Dette ordet er en gjengivelse av det greske ordet parousịa, som er sammensatt av parạ («ved siden av») og ousịa («væren», «det å være»; avledet av eimị, «å være»). Parousịa betyr altså bokstavelig «væren ved siden av», «det å være ved siden av», det vil si «nærvær», eller «tilstedeværelse». Ordet forekommer 24 ganger i De kristne greske skrifter og brukes ofte om Kristi nærvær i forbindelse med det messianske rike. – Mt 24: 3; se NW, tillegget, 5B.

I mange bibeloversettelser er ordet parousịa gjengitt forskjellig på forskjellige steder. Noen steder er det oversatt med «nærvær», men de fleste stedene med «komme». Denne gjengivelsen har dannet grunnlaget for uttrykkene «Kristi annet komme» og «Kristi gjenkomst». (I den latinske oversettelsen Vulgata er parousịa i Mt 24: 3 oversatt med adventus, som betyr «advent», eller «komme».) Jesu nærvær innebærer naturligvis at han først må komme til det stedet hvor han skal være nærværende, men når parousịa blir gjengitt med «komme», blir all vekt lagt på ankomsten, mens det etterfølgende nærværet blir tilslørt. Ifølge ordbøkene kan parousịa oversettes med både «komme» og «nærvær», men blant leksikografene er det alminnelig enighet om at hovedvekten i ordet ligger på nærværet.

Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words (1981, bd. 1, s. 208, 209) sier: «PAROUSIA . . . betegner både en ankomst og et etterfølgende nærvær. For eksempel skriver en kvinne i et papyrusbrev [skrevet på gresk] at hennes parousia på et sted er nødvendig for at hun skal kunne ta seg av anliggender i forbindelse med sin eiendom der. . . . Når det brukes om Kristi gjenkomst ved Kirkens bortrykkelse, betegner det ikke bare det øyeblikket da han kommer til sine hellige, men hans nærvær hos dem fra dette øyeblikket til hans åpenbarelse og tilkjennegivelse for verden.» Liddell og Scotts Greek-English Lexicon (revidert av H. Jones, Oxford 1968, s. 1343) nevner at parousịa i ikke-bibelsk gresk litteratur noen ganger brukes om «en konges eller en embetsmanns besøk».

Ikke-bibelske greske skrifter er naturligvis til hjelp for å fastslå betydningen av dette greske uttrykket. Men det er enda nyttigere å undersøke hvordan det blir brukt i Bibelen. Ett eksempel er Filipperne 2: 12, hvor Paulus sier til de kristne i Filippi: «Dere . . . har vært lydige, ikke bare under mitt nærvær [parousịai], men nå mye mer villig under mitt fravær [apousịai].» Et annet eksempel er 2. Korinter 10: 10, 11, hvor Paulus først viser til at noen har sagt at «brevene hans er vektige og kraftfulle, men hans personlige nærvær [parousịa] er svakt og hans tale ikke verd å akte på», og hvor han deretter sier: «La et slikt menneske ta dette i betraktning: at som vi er i ord gjennom brev når vi er fraværende  [apọntes], slik skal vi også være i handling når vi er nærværende [parọntes].» (Jf. Flp 1: 24–27.) Kontrastene er altså «nærvær» og «fravær», ikke «ankomst» (eller «komme») og «avreise».

I betraktning av dette sier J.B. Rotherhams bibeloversettelse The Emphasised Bible i tillegget (s. 271): «I denne utgaven er ordet parousia konsekvent gjengitt med ’nærvær’ (og ’komme’ er altså forlatt som gjengivelse av dette ordet). . . . Betydningen ’nærvær’ framgår så tydelig som en kontrast til ’fravær’ . . . at det er naturlig å spørre: Hvorfor ikke gjengi det slik bestandig?»

At Jesu parousịa ikke bare er en ankomst etterfulgt av en rask avreise, men derimot et nærvær som strekker seg over en periode, framgår også av hans ord som er gjengitt i Matteus 24: 37–39 og Lukas 17: 26–30. Her blir «Noahs dager» sammenlignet med «Menneskesønnens nærvær» («Menneskesønnens dager» i Lukas’ beretning). Jesus begrenser altså ikke sammenligningen til bare å gjelde vannflommens komme, som var det endelige klimaks i Noahs dager, selv om han viser at hans eget «nærvær» eller hans egne «dager» vil få et lignende klimaks. Ettersom «Noahs dager» strakte seg over en årrekke, er det grunn til å tro at Menneskesønnens forutsagte «nærvær» eller «dager» også ville strekke seg over flere år og ville få sitt klimaks i form av tilintetgjørelsen av dem som ikke har benyttet seg av den muligheten de har fått til å søke redning.

