(Mọses) [dratt opp (dvs. reddet opp av vannet)].

«Den sanne Guds mann», Israels folks leder, mellommann for lovpakten, profet, dommer, hærfører, historieskriver og bibelskribent. (Esr 3: 2) Moses var født i Egypt i 1593 f.v.t., og han var sønn av Amram, sønnesønn av Kehat og sønnesønns sønn av Levi. Hans mor, Jokebed, var Kehats søster. (Se imidlertid JOKEBED.) Moses var tre år yngre enn sin bror, Aron. Søsteren deres, Mirjam, var noen år eldre. – 2Mo 6: 16, 18, 20; 2: 7.

Oppveksten og livet i Egypt. Moses, et ’guddommelig vakkert’ barn, unnslapp det folkemordet som farao hadde gitt påbud om ved å befale at alle nyfødte hebraiske guttebarn skulle drepes. Hans mor holdt ham skjult i tre måneder og la ham så i en kiste av papyrus, som hun satte i sivet ved bredden av Nilen. Her fant faraos datter ham. På grunn av den visdom moren og søsteren la for dagen, ble Moses ammet og undervist av sin mor; moren ble nemlig ansatt for å gjøre dette av faraos datter, som senere adopterte Moses som sin sønn. Som medlem av faraos husstand ble Moses «opplært i all egypternes visdom» og ble «mektig i sine ord og gjerninger»; han utmerket seg utvilsomt hva både åndsevner og fysiske ferdigheter angikk. – 2Mo 2: 1–10; Apg 7: 20–22.

Til tross for Moses’ gunstige posisjon i Egypt og alle de mulighetene som bød seg for ham, var hans hjerte hos Guds folk, som var i trelldom. Han håpet faktisk at Gud ville bruke ham til å utfri israelittene. Da han en gang i sitt 40. år var ute blant sine hebraiske brødre og la merke til de tunge byrdene de bar, fikk han se en egypter som slo en hebreer. Han forsvarte sin bror og slo i hjel egypteren, som han så gravde ned i sanden. Nå hadde Moses truffet sitt livs viktigste beslutning: «Ved tro nektet Moses, da han var blitt voksen, å bli kalt sønn av faraos datter, idet han valgte å bli dårlig behandlet sammen med Guds folk framfor å ha den midlertidige nytelse av synd.» Dermed gav Moses avkall på den ære og de materielle fordeler han kunne nyte som medlem av den mektige faraos husstand. – He 11: 24, 25.

Moses følte i virkeligheten at han på dette tidspunkt skulle tilveiebringe frelse for hebreerne. Men hebreerne verdsatte ikke hans initiativ, og han ble nødt til å flykte fra Egypt da farao fikk høre at han hadde drept en egypter. – 2Mo 2: 11–15; Apg 7: 23–29.

De 40 årene i Midjan. Moses foretok en lang reise gjennom et ødemarksområde og kom til Midjan, hvor han søkte tilflukt. Her, ved en brønn, kom hans mot og hans villighet til å gripe inn for å hjelpe mennesker som ble urettferdig behandlet, igjen til uttrykk. Da han så hvordan noen gjetere drev bort Jetros sju døtre og småfeet deres, utfridde han kvinnene og gav småfeet vann. Som følge av dette ble han invitert inn  i Jetros hus, og han begynte å arbeide som gjeter for ham og giftet seg senere med en av døtrene hans, Sippora, som fødte ham to sønner, Gersjom og Elieser. – 2Mo 2: 16–22; 18: 2–4.

Opplæring med tanke på framtidig tjeneste. Det var Guds hensikt å utfri hebreerne ved Moses’ hånd, men Guds tid var ennå ikke inne til det, og Moses var dessuten ennå ikke kvalifisert til å lede Guds folk. Han måtte gjennomgå ytterligere 40 år med opplæring. Egenskapene tålmodighet, saktmodighet, ydmykhet, langmodighet, mildhet og selvkontroll og evnen til å vente på Jehova måtte utvikles videre hos ham for at han skulle bli skikket til å lede folket. Han måtte formes og forberedes for at han skulle kunne utholde de skuffelser og vanskeligheter som han ville komme ut for, og for at han med kjærlig godhet, ro og styrke skulle kunne håndtere de mange forskjellige utfordringer som det ville by på å lede en stor nasjon. Han hadde tilegnet seg mye lærdom, og den opplæring han hadde fått som medlem av faraos husstand, hadde utvilsomt gitt ham verdighet og selvtillit og lært ham å føre seg, og den hadde helt sikkert styrket hans evne til å organisere og kommandere. Men det beskjedne arbeidet som gjeter i Midjan hjalp ham til å utvikle gode egenskaper som skulle bli enda viktigere med tanke på den oppgaven han hadde foran seg. David gjennomgikk likeledes en grundig opplæring også etter at han var blitt salvet av Samuel, og Jesus Kristus ble grundig prøvd for å bli fullkommengjort med tanke på å bli Konge og Øversteprest til evig tid. Jesus «lærte . . . lydighet av de ting han led; og etter at han var blitt gjort fullkommen, ble han ansvarlig for evig frelse for alle dem som adlyder ham». – He 5: 8, 9.

