Innretning til å sette om munnpartiet på dyr for at de ikke skal kunne bite eller ete.

I oldtidens Palestina brukte man ofte kveg når man skulle treske store mengder korn. Først løste man nekene og spredte kornstråene utover den hardtrampede treskeplassen, slik at de dannet et tykt lag. Så ble kornet tresket, enten ved at ett eller flere dyr tråkket på det med klovene sine, eller ved at en treskeslede eller et annet redskap ble dratt over det. Moseloven sa: «Du skal ikke binde munnen til på en okse mens den tresker.» (5Mo 25: 4) Dyret skulle ikke lide ved at det ble hindret i å ete litt av det kornet som det brukte kreftene sine på å treske. – Jf. Ord 12: 10.

Det prinsippet som 5. Mosebok 25: 4 uttrykker, kan også anvendes på mennesker som utfører arbeid. Paulus sa til Timoteus: «De eldste som presiderer på en god måte, skal regnes verdige til dobbelt ære, særlig de som arbeider hardt i tale og undervisning.» For å underbygge denne veiledningen siterte apostelen så den loven som sa at man ikke skulle binde munnen til på en okse når den tresket. (1Ti 5: 17, 18) Og i sitt resonnement for å vise korinterne at «Herren [har] forordnet at de som forkynner det gode budskap, skal leve av det gode budskap», siterte Paulus 5. Mosebok 25: 4 og skrev: «Er det okser Gud har omsorg for? Eller er det helt og holdent for vår skyld han sier det? Ja, for vår skyld ble det skrevet, for den som pløyer, bør pløye i håp, og den som tresker, bør gjøre det i håp om å få en andel.» – 1Kt 9: 8–14.

Salmisten David brukte begrepet «munnkurv» i billedlig betydning da han sa at han ville sette munnkurv som vakt for sin munn for å unngå å synde med sin tunge. – Sl 39: 1.