(Mọrdekai).

1. En mann som i 537 f.v.t. vendte tilbake til Jerusalem og Juda etter at israelittene i 70 år hadde vært i landflyktighet i Babylon. (Esr 2: 1, 2) Mordekai var en fremtredende israelitt og leder som hjalp Serubabel. Han blir nevnt i det første slektsregistret fra det gjenopprettede samfunnet i Juda. – Ne 7: 5–7.

2. «Sønn av Ja’ir, sønn av Sjime’i, sønn av Kisj, en benjaminitt» (Est 2: 5), Esters eldre fetter og fosterfar. (Est 2: 7) Mordekai blir bare omtalt i Esters bok i Bibelen. Boken forteller om den fremtredende rolle han spilte i forbindelse med de begivenheter som fant sted i det persiske verdensrike tidlig på 400-tallet f.v.t. Det er mye som tyder på at det også er han som har skrevet Esters bok.

Noen tviler på at boken er autentisk, eller på at Mordekai i det hele tatt har levd. De innvender at han i så fall må ha vært minst 120 år gammel og hans vakre kusine 100 år yngre da det boken handler om, fant sted. De baserer dette på den oppfatning at bibelteksten i Ester 2: 5, 6 tilsier at Mordekai ble ført i landflyktighet sammen med kong Jekonja. Men man behøver ikke å oppfatte bibelteksten slik. Hensikten med denne passasjen er ikke å beskrive Mordekais historie, men hans avstamning. Passasjen kan forstås slik at det var Kisj, som var Mordekais oldefar eller kanskje en enda tidligere forfader, som ble «ført i landflyktighet». Et annet synspunkt er at uttrykket «ført i landflyktighet» skal knyttes til Mordekai, men at tanken er at han som ennå ufødt etterkommer var ’i sine forfedres lend’ da forfedrene ble ført i landflyktighet i 617 f.v.t. – Jf. He 7: 9, 10.

Lojal som kongens tjener. Skjønt Mordekai var en landflyktig jøde, var han ifølge beretningen en av perserkongen Ahasverus’ tjenere. Han fikk høre at dronning Vasjti var blitt avsatt av kongen, og at alle vakre unge jomfruer i riket skulle samles, slik at det blant dem kunne bli valgt en til å bli dronning i hennes sted. Blant kandidatene var Ester, Mordekais kusine, en ung kvinne som «hadde en vakker skikkelse og et vakkert utseende», men hun fortalte ikke om sin jødiske bakgrunn. (Est 2: 7, 8) Hun ble valgt til dronning. Mordekai fortsatte i sin tjeneste, og mens han «satt i kongens port», fikk han vite at to av hoffmennene, Bigtan og Teresj, la planer om å legge hånd på kong Ahasverus. Gjennom Ester advarte han kongen, og hans lojale handling ble nedskrevet i «boken om dagenes hendelser». – Est 2: 21–23.

Nekter å bøye seg for Haman. Etter dette ble agagitten Haman gjort til førsteminister av  Ahasverus, som gav befaling om at alle i kongens port skulle kaste seg ned for Haman på grunn av den opphøyde stilling han nå hadde fått. Mordekai nektet imidlertid å gjøre dette med den begrunnelse at han var jøde. (Est 3: 1–4) Det at Mordekai gav denne begrunnelsen for sin holdning, viser at den hang sammen med at han som jøde stod i et innviet forhold til Jehova. Han innså at det å kaste seg ned for Haman innbefattet mer enn det å kaste seg ned for en opphøyd person i sin alminnelighet, slik som mange israelitter hadde gjort tidligere, bare for å vise at de anerkjente en slik persons høyere stilling som hersker. (2Sa 14: 4; 18: 28; 1Kg 1: 16) Når det gjaldt Haman, var det en god grunn til at Mordekai ikke bøyde seg. Haman var sannsynligvis amalekitt, og Jehova hadde erklært at han skulle føre krig mot Amalek «fra generasjon til generasjon». (2Mo 17: 16; se HAMAN.) For Mordekai var ikke dette et politisk spørsmål, men et spørsmål om hans ulastelighet overfor Gud.

Haman ble rasende, især da han ble klar over at Mordekai var jøde. Hans hat var så sterkt at all hans makt og alle hans privilegier ikke gav ham noen glede så lenge Mordekai satt i porten og nektet å bøye seg for ham. Ettersom det tydeligvis ikke var nok for Haman å hevne seg på Mordekai alene, fikk han kongen til å utstede et dekret om at alle i hele Perserriket som tilhørte Mordekais folk, skulle utryddes. – Est 3: 5–12.