Utnevnt til befrier. Mot slutten av det 40 år lange oppholdet i Midjan gjette Moses sin svigerfars småfe ved fjellet Horeb da han ble forundret over å se en tornebusk som brant, men som ikke ble fortært av ilden. Da han gikk nærmere for å undersøke dette underlige fenomenet, talte Jehovas engel til ham ut fra ilden og åpenbarte at Guds tid nå var inne til å utfri Israel av trelldommen, og gav Moses myndighet til å tale i Guds navn ved å bruke Hans «minnenavn», Jehova. (2Mo 3: 1–15) Gud utnevnte dermed Moses til sin profet og sin representant, og Moses kunne nå med rette omtales som en salvet, en messias, eller en ’Kristus’, som i Hebreerne 11: 26. Gjennom sin engel gav Jehova sin profet Moses det han trengte for å vise Israels eldste at han var sendt av Ham. Han gav ham makt til å utføre tre mirakler som skulle tjene som tegn. Dette er første gang Bibelen taler om at et menneske får makt til å utføre mirakler. – 2Mo 4: 1–9.

Moses vegret seg, men ble ikke forkastet. Moses nølte imidlertid med å ta imot oppdraget, med den begrunnelse at han ikke var noen veltalende mann. Dette var en helt annen Moses, en som var svært forskjellig fra den Moses som 40 år tidligere på eget initiativ hadde tilbudt seg å utfri Israel. Han fortsatte å komme med innvendinger og bad til slutt Jehova om å ha ham unnskyldt og la ham slippe oppdraget. Selv om Jehova ble vred på Moses på grunn av dette, forkastet han ham ikke, men lot ham i stedet få Aron som talerør. Ettersom Moses var Guds representant, tjente han «som Gud» for Aron, som talte på vegne av ham. Under det møtet som nå ble holdt med Israels eldste, og under audiensene hos farao, gav Gud tydeligvis sine instrukser til Moses, som så gav disse videre til Aron; det var altså etter alt å dømme Aron som førte ordet når de stod framfor farao (en etterfølger av den farao som Moses hadde flyktet for 40 år tidligere). (2Mo 2: 23; 4: 10–17) Jehova omtalte senere Aron som Moses’ profet; liksom Moses i egenskap av Guds profet stod under Guds ledelse, skulle Aron altså være underlagt Moses’ ledelse. Moses fikk også vite at han var blitt gjort til «Gud for farao», at han med andre ord hadde fått guddommelig makt og myndighet over farao, slik at det nå ikke var noen grunn til å frykte Egypts konge. – 2Mo 7: 1, 2.

Selv om Gud irettesatte Moses, fritok han ham ikke for oppdraget fordi han nølte med å påta seg den store oppgave å være Israels befrier. Moses unnskyldte seg ikke med at han var høyt oppe i årene, selv om han var 80 år gammel. Førti år senere, da han var 120 år gammel, hadde han fortsatt sin styrke og sin årvåkenhet i behold. (5Mo 34: 7) I løpet av de 40 årene i Midjan hadde Moses hatt god tid til å meditere, og han hadde nok innsett hvilken feil han hadde begått ved å prøve å utfri hebreerne på eget initiativ. Han erkjente nå sin egen utilstrekkelighet. Og det må ha kommet som et sjokk på ham at han plutselig ble bedt om å påta seg denne oppgaven nå, etter å ha vært atskilt fra alle offentlige anliggender i så lang tid.

Senere, i 4. Mosebok 12: 3, sier Bibelen: «Mannen Moses var uten sammenligning den mest saktmodige av alle mennesker som var på jordens overflate.» Saktmodig som Moses var, erkjente han at han bare var et menneske og hadde sine ufullkommenheter og svakheter. Han prøvde ikke å framstå som Israels uovervinnelige leder. Det at han vegret seg, skyldtes ikke frykt for farao, men det at han var smertelig klar over sine egne begrensninger.

 Framfor Egypts farao. Moses og Aron ble nå nøkkelpersoner i en kamp mellom guder. Ved hjelp av de magipraktiserende prestene, som tydeligvis var anført av to prester som het Jannes og Jambres (2Ti 3: 8), mønstret farao alle de egyptiske gudenes makt mot Jehovas makt. Det første miraklet som Aron utførte framfor farao etter anvisning fra Moses, viste at Jehova var Egypts guder overlegen, selv om det bare førte til at farao ble enda mer forherdet. (2Mo 7: 8–13) Da den tredje plagen kom over landet, ble selv prestene nødt til å innrømme: «Det er Guds finger!» Og prestene ble så hardt rammet av bylleplagen at de ikke var i stand til å tre fram for farao for å stå Moses imot under denne plagen. – 2Mo 8: 16–19; 9: 10–12.