Hvordan Kristi «parousia» skulle være. Et parousịa, eller nærvær, kan naturligvis være synlig, og i seks av de tilfellene hvor ordet forekommer i Bibelen, blir det brukt om menneskers synlige nærvær – i forbindelse med Stefanas, Fortunatus, Aka’ikus, Titus og Paulus. (1Kt 16: 17; 2Kt 7: 6, 7; 10: 10; Flp 1: 26; 2: 12) At et parousịa også kan være usynlig, framgår av at Paulus bruker den beslektede verbformen (pạreimi ) da han sier at han er «nærværende i ånden» selv om han er fraværende i legemet. (1Kt 5: 3) Og den jødiske historieskriveren Josefus, som skrev på gresk, nevner Guds parousịa på Sinai-fjellet – hans usynlige nærvær som ble tilkjennegitt ved torden og lyn. – Jewish Antiquities, III, 80 (v, 2).

At tanken om et usynlig nærvær er bibelsk, framgår også av det Jehova Gud sa til Moses angående paktens ark i Det aller helligste i tabernaklet: «Og jeg vil gi meg til kjenne for deg der og tale med deg fra stedet over lokket.» (2Mo 25: 22) Guds nærvær var ikke synlig. Bibelen sier klart: «Ingen har noen gang sett Gud», så han var ikke synlig verken for Moses eller for øverstepresten som gikk inn i Det aller helligste. (Joh 1: 18; 2Mo 33: 20) Da kong Salomo innviet templet i Jerusalem, ble huset fylt av skyen med «Jehovas herlighet». Salomo sa at Jehova ’bodde’ i templet. Han fortsatte imidlertid: «Men kommer Gud virkelig til å bo på jorden? Se, himlene, ja himlenes himmel, kan ikke romme deg; hvor mye mindre da dette hus som jeg har bygd!» Men Guds øyne ville hele tiden være vendt mot dette huset, og de bønnene som ble bedt der, ville han høre «på det sted hvor [han] bor, i himlene». – 1Kg 8: 10–13, 27–30; jf. Apg 7: 45–50.

Disse beretningene illustrerer at Gud kan ’være nærværende’ på jorden i åndelig (og derfor usynlig) forstand selv om han blir værende i himmelen. I noen tilfeller har han tilkjennegitt sitt nærvær ved en engel som har handlet og talt på hans vegne. Den engelen som Moses så i den brennende tornebusken, sa til og med: «Jeg er din fars Gud.» (2Mo 3: 2–8; jf. 2Mo 23: 20; 32: 34.) Jehova sa også til Moses at han skulle ’komme’ til ham på Sinai-fjellet og skulle «stige ned» der (2Mo 19: 9, 11, 18, 20), men som det framgår av apostelen Paulus’ skrifter, var det i virkeligheten ved sine engler Gud var nærværende og overbrakte sin pakt til Moses. – Ga 3: 19; He 2: 2; se ANSIKT.

Ettersom Jehovas Sønn, Jesus Kristus, etter sin oppstandelse fikk «all myndighet i himmelen og på jorden» og er «det nøyaktige bilde av selve [Guds] vesen», må han på lignende måte kunne være usynlig nærværende. (Mt 28: 18; He 1: 2, 3) I denne forbindelse er det verdt å legge merke til at Jesus Kristus allerede da han var på jorden, var i stand til å helbrede mennesker på avstand, som om han var personlig til stede hos dem. – Mt 8: 5–13; Joh 4: 46–53.

Det er også tydelig at Jehova Gud har stilt engler under sin herliggjorte Sønns myndighet. (1Pe 3: 22) I flere skriftsteder som gjelder Jesu nærvær, sies det at Jesus kommer «sammen med» hærskarer av engler, eller at han ’sender dem ut’. (Mt 13: 37–41, 47–49; 16: 27; 24: 31; Mr 8: 38; 2Te 1: 7) Dette betyr imidlertid ikke at hans forutsagte nærvær med kongemakt og herlighet utelukkende består i at han bruker engler som sendebud til å utføre oppdrag på jorden, for engler ble brukt på denne måten allerede i det første århundre i forbindelse med apostlene og andre. (Apg 5: 19; 8: 26; 10: 3, 7, 22; 12: 7–11, 23; 27: 23) I Jesu lignelser og andre beretninger blir hans nærvær sammenlignet med at en husbond vender tilbake til sitt hus, eller med at en mann som har fått kongemakt, vender tilbake for å utøve sitt herredømme. Det blir også vist at Jesu nærvær innebærer at han personlig inspiserer og dømmer, at dommen deretter blir fullbyrdet, og at de som er blitt godkjent, blir  belønnet. (Mt 24: 43–51; 25: 14–45; Lu 19: 11–27; jf. Mt 19: 28, 29.) Ettersom Jesu kongedømme omfatter hele jorden, er hans nærvær verdensomfattende. (Jf. Mt 24: 23–27, 30.) Og Paulus’ inspirerte ord i 1. Korinter 15: 24–28, foruten henvisninger til Kristi styre i Åpenbaringen (5: 8–10; 7: 17; 19: 11–16; 20: 1–6; 21: 1–4, 9, 10, 22–27), