I likhet med det hebraiske ordet ʼav (pappa, far) er ordet ʼem (mamma, mor) sannsynligvis dannet som en etterligning av en av de første leppelydene et spedbarn lager. Ordet  blir brukt om et menneskes kjødelige mor, muligens også om en stemor (1Mo 37: 10; jf. 1Mo 30: 22–24; 35: 16–19), og dessuten om en stammor, siden det sies at Adams hustru, Eva, var «mor til alle som lever». (1Mo 3: 20; 1Kg 15: 10) Det greske ordet for «mor» er mẹter. Både på hebraisk og gresk blir ordet for mor brukt i flere billedlige betydninger.

Hebraiske kvinner hadde et særlig sterkt ønske om å få mange barn. Det hang sammen med Guds løfte om å gjøre Israel til en folkerik nasjon og til det folk som den lovte ætt skulle komme gjennom. (1Mo 18: 18; 22: 18; 2Mo 19: 5, 6) Barnløshet ble betraktet som noe av det verste som kunne ramme en kvinne. – 1Mo 30: 1.

Under lovpakten var en kvinne i religiøs forstand «uren» i 40 dager (7 pluss 33) når hun hadde født en gutt, men dobbelt så lenge, i 80 dager (14 pluss 66), når hun hadde født en pike. (3Mo 12: 2–5) I de henholdsvis 7 og 14 dagene var hun uren for alle, også for sin mann, men i de 33 og 66 dagene var hun uren bare i forbindelse med hellige ting og det som var knyttet til den religiøse tjenesten ved helligdommen.

Hebraiske mødre ammet sine barn til de var tre år gamle, ja i enkelte tilfeller til de var fem år eller eldre, ut fra den oppfatning at jo lenger et barn diet, jo sterkere ville det bli. (Se AVVENNING.) Hvis en mor døde eller ikke hadde nok melk, ble det skaffet en amme. Når det er tale om ’spedbarn og diebarn’ i Bibelen, kan det derfor dreie seg om barn som var gamle nok til å bli avvent, og dermed gamle nok til å ha så mye kunnskap at de kunne lovprise Jehova og få opplæring i helligdommen. – Mt 21: 15, 16; 1Sa 1: 23, 24; 2: 11.

Det var et spesielt nært forhold mellom mor og barn fordi moren hadde den daglige omsorgen for barna inntil de var avvent og faren mer direkte begynte å engasjere seg i opplæringen av dem. Det var anerkjent at moren hadde en viktig stilling i familien. Hun skulle respekteres også i sin alderdom. (2Mo 20: 12; 21: 15, 17; Ord 23: 22; 5Mo 5: 16; 21: 18–21; 27: 16) Hun var imidlertid alltid underordnet under sin mann, som hun skulle respektere og lyde. Da Jesus var barn, underordnet han seg under sin adoptivfar, Josef, og sin mor, Maria. – Lu 2: 51, 52.

Hvis en mann hadde flere enn én hustru, skjelnet sønnene mellom sin biologiske mor og farens andre hustruer ved å bruke betegnelsen «mor». Helbrødre ble for eksempel skjelnet fra halvbrødre ved betegnelsen «min mors sønner». – Dom 8: 19; 1Mo 43: 29.

En mor skulle gjøre barna fortrolig med farens retningslinjer og befalinger og passe på at de ble fulgt. (Ord 1: 8; 6: 20; 31: 1) Moren stod for husholdningen under sin manns ledelse. Det å føde barn og oppdra dem på en rett måte medførte at hun hadde rikelig å gjøre, og at hun i høy grad ble holdt borte fra å fare med sladder og blande seg bort i andres saker. Så lenge hun fortsatte å være i troen, ville dette vise seg å være til stor beskyttelse for henne. (1Ti 5: 9–14; 2: 15) En god mor laget mat og vevde stoffer og sydde klær til sine barn og andre medlemmer av husholdningen, og hennes mann og hennes sønner kunne med god grunn rose og lovprise henne overfor andre. – Ord 31: 15, 19, 21, 28.

Brukt billedlig. I Dommerne 5: 7 blir uttrykket «mor» brukt som en betegnelse på en kvinne som hjelper og tar seg av andre. Paulus sammenlignet den mildhet han viste sine åndelige barn, dem han gjorde kjent med Guds sannhet, med den mildhet en «ammende mor» viser sine barn. – 1Te 2: 7; se MILDHET.

På grunn av det nære åndelige slektskap som eksisterer blant kristne, blir kristne kvinner omtalt som sine medkristnes mødre og søstre, og de skal behandles med samme respekt og renhet som kjødelige mødre og søstre. (Mr 3: 35; 1Ti 5: 1, 2) Kristne hustruer som følger Abrahams hustru Saras gode eksempel, blir omtalt som hennes «barn». – 1Pe 3: 6.

Ettersom menneskets legeme ble dannet av «støv fra jorden», kan jorden i billedlig forstand bli kalt menneskets «mor». (1Mo 2: 7; Job 1: 21) En by blir omtalt som en mor, og dens innbyggere blir betraktet som hennes barn. Jerusalem, regjeringssetet, var et symbol på hele nasjonen, og Israels folk ble som enkeltpersoner betraktet som byens barn. (Ga 4: 25, 26; Ese 23: 4, 25; jf. Sl 137: 8, 9.) En stor by ble også betraktet som en mor for nærliggende «tilhørende småbyer», som bokstavelig kan oversettes med «døtre». (Ese 16: 46, 48, 53, 55; se fotn. til v. 46 i NW.) Babylon den store, «den store by», blir kalt «mor til skjøgene og til de avskyelige ting på jorden». – Åp 17: 5, 18.