Plagenes virkning. Moses og Aron kunngjorde hver enkelt av de ti plagene på forhånd. Plagene kom som forutsagt, noe som beviste at Moses handlet på oppdrag fra Jehova. Jehovas navn ble kunngjort og ble mye omtalt i Egypt, noe som hadde både en bløtgjørende og en forherdende virkning på folks hjerte – hjertet til israelittene og noen av egypterne ble bløtgjort, mens hjertet til farao og hans rådgivere og støttespillere ble forherdet. (2Mo 9: 16; 11: 10; 12: 29–39) Egypterne visste at plagene ikke kom av at de selv hadde fornærmet gudene sine, men at det var Jehova som dømte gudene. Etter de ni første plagene var også Moses «meget stor i Egypts land, i faraos tjeneres øyne og i folkets øyne». – 2Mo 11: 3.

Det var også en tydelig forandring å spore blant israelittene. De hadde til å begynne med godtatt vitnesbyrdene om at Moses var sendt av Jehova Gud, men da de opplevde at farao strammet inn arbeidsbetingelsene deres ytterligere, klaget de slik til Moses at han nedslått vendte seg til Jehova i bønn. (2Mo 4: 29–31; 5: 19–23) Den Høyeste styrket ham da ved å åpenbare for ham at Han nå skulle gjennomføre det som Abraham, Isak og Jakob hadde sett fram til; han skulle åpenbare den fulle betydningen av sitt navn, Jehova, ved å utfri israelittene og gjøre dem til en stor nasjon i det lovte land. (2Mo 6: 1–8) Selv ikke da hørte israelittene på Moses. Men nå, etter den niende plagen, sluttet de helt og fullt opp om ham og samarbeidet slik at han etter den tiende plagen kunne organisere dem og føre dem ut på en ordnet måte, «i stridsformasjon». – 2Mo 13: 18.

Å tre fram for farao krevde mot og tro. Moses og Aron var helt og holdent avhengige av den styrke Jehova gav dem, og av at Jehovas ånd virket på dem, for å kunne være på høyde med den oppgaven de hadde fått. Farao var konge i datidens ubestridte verdensmakt. Ved hans hoff var det en makeløs prakt, og den hovmodige farao, som selv ble holdt for å være en gud, var omgitt av sine rådgivere, militære befalingsmenn, vakter og slaver. Dessuten var de religiøse lederne til stede, de magipraktiserende prestene, som var Moses’ største motstandere. Disse mennene var de mektigste i riket nest etter farao selv. Hensikten med hele dette imponerende oppbudet var å befeste faraos makt og derved støtte opp under Egypts guder. Og Moses og Aron trådte ikke bare én gang fram for farao, men mange ganger, og faraos hjerte ble mer og mer forherdet for hver gang, ettersom han var fast bestemt på å beholde herredømmet over sine verdifulle hebraiske slaver. Etter at Moses og Aron hadde kunngjort den åttende plagen, ble de faktisk drevet ut fra farao, og etter den niende plagen ble de advart om at de ville bli straffet med døden hvis de forsøkte å se faraos ansikt igjen. – 2Mo 10: 11, 28.

I betraktning av dette er det virkelig forståelig at Moses gjentatte ganger vendte seg til Jehova for å forvisse seg om at han hadde hans støtte, og for å hente styrke hos ham. Men det er viktig å merke seg at han alltid til punkt og prikke gjorde det som Jehova befalte ham å gjøre. Han holdt aldri tilbake ett ord av det Jehova befalte ham å si til farao, og han utøvde et lederskap som etter den tiende plagen hadde gitt følgende resultat: «Alle Israels sønner gjorde da slik som Jehova hadde befalt Moses og Aron. Akkurat slik gjorde de.» (2Mo 12: 50) På grunn av sin sterke tro blir Moses holdt fram som et eksempel for de kristne. Apostelen Paulus sier om ham: «Ved tro forlot han Egypt, men ikke i frykt for kongens vrede, for han fortsatte å være standhaftig, som om han så den usynlige.» – He 11: 27.

Før den tiende plagen fikk Moses det privilegium å innstifte påskehøytiden. (2Mo 12: 1–16) Ved Rødehavet måtte han høre på nye klager fra folket, som tilsynelatende var fanget i en felle og kom til å bli slaktet ned. Men han gav uttrykk for en slik tro som kjennetegner en sann leder under Jehovas mektige hånd, idet han forsikret israelittene om at Jehova kom til å utslette den egyptiske hæren som forfulgte dem. Det ser ut til at han ropte til Jehova under denne krisen, for Jehova sa til ham: «Hvorfor fortsetter du å rope til meg?» Jehova Gud befalte så Moses å løfte sin stav og rekke ut sin hånd over havet og dele det i to. (2Mo 14: 10–18) Mange hundre år senere sa apostelen Paulus angående det at israelittene gikk gjennom Rødehavet: «Nå vil jeg ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at våre forfedre alle var under  skyen og alle gikk gjennom havet og alle ble døpt til Moses ved hjelp av skyen og havet.» (1Kt 10: 1, 2) Det var Jehova som døpte dem. For å unnslippe de morderiske forfølgerne måtte jødenes forfedre vandre i forening med Moses som hode og la seg lede av ham gjennom havet. Hele Israels menighet ble således i virkeligheten døpt til sin befrier og leder, Moses.

Mellommann for lovpakten. I den tredje måneden etter utgangen av Egypt demonstrerte Jehova tydelig for hele Israel hvilken stor myndighet og hvilket stort ansvar han hadde betrodd Moses, og også hvilket nært forhold det var mellom ham og Moses. Framfor hele Israel, som var samlet ved foten av fjellet Horeb (Sinai), kalte Jehova sin tjener Moses opp på fjellet, hvor han talte til ham ved en engel. En dag ble Moses begunstiget med en opplevelse som trolig var det mest ærefryktinngytende som noe menneske opplevde før Jesu Kristi komme. Mens han var alene høyt oppe på fjellet, gav Jehova ham et syn av sin herlighet idet han la sin «hånd» over Moses som en skjerm og så lot ham få se hans «rygg», tydeligvis gjenskinnet av denne manifestasjonen av Guds herlighet. Deretter talte han til Moses som om det skulle være mann til mann. – 2Mo 19: 1–3; 33: 18–23; 34: 4–6.

Jehova sa til Moses: «Du kan ikke se mitt ansikt, for ikke noe menneske kan se meg og likevel leve.» (2Mo 33: 20) Og mange hundre år senere skrev apostelen Johannes: «Ingen har noen gang sett Gud.» (Joh 1: 18) Den kristne martyren Stefanus sa til jødene angående Moses: «Dette er han som kom til å være i menigheten i ødemarken sammen med den engelen som talte til ham på Sinai-fjellet.» (Apg 7: 38) Det var altså en engel som representerte Jehova på Sinai-fjellet. Likevel var denne manifestasjonen av Jehovas herlighet så sterk at huden i Moses’ ansikt strålte slik at Israels sønner ikke greide å se på ham. – 2Mo 34: 29–35; 2Kt 3: 7, 13.

Gud gjorde Moses til mellommann for lovpakten, den pakten han inngikk med Israel. Bortsett fra Jesus Kristus, som ble mellommann for den nye pakt, har ikke noe menneske noen gang stått i et så nært forhold til Gud. Med blod fra noen offerdyr stenket Moses paktsboken, som representerte Jehova som den ene part, og folket (utvilsomt representert ved de eldste) som den andre part. Han leste paktsboken for folket, som svarte: «Alt det Jehova har sagt, vil vi gjøre og være lydige mot.» (2Mo 24: 3–8; He 9: 19) Som mellommann fikk Moses det privilegium å føre tilsyn med byggingen av tabernaklet og framstillingen av de tilhørende redskapene etter de anvisninger Gud hadde gitt ham, og han fikk også det privilegium å innsette prestene i deres embeter og salvet i den forbindelse tabernaklet og øverstepresten Aron med den spesielle salvingsoljen. Han førte så tilsyn med de nyinnsatte prestene den første gangen de utførte offisiell tjeneste. – 2Mo, kap. 25–29; 3Mo, kap. 8, 9.

En egnet mellommann. Moses gikk opp på fjellet Horeb flere ganger, og to ganger ble han der i 40 dager og 40 netter. (2Mo 24: 18; 34: 28) Da han kom tilbake etter den første av disse 40-dagersperiodene, hadde han med seg to steintavler som det var «skrevet på med Guds finger», og som inneholdt «De ti ord», eller De ti bud, lovpaktens grunnleggende lover. (2Mo 31: 18; 5Mo 4: 13) Ved denne anledningen viste Moses at han egnet seg godt til å være mellommann mellom Jehova og Israel og til å være leder for denne store nasjonen, som kanskje talte over tre millioner. Mens Moses var på fjellet, fortalte Jehova ham at folket hadde begynt med avgudsdyrkelse, og sa så: «Så la meg nå være, så min vrede kan blusse opp mot dem og jeg kan utrydde dem, og la meg gjøre deg til en stor nasjon.» Det svaret Moses straks kom med, viser at det aller viktigste for ham var helliggjørelsen av Jehovas navn, og også at han var helt og holdent uselvisk og ikke hadde noe ønske om å oppnå berømmelse. Han bad ikke om noe på egne vegne, men var opptatt av Jehovas navn, som nylig var blitt opphøyd ved det store miraklet ved Rødehavet, og av det løftet Gud hadde gitt til Abraham, Isak og Jakob. Jehova hørte Moses’ bønn og sparte folket. Det er tydelig at Jehova så det slik at Moses fylte sin rolle som mellommann på en tilfredsstillende måte, og at Han også respekterte den ordning han hadde etablert da han gav Moses dette vervet. Jehova begynte derfor «å føle beklagelse med hensyn til det onde som han hadde talt om å gjøre mot sitt folk» – det vil si at han på grunn av endrede omstendigheter forandret sin holdning til det å føre noe ondt over folket. – 2Mo 32: 7–14.

Den nidkjærhet som Moses i egenskap av Guds representant hadde for den sanne tilbedelse, kom til uttrykk da han kom ned fra fjellet. Da han så de støyende avgudsdyrkerne, kastet han fra seg tavlene og knuste dem og kalte så til seg dem som ville stå på Jehovas side. Levi stamme sluttet seg til Moses, og han befalte levittene å drepe dem som hadde deltatt i avgudsdyrkelsen. Resultatet ble at omkring 3000 mann ble drept. Moses vendte nå tilbake til Jehova, erkjente folkets store synd og bad inntrengende: «Men om du nå vil tilgi deres synd – og hvis ikke, stryk meg da ut, det ber jeg om, fra din bok som  du har skrevet.» Moses’ meglende forbønn vakte ikke Jehovas mishag, men Jehova svarte: «Hver den som har syndet mot meg, ham skal jeg stryke ut av min bok.» – 2Mo 32: 19–33.

Det hendte mange ganger at Moses representerte Jehovas interesser i forbindelse med pakten, idet han gav påbud om å utøve sann og ren tilbedelse og fullbyrdet dommer over de ulydige. Mer enn én gang trådte han meglende inn for å redde nasjonen eller enkeltpersoner i nasjonen fra å bli tilintetgjort av Jehova. – 4Mo 12; 14: 11–21; 16: 20–22, 43–50; 21: 7; 5Mo 9: 18–20.

Uselviskhet, ydmykhet, saktmodighet. Det Moses i første rekke var opptatt av, var Jehovas navn og Jehovas folk. Han søkte derfor ikke ære eller en framskutt posisjon. Da Jehovas ånd en gang kom over noen menn som befant seg i leiren, slik at de begynte å opptre som profeter, ville Josva, Moses’ medhjelper, at de skulle stanses, øyensynlig fordi han følte at det gikk ut over den ære og myndighet som tilkom Moses. Men Moses svarte: «Er du skinnsyk på mine vegne? Nei, jeg skulle ønske at alle i Jehovas folk var profeter, for da ville Jehova legge sin ånd på dem!» – 4Mo 11: 24–29.

Selv om Moses var utnevnt av Jehova til å lede den store nasjonen Israel, var han villig til å ta imot råd fra andre, særlig når dette ville være til gagn for folket. Kort tid etter utgangen av Egypt fikk Moses besøk av Jetro, som hadde med seg Moses’ hustru og sønnene hans. Jetro la merke til hvor hardt Moses arbeidet, og hvor utslitt han ble av å ta hånd om problemene til alle som kom til ham. Han gav ham et godt råd som gikk ut på at han skulle delegere et visst mål av ansvar til andre, slik at hans egen byrde ble lettere. Moses lyttet til Jetros råd, fulgte det og organiserte folket i grupper på tusen, hundre, femti og ti, med en fører for hver gruppe som tjente som dommer for sin gruppe. Fra nå av skulle bare vanskelige saker legges fram for Moses. Det er også verdt å legge merke til noe som Moses sa i forbindelse med at han forklarte for Jetro hva han gjorde: «Når det oppstår en sak hos [folket], skal den legges fram for meg, og jeg skal dømme mellom den ene parten og den andre, og jeg skal gjøre kjent den sanne Guds avgjørelser og hans lover.» Moses viste her at han anerkjente at han var forpliktet til ikke å dømme etter sine egne oppfatninger, men i samsvar med Jehovas avgjørelser, og dessuten at han hadde ansvaret for å hjelpe folket til å kjenne og anerkjenne Guds lover. – 2Mo 18: 5–7, 13–27.

Moses understreket gang på gang at det var Jehova, ikke han selv, som var folkets egentlige Leder. Da folket begynte å murre angående maten, sa Moses: «Deres murring er ikke rettet mot oss [dvs. Moses og Aron], men mot Jehova.» (2Mo 16: 3, 6–8) Kanskje fordi Mirjam følte at hun kunne bli stilt i skyggen av Moses’ hustru, begynte hun og Aron skinnsykt og respektløst å tale mot Moses og hans myndighet. Hvor foraktelig deres tale i virkeligheten var, blir ytterligere framhevet ved at følgende kommentar nettopp her skytes inn i beretningen: «Og mannen Moses var uten sammenligning den mest saktmodige av alle mennesker som var på jordens overflate.» Moses nølte tydeligvis med å hevde sin stilling og utholdt saktmodig det verbale angrepet. Men Jehovas vrede flammet opp på grunn av dette angrepet, som var en åpenlys fornærmelse mot Jehova selv. Han tok affære og tuktet Mirjam strengt. Moses’ sterke kjærlighet til sin søster fikk ham til å gå i forbønn for henne. Han ropte til Jehova og sa: «Å Gud, jeg ber deg! Helbred henne, det ber jeg om!» – 4Mo 12: 1–15.

