Det organet som Gud har skapt til inntak av mat og til bearbeiding av maten før den blir ført ned i magesekken; hos mennesker også et taleorgan. Alt det man sier, bør være til ære og pris for Gud. (Sl 34: 1; 51: 15; 71: 8; 145: 21) Salmisten sier at alt som puster, skal lovprise Jehova. Et menneske må derfor bruke munnen til å gjøre dette hvis det ønsker å fortsette å leve. Apostelen Paulus viser at tro på Gud og hans Sønn – selv tro som utspringer fra hjertet – ikke er nok. Troen må ledsages av offentlig kunngjøring for å føre til frelse. – Sl 150: 6; Ro 10: 10.

I harmoni med sin hensikt og i overensstemmelse med sin rett og sin makt som Den Store Skaper kan Jehova legge de rette ord i sine tjeneres munn. I profetenes tilfelle gjorde han dette mirakuløst, ved inspirasjon. (2Mo 4: 11, 12, 15; Jer 1: 9) I ett tilfelle fikk han til og med et umælende dyr, et esel, til å tale. (4Mo 22: 28, 30; 2Pe 2: 15, 16) Også i dag kan Guds tjenere få Hans ord lagt i sin munn. Det skjer imidlertid ikke ved direkte inspirasjon, men ved hjelp av Guds inspirerte Ord, som utruster dem til all god gjerning. (2Ti 3: 16, 17) De behøver ikke å vente på at Kristus  skal komme for å overbringe dem det gode budskap, og de trenger heller ikke å vende seg til andre kilder for å få overbrakt det budskapet de skal forkynne. De har budskapet hos seg, klart til å bli forkynt. Som det blir sagt til dem: «Ordet er deg nær, i din egen munn og i ditt eget hjerte.» – Ro 10: 6–9; 5Mo 30: 11–14.

Bruk av munnen kan føre til liv eller til død. Det er altså livsviktig at man bruker munnen på rette måte. Jehova Gud bekrefter at dette er tilfellet. Hans Ord sier: «Den rettferdiges munn er en livets kilde.» (Ord 10: 11) Munnen må altså voktes meget nøye (Sl 141: 3; Ord 13: 3; 21: 23), for en tåpelig, urett bruk av munnen kan føre ødeleggelse over den som taler. (Ord 10: 14; 18: 7) Gud vil kreve et menneske til regnskap for det som kommer ut av dets munn. (Mt 12: 36, 37) Man kan komme til å si noe overilt og avlegge et forhastet løfte. (For 5: 4–6) Man kan komme til å smigre noen og forårsake at vedkommende faller, noe som kan føre til at man selv blir dømt. (Ord 26: 28) Det er spesielt viktig å vokte munnen når man står overfor onde mennesker, for selv et lite avvik fra det som Guds visdom leder hans tjenere til å si, kan føre skam over Guds navn og forårsake ens død. (Sl 39: 1) Jesus foregikk med et godt eksempel ved å underkaste seg under Guds vilje uten å klage og uten å skjelle ut sine onde motstandere. – Jes 53: 7; Apg 8: 32; 1Pe 2: 23.

På grunn av ufullkommenheten må en kristen hele tiden være årvåken og vokte sitt hjerte. Jesus sa at det ikke er det som kommer inn i munnen, men det som går ut av munnen, som besmitter et menneske, for, som han sa, «av hjertets overflod taler munnen». (Mt 12: 34; 15: 11) Man må altså passe nøye på at man ikke lar noe komme over leppene uten å tenke over hva man sier, og uten å overveie konsekvensene. Dette krever at man bruker sitt sinn til å anvende de gode ting som man har lært ut fra Guds Ord. – Ord 13: 3; 21: 23.

Ettersom munnen har stor makt, på godt og vondt, kan det at ens munn blir ledet av Jehova, gi svært gode resultater. Jehova gjorde Jesajas munn «lik et skarpt sverd» og ordene i Jeremias munn «til en ild». Ved sin makt støttet Jehova Jesajas og Jeremias profetiske uttalelser og sørget for at de gikk i oppfyllelse. (Jes 49: 2; Jer 5: 14) Det er på den annen side farlig å høre på det som kommer ut av munnen til en person som er kjent for å være en frafallen; det kan føre til at man blir ødelagt. – Ord 11: 9.

Brukt billedlig. Gud taler symbolsk om sin munn. Ingen av hans uttalelser er forgjeves; det Gud sier, har alltid en bestemt hensikt og blir oppfylt til minste detalj. (Jes 55: 10, 11) De som ønsker å leve, må følgelig leve av hver uttalelse som kommer fra Jehovas munn. (5Mo 8: 3; Mt 4: 4) Mens Jesus Kristus var på jorden, innrettet han sitt liv helt og fullt etter sin Fars ord, og han har nå fått universell myndighet. Som den Konge som er utnevnt av Jehova, skal han slå jorden «med sin munns kjepp». (Jes 11: 4) I et av synene i Åpenbaringsboken slår han nasjonene med et langt sverd som går ut av hans munn. (Åp 19: 15, 21) Dette er tydeligvis et bilde på den myndighet han skal utøve når han leder og gir befalinger til alle Jehovas himmelske hærskarer i den krigen som fører til at Guds fiender blir tilintetgjort.

Som det framgår av det ovenstående, blir begrepet «munn» ofte brukt synonymt med tale eller evnen til å tale. Den regelen for bevisførsel som gjaldt under Moseloven, og som også blir fulgt i den kristne menighet, går ut på at en person bare kan kjennes skyldig «etter to vitners eller tre vitners munn», det vil si etter to eller tre personers vitneutsagn. (5Mo 17: 6; Mt 18: 16; jf. 2Kt 13: 1.) Noen få andre eksempler på tilsvarende bruk av ordet «munn» finnes i Job 32: 5; Salme 10: 7; 55: 21; 78: 36; Esekiel 24: 27; 29: 21; Lukas 21: 15, NW, fotn.; Romerne 15: 6.

På hebraisk kan begrepet «munn» dessuten referere til åpningen på noe, for eksempel en brønn (1Mo 29: 2), en sekk (1Mo 43: 12; 44: 1, 2) eller en hule (Jos 10: 22), eller til en åpning i jorden (4Mo 16: 32), og det kan også referere til jordoverflatens evne til å absorbere væske som blir utøst på jorden (1Mo 4: 11). Det blir sagt at Sjeol, menneskehetens felles grav, har «åpnet sin munn umåtelig vidt» for å ta imot mange døde. – Jes 5: 14.

Ganen. Ganen er munntaket, skilleveggen mellom munnhulen og nesehulen. Den har en bløt del bakerst, ganeseilet, som danner en overgang mellom munnen og svelget. I Bibelen blir «gane» noen ganger brukt synonymt med «munn». – Ord 8: 7; Ho 8: 1, NW, fotn.

Både Job og Elihu sammenligner ganens evne til å skjelne smaker med menneskets evne til å bedømme hva som er rett og vist. (Job 12: 11; 34: 3) Den tanke at ganen spiller en rolle for smakssansen, er ikke uriktig, slik det av og til blir hevdet. Dette ses av den rolle ganen spiller når man svelger. Tungen presser maten mot ganen  mens maten føres bakover mot svelget, som både danner overgangen til spiserøret og står i forbindelse med nesehulen. Dette medfører at mer av matens aroma blir spredt til nesehulen, noe som i høy grad bidrar til smaksinntrykket.