En fiende som kjemper mot en eller står en imot. Det hebraiske ordet for «motstander» (tsar) er avledet av en rot som betyr «å plage; å angripe; å vise fiendtlighet mot». (4Mo 10: 9; 25: 18; Sl 129: 1) Det greske ordet antịdikos refererer i første rekke til en «motpart i en rettssak» (Lu 12: 58; 18: 3), men det kan referere til andre slags motstandere, eller fiender, som i 1. Peter 5: 8.

Den største av alle motstandere, Satan Djevelen, Den Onde, har fått mennesker og engler (se DEMON) til å slutte seg til ham i den motstand han øver mot Gud og mennesker. Satans  motstand kom første gang til uttrykk i Edens hage, hvor han på en fordekt og ondskapsfull måte forledet Eva og deretter Adam til å gjøre opprør, noe som førte til at hele menneskeheten ble underlagt synd og død. I himmelen lot Satan sin fiendtlige holdning komme til uttrykk ved å anklage Jehova for å kjøpe Jobs lojalitet ved hjelp av bestikkelser, en anklage som ble et stridsspørsmål av universell betydning. – Job 1: 6–11; 2: 1–5; se SATAN.

Til alle tider har tilbedere av Jehova utholdt lignende former for motstand fra Satan forvoldt av mennesker som Satan har benyttet som sine redskaper. Da en rest av Guds folk vendte tilbake fra Babylon, var det for eksempel noen som prøvde å forhindre gjenoppbyggingen av templet og av bymuren. (Esr 4: 1; Ne 4: 11) Den hatske Haman, som levde på dronning Esters tid, hadde Satan Djevelens ånd og viste seg å være en ondsinnet motstander av jødene. (Est 7: 6) Vår tids kristne må være årvåkne og på vakt, og de må kjempe en hard kamp for troen og stå fast mot Motstanderens listige anslag. (Ef 6: 11, 12; Jud 3) Peter gir denne veiledningen: «Vær fornuftige, vær årvåkne. Deres motstander, Djevelen, går omkring som en brølende løve og søker å sluke noen. Men stå ham imot, faste i troen.» (1Pe 5: 8, 9) Til slutt kommer Jehova til å beseire alle sine motstandere. – Jer 30: 16; Mi 5: 9.

Når israelittene var troløse, hendte det at Gud tillot at deres motstandere utplyndret dem og tilføyde dem nederlag. (Sl 89: 42; Kla 1: 5, 7, 10, 17; 2: 17; 4: 12) Fiendene trakk imidlertid uriktige slutninger når de vant slike seirer. De tok æren selv og lovpriste gudene sine, og de trodde at de ikke kom til å bli krevd til regnskap for hvordan de behandlet Jehovas folk. (5Mo 32: 27; Jer 50: 7) Jehova var derfor nødt til å ydmyke disse stolte, skrytende motstanderne (Jes 1: 24; 26: 11; 59: 18; Na 1: 2), og han gjorde dette for sitt hellige navns skyld. – Jes 64: 2; Ese 36: 21–24.