Lydig; venter på Jehova. Moses ventet på Jehova. Han blir kalt Israels lovgiver, men han gjorde det klart at lovene ikke kom fra ham selv. Han handlet ikke egenmektig og traff ikke avgjørelser bare på grunnlag av sin egen kunnskap. I rettssaker hvor det ikke fantes noen presedens som viste ham nøyaktig hvordan han skulle anvende loven, la han saken fram for Jehova for å få hans rettslige avgjørelse. (3Mo 24: 10–16, 23; 4Mo 15: 32–36; 27: 1–11) Han var nøye med å følge de instruksene han fikk. Han førte nøye tilsyn med det innviklede arbeidet i forbindelse med byggingen av tabernaklet og framstillingen av redskapene til tabernaklet og av prestenes klær. Beretningen sier: «Og Moses gikk i gang med å gjøre alt det som Jehova hadde befalt ham. Akkurat slik gjorde han.» (2Mo 40: 16; jf. 4Mo 17: 11.) Gjentatte ganger sies det at tingene ble gjort «slik som Jehova hadde befalt Moses». (2Mo 39: 1, 5, 21, 29, 31, 42; 40: 19, 21, 23, 25, 27, 29) Det er til gagn for de kristne at Moses handlet på denne måten, for apostelen Paulus påpeker at disse ting er «en skygge av» og et bilde på himmelske ting. – He 8: 5.

Moses begår en alvorlig feil. Mens israelittene lå i leir ved Kadesj, trolig i det 40. året av ørkenvandringen, begikk Moses en alvorlig feil. En drøftelse av denne episoden hjelper en til å se at Moses som nasjonens leder og som mellommann ikke bare hadde en høyst privilegert stilling, men også hadde et stort ansvar overfor Jehova. På grunn av vannmangel begynte israelittene å trette med Moses og bebreidet ham for at han hadde ført dem ut av Egypt og inn i  den golde ødemarken. Moses hadde tålt mye; han hadde holdt ut israelittenes fordervede handlemåte og oppsetsighet, tatt del i prøvelsene deres og gått i forbønn for dem når de syndet, men her unnlot han et øyeblikk å være saktmodig og mild. Moses og Aron trådte fram for folket, slik Jehova hadde befalt. Men de var rasende og forbitret, og i stedet for å henlede oppmerksomheten på Jehova som nasjonens Forsørger talte de hardt til folket og henledet oppmerksomheten på seg selv. Moses sa: «Hør nå, dere opprørere! Er det fra denne steile klippen vi skal få ut vann til dere?» Så slo han på klippen, og Jehova sørget for at det strømmet ut nok vann til den store menneskemengden og også til dyrene. Men Moses’ og Arons oppførsel mishaget Jehova Gud. De hadde sviktet sin viktigste oppgave, nemlig å opphøye Jehovas navn. De hadde ’forsømt sine plikter’ overfor Jehova, og Moses hadde ’talt overilt med sine lepper’. Senere forkynte Jehova denne dommen: «Fordi dere ikke viste tro på meg og helliget meg for øynene på Israels sønner, derfor skal dere ikke føre denne menighet inn i det landet som jeg visselig skal gi dem.» – 4Mo 20: 1–13; 5Mo 32: 50–52; Sl 106: 32, 33.

En av bibelskribentene. Det var Moses som skrev Pentateuken, eller Mosebøkene, de fem første bøkene i Bibelen. Jødene har gjennom hele sin historie anerkjent Moses som den som har skrevet denne delen av Bibelen, som de har gitt betegnelsen Toraen, det vil si Loven. Jesus og kristne bibelskribenter nevner flere ganger at Loven er nedskrevet av Moses. Det er utbredt enighet om at også Jobs bok og Salme 90 – og muligens også Salme 91 – er nedskrevet av ham. – Mt 8: 4; Lu 16: 29; 24: 27; Ro 10: 5; 1Kt 9: 9; 2Kt 3: 15; He 10: 28.

Han dør og blir begravet. Moses’ bror, Aron, døde i en alder av 123 år mens Israel lå i leir ved fjellet Hor, ved grensen til Edom, i den femte måneden i det 40. året av ørkenvandringen. Moses førte Aron og Arons eldste gjenlevende sønn, Eleasar, opp på fjellet, hvor han tok presteklærne av Aron og kledde Eleasar i dem. (4Mo 20: 22–29; 33: 37–39) Omkring seks måneder senere kom israelittene til Moabs sletter. Her holdt Moses en rekke taler hvor han forklarte Loven for forsamlingen og tilføyde noen justeringer som ville bli nødvendige når israelittene nå skulle gå over fra å bo i telt som nomader til å være fastboende i et land som var deres eget. I den 12. måneden i det 40. året (om våren i 1473 f.v.t.) meddelte Moses folket at Josva var blitt utnevnt av Jehova til å etterfølge ham som folkets leder. Moses overdrog nå vervet til Josva og formante ham til å være modig. (5Mo 31: 1–3, 23) Etter å ha deklamert en sang og velsignet folket gikk Moses på Jehovas befaling opp på fjellet Nebo, hvor han først skulle få se inn i det lovte land og så skulle dø. – 5Mo 32: 48–51; 34: 1–6.

