Så lenge menneskene har bygd hus og byer, har de bygd murer og andre vegger av forskjellige materialer, med varierende form og til forskjellige formål. Hvor stor  og solid en bygning er, vil hovedsakelig avhenge av hvordan veggene er konstruert, og hvilke materialer som er blitt brukt.

Murene i Davids palass var av tilhogd stein. (2Sa 5: 11) Ytterveggene i Salomos tempel var tydeligvis også av tilhogd stein, mens noen av innerveggene var kledd med bord av sedertre. (1Kg 6: 2, 7, 15) Det innvendige trepanelet ble kunstferdig utsmykket med utskårne relieffer og kledd med gull. (1Kg 6: 29; 1Kr 29: 4; 2Kr 3: 4, 7) På innerveggene i Belsasars palass var det murpuss. (Da 5: 5) I alminnelige hus var veggkonstruksjonen vanligvis enkel – man brukte soltørket teglstein, utilhogd stein eller et rammeverk av tre som man dekket med puss. Noen ganger var overflaten hvitkalket. – Apg 23: 3.

Bymurer. I gammel tid reiste man murer omkring større byer for å beskytte dem mot angrep fra fiender. (1Kg 4: 13; Jes 25: 12) Også innbyggerne i «tilhørende småbyer» som lå omkring en slik befestet by (4Mo 21: 25), søkte tilflukt innenfor murene når det kom et angrep. I Moseloven ble det skjelnet mellom byer som var omgitt av murer, og byer som ikke var det, når det gjaldt huseieres rettigheter. (3Mo 25: 29–31) I tillegg til at murene gav innbyggerne et fysisk vern mot angripere, gav de forsvarerne en stilling som var hevet over bakken, noe som gjorde det lettere å forhindre at angriperne underminerte murene, gravde seg gjennom dem eller slo seg gjennom dem ved hjelp av stormbukker. (2Sa 11: 20–24; 20: 15; Sl 55: 10; Høy 5: 7; Jes 62: 6; Ese 4: 1, 2; 26: 9) Som mottiltak bygde den angripende hæren noen ganger beleiringsmurer som de kunne beskytte seg bak mens de angrep bymurene. – 2Kg 25: 1; Jer 52: 4; Ese 4: 2, 3; 21: 22; se FESTNINGSVERKER.

Andre murer. Man reiste ofte steinmurer for å gjerde inn vingårder eller marker og for å lage innhegninger til kveg eller småfe. (4Mo 22: 23–25; Ord 24: 30, 31; Jes 5: 5; Mi 2: 12; Hab 3: 17) Det ble også bygd murer som skulle støtte opp terrasser som var anlagt i skråninger. (Job 24: 11) Slike murer var ganske solide. De var gjerne bygd av utilhogd stein, noen ganger med leire eller annen mørtel som bindemiddel.

Brukt billedlig. I Bibelen blir murer noen ganger brukt som bilde på beskyttelse og trygghet (1Sa 25: 16; Ord 18: 11; 25: 28) eller på atskillelse (1Mo 49: 22; Ese 13: 10). I sitt brev til efeserne brukte Paulus det sistnevnte bildet da han skrev: «For [Kristus] er vår fred, han som gjorde de to parter til ett og tilintetgjorde skillemuren mellom dem.» (Ef 2: 14) Paulus kjente godt til at det var en mur midt i tempelgården i Jerusalem med et skilt som advarte om at ikke-jøder som gikk inn på området innenfor muren, ville bli straffet med døden. Paulus hentydet nok her til denne muren, men dette var ment som en illustrasjon. Han mente ikke at den bokstavelige muren var revet da han i år 60 eller 61 skrev til efeserne; den stod der fortsatt. Det apostelen hadde i tankene, var lovpakten, som i mange hundre år hadde stått som en skillemur mellom jødene og hedningene. På grunnlag av Kristi død nesten 30 år tidligere var denne symbolske «skillemuren» blitt revet.

Det ble sagt til Jeremia at han skulle bli gjort til befestede kobbermurer mot dem som stod ham imot. (Jer 1: 18, 19; 15: 20) I Esekiels profeti heter det i billedlige vendinger at Guds folk bor i en by uten murer – det er altså tilsynelatende forsvarsløst – men at det likevel bor fredelig og trygt, noe som skyldes Jehova Guds usynlige hjelp og støtte. (Ese 38: 11) Sett under en annen synsvinkel kan det sies at en by er sterk når den har Jehova som «en ildmur» (Sak 2: 4, 5), eller når Jehova har ’satt frelse til murer’ omkring den, i stedet for at den bare har murer av stein og tegl. (Jes 26: 1) Det blir sagt om «den hellige by, Det nye Jerusalem», som kommer ned fra himmelen, at den har «en stor og høy mur» av jaspis som er 144 alen (64 m) høy og hviler på 12 grunnsteiner, dyrebare edelstener, hvor navnene på de 12 apostlene er inngravert. – Åp 21: 2, 12, 14, 17–19.