Brukt til å utfri israelittene. Da dekretet om at alle jøder i riket skulle utryddes, ble kjent, gav Mordekai uttrykk for at Ester uten tvil hadde oppnådd kongelig verdighet på dette tidspunkt for at hun skulle kunne utfri jødene. Han gjorde det klart for henne hvilket stort ansvar hun hadde, og påla henne å bønnfalle kongen om velvilje og hjelp. Selv om Ester dermed satte sitt eget liv på spill, sa hun seg villig til å gjøre som han hadde bedt henne om. – Est 4: 7 til 5: 2.

En natt da kongen ikke fikk sove, ble hans oppmerksomhet ved en styrelse henledet på boken med statens offisielle opptegnelser. Dette var meget beleilig for Mordekai og jødene, for det saken gjaldt, var egentlig Mordekais lojalitet overfor kongen. Kongen ble nå minnet om at Mordekai ikke var blitt belønnet for den tjeneste han hadde gjort ham ved å avsløre den sammensvergelsen Bigtan og Teresj stod bak. Han ønsket nå å gi Mordekai en stor gunstbevisning – noe som ble til ydmykelse for Haman, som fikk beskjed om å sørge for at Mordekai ble offentlig æret. – Est 6: 1–12.

Det lyktes Ester å anklage Haman for grov bakvaskelse av jødene og også for forræderi mot kongens personlige interesser. Den rasende Ahasverus gav ordre om at Haman skulle straffes med døden, og Haman ble hengt på den 22 m høye pælen som han hadde gjort klar til Mordekai. – Est 7: 1–10.

Mordekai ble nå innsatt som førsteminister i stedet for Haman og mottok kongens signetring, som han kunne forsegle statsdokumenter med. Ester satte Mordekai over Hamans hus, som kongen hadde overlatt til henne. Deretter utstedte Mordekai med kongens bemyndigelse et motdekret som gav jødene rett til å forsvare seg. Dette gav jødene håp om utfrielse og fylte dem med glede. Mange i Perserriket sluttet seg til jødene, og den 13. adar, da de antijødiske lovene skulle tre i kraft, var jødene forberedt. På grunn av Mordekais høye stilling hadde de myndighetenes støtte. I Susan fikk de lov til å bekjempe sine fiender enda en dag. Over 75 000 av jødenes fiender i Perserriket ble drept, deriblant Hamans ti sønner. (Est 8: 1 til 9: 18) Mordekai påbød og Ester stadfestet at det hvert år skulle feires en høytid den 14. og den 15. adar, «purim-dagene». Disse dagene skulle kjennetegnes av fest og glede og av at man gav hverandre og de fattige gaver. Jødene vedtok at de selv og deres etterkommere og alle som sluttet seg til dem, skulle fortsette å feire denne høytiden. Som den nest øverste i riket ble Mordekai respektert av jødene, Guds innviede folk, og han fortsatte å arbeide for deres beste. – Est 9: 19–22, 27–32; 10: 2, 3.

En troens mann. Mordekai var en troens mann i likhet med hver enkelt av dem som blir omtalt av apostelen Paulus i Hebreerbrevet, kapittel 11, selv om han ikke er nevnt der ved navn. Han viste mot, besluttsomhet, ulastelighet og lojalitet overfor Gud og hans folk, og han fulgte det prinsippet som senere ble framsatt av Jesus: «Betal da tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» (Mt 22: 21) Han og Ester var av Benjamins stamme, som patriarken Jakob hadde profetert følgende om: «Benjamin kommer stadig til å rive i stykker som en ulv. Om morgenen kommer han til å fortære dyret som er røvet, og om kvelden kommer han til å dele bytte.» (1Mo 49: 27) Disse benjaminittene var aktive «om kvelden» for Israels nasjon, etter at israelittene ikke lenger hadde noen konge på tronen og folket var kommet under hedensk herredømme. Det er mulig at Mordekai og Ester fikk anledning til å utrydde de siste av de hatede amalekittene. Den interesse Mordekai viste for sine landsmenns beste, vitner om hans tro på at Abrahams Ætt, som skulle bli til velsignelse for alle jordens slekter, skulle framstå blant israelittene. – 1Mo 12: 2; 22: 18.