Moses var 120 år gammel da han døde. Hva hans fysiske styrke angår, sier Bibelen: «Hans øye var ikke blitt svakt, og hans vitale styrke hadde ikke svunnet.» Jehova begravet ham på et sted som ingen noen gang har funnet. (5Mo 34: 5–7) Hensikten med å gjøre det på denne måten var tydeligvis å forhindre at israelittene skulle gjøre graven hans til en helligdom og derved bli forledet til å gi seg av med avgudsdyrkelse. Djevelen ønsket tydeligvis å bruke Moses’ legeme til et eller annet slikt formål, for den kristne disippelen Judas, Jesu halvbror, skriver: «Da erkeengelen Mikael hadde en uoverensstemmelse med Djevelen og diskuterte med ham om Moses’ legeme, våget han ikke å komme med en spottende dom mot ham, men sa: ’Måtte Jehova refse deg.’» (Jud 9) Før israelittene under Josvas ledelse gikk inn i det lovte land, sørget de over Moses i 30 dager. – 5Mo 34: 8.

En profet som Jehova kjente «ansikt til ansikt». Da Mirjam og Aron bestred Moses’ myndighet, sa Jehova til dem: «Hvis det viste seg å være en profet for Jehova blant dere, var det i et syn jeg ville gi meg til kjenne for ham. I en drøm ville jeg tale til ham. Slik er det ikke med min tjener Moses! Han er betrodd hele mitt hus. Munn til munn taler jeg til ham, altså ved å la ham se, og ikke i gåter; og Jehovas fremtreden skuer han. Hvorfor fryktet dere ikke da for å tale mot min tjener, mot Moses?» (4Mo 12: 6–8) Avslutningen på 5. Mosebok beskriver Moses’ privilegerte stilling innfor Jehova: «Men det har ennå aldri stått fram en profet i Israel lik Moses, som Jehova kjente ansikt til ansikt, med hensyn til alle de tegn og mirakler som Jehova sendte ham for å gjøre i Egypts land for farao og alle hans tjenere og hele hans land, og med hensyn til hele den sterke hånd og hele den store, ærefryktinngytende makt som Moses handlet med for øynene på hele Israel.» – 5Mo 34: 10–12.

Så selv om Moses (som vist ovenfor) ikke noen gang så Jehova i bokstavelig forstand, framgår det av det Jehova her sier, at Moses stod i et mer direkte, vedvarende, fortrolig forhold til ham enn noen av de andre profetene før Jesus Kristus gjorde. Jehovas uttalelse «munn til munn taler jeg til ham» viser at Moses hadde personlig foretrede for Jehova (ved engler, som kan tre fram for Gud i hans nærvær; Mt 18: 10). (4Mo 12: 8) Som mellommann for israelittene kunne  han benytte seg av en varig ordning for toveis verbal kommunikasjon. Han kunne når som helst legge problemer som hadde betydning for nasjonen, fram for Gud og få svar av ham. Jehova betrodde Moses ’hele sitt hus’ og brukte ham som sin fortrolige representant i forbindelse med organiseringen av nasjonen. (4Mo 12: 7; He 3: 2, 5) De etterfølgende profetene bygde ganske enkelt videre på den grunnvollen som var blitt lagt ved Moses.

Den måten Jehova handlet med Moses på, gjorde et så sterkt inntrykk at det var som om Moses virkelig så Jehova med sine egne øyne og ikke bare fikk syner eller drømmer hvor han hørte Gud tale, slik det vanligvis forholdt seg når Jehova Gud meddelte seg til sine profeter. Jehovas måte å handle med Moses på var så virkelig at Moses reagerte «som om han så den usynlige». (He 11: 27) Det inntrykk dette gjorde på Moses, kan tydeligvis sammenlignes med det inntrykk synet av Jesu forvandling gjorde på Peter mange hundre år senere. Dette synet var så virkelig for Peter at han begynte å delta i det; han talte uten å vite hva han sa. (Lu 9: 28–36) Apostelen Paulus fikk på lignende måte et syn som var så virkelig for ham at han senere sa: «Om det var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke; Gud vet det.» – 2Kt 12: 1–4.

Det at Josva i høy grad lyktes med å føre israelittene inn i det lovte land og erobre det, skyldtes utvilsomt til dels de gode egenskaper han hadde tilegnet seg ved å lære av Moses og følge hans eksempel. Josva hadde vært Moses’ tjener «helt siden han var en ung mann». (4Mo 11: 28) Han var tydeligvis hærfører under Moses (2Mo 17: 9, 10), og han tjente som hans medhjelper i mange situasjoner. – 2Mo 24: 13; 33: 11; 5Mo 3: 21.

