Molek som det ble ofret barn til, var en billedstøtte som var formet som en menneskeskikkelse med oksehode. Det sies at den ble varmet opp til den ble rødglødende, og at barna ble kastet inn i dens utstrakte armer og falt ned i den flammende ilden nedenfor. Denne oppfatningen er hovedsakelig basert på den beskrivelsen som den greske historieskriveren Diodoros fra Sicilia (i det første århundre f.v.t.) gir av kartagernes Kronos, eller Molok. – Diodorus of Sicily, XX, 14, 4–6.

Opplysninger om forbindelsen mellom astrologi og tilbedelsen av Molek finnes i artikkelen ASTROLOGER.