Et forbilde på Jesus Kristus. Jesus Kristus gjorde det klart at Moses hadde skrevet om ham. En gang sa han til sine motstandere: «Hvis dere trodde Moses, ville dere tro meg, for han har skrevet om meg.» (Joh 5: 46) Det fortelles også at «han begynte med Moses og alle Profetene og forklarte for [noen av sine disipler] ting som vedrørte ham selv i alle Skriftene». – Lu 24: 27, 44; se også Joh 1: 45.

Blant det Moses skrev angående Jesus Kristus, er følgende ord fra Jehova: «En profet skal jeg oppreise for dem av deres brødres midte, lik deg; og jeg skal visselig legge mine ord i hans munn, og han kommer i sannhet til å tale til dem alt det jeg befaler ham.» (5Mo 18: 18, 19) Apostelen Peter siterte denne profetien og etterlot ingen tvil om at den dreide seg om Jesus Kristus. – Apg 3: 19–23.

Det er mange paralleller mellom disse to store profetene, Moses og Jesus Kristus. Begge unnslapp et massedrap som herskerne på deres tid hadde gitt ordre om. (2Mo 1: 22; 2: 1–10; Mt 2: 13–18) Moses ble kalt fra Egypt som leder for nasjonen Israel, Jehovas «førstefødte». Jesus ble kalt fra Egypt som Jehovas førstefødte Sønn. (2Mo 4: 22, 23; Ho 11: 1; Mt 2: 15, 19–21) Begge fastet i 40 dager i et ødemarksområde. (2Mo 34: 28; Mt 4: 1, 2) Begge stod fram i Jehovas navn (navnet Jesus betyr «Jehova er frelse»). (2Mo 3: 13–16; Mt 1: 21; Joh 5: 43) Moses ‘kunngjorde Jehovas navn’, og det gjorde også Jesus. (5Mo 32: 3; Joh 17: 6, 26) Begge var enestående saktmodige og ydmyke. (4Mo 12: 3; Mt 11: 28–30) Begge kunne framvise overbevisende vitnesbyrd om at de var sendt av Gud, nemlig flere slags forbløffende mirakler, og Jesus gikk til og med lenger enn Moses ved å oppreise døde mennesker til liv. – 2Mo 14: 21–31; Sl 78: 12–54; Mt 11: 5; Mr 5: 38–43; Lu 7: 11–15, 18–23.

Moses var mellommann for lovpakten mellom Gud og nasjonen Israel. Jesus er mellommann for den nye pakt, som er inngått mellom Gud og «en hellig nasjon», det åndelige Israel, «Guds Israel». (1Pe 2: 9; Ga 6: 16; 2Mo 19: 3–9; Lu 22: 20; He 8: 6; 9: 15) Begge tjente som dommere, lovgivere og ledere. (2Mo 18: 13; 32: 34; Da 9: 25; Mal 4: 4; Mt 23: 10; Joh 5: 22, 23; 13: 34; 15: 10) Moses ble betrodd forvaltningen av ’Guds hus’, det vil si Israels nasjon eller menighet, og utførte trofast denne gjerningen. Jesus var trofast mot det Guds hus som han som Guds Sønn bygde, nemlig det åndelige Israel, som også utgjør en nasjon og en menighet. (4Mo 12: 7; He 3: 2–6) Og til og med i forbindelse med deres død finnes det en parallell: Gud fjernet både Moses’ og Jesu legeme. – 5Mo 34: 5, 6; Apg 2: 31; Jud 9.

Mens Moses henimot slutten av sitt 40 år lange opphold i ødemarken var ute og gjette sin svigerfars småfe, åpenbarte en engel fra Gud seg for ham i en brennende tornebusk ved foten av fjellet Horeb. Jehova gav ham her i oppdrag å utfri Hans folk av Egypt. (2Mo 3: 1–15) Derved utnevnte Gud Moses til sin profet og sin representant, og Moses kunne nå med rette kalles en salvet, en messias, eller en ’Kristus’. For å kunne få dette privilegiet måtte Moses gi avkall på «Egypts skatter», og han måtte velge å «bli dårlig behandlet sammen med Guds folk» og således lide vanære. Men for Moses var «Kristi  vanære» en større rikdom enn Egypts skatter. – He 11: 24–26.

I forbindelse med Jesus Kristus kan man se en parallell til dette. Ifølge engelens kunngjøring ved Jesu fødsel i Betlehem skulle han bli «en Frelser, som er Kristus, Herren». Han ble Kristus, eller Den salvede, da profeten Johannes hadde døpt ham i elven Jordan. (Lu 2: 10, 11; 3: 21–23; 4: 16–21) Senere stadfestet han at han var «Kristus», eller Messias. (Mt 16: 16, 17; Mr 14: 61, 62; Joh 4: 25, 26) Jesus Kristus holdt dessuten blikket festet på seiersprisen og foraktet den skammen som mennesker førte over ham, slik Moses hadde gjort. (Flp 2: 8, 9; He 12: 2) Det er til denne større Moses den kristne menighet blir døpt – til Jesus Kristus, den forutsagte Profet, Befrier og Leder. – 1Kt 10: 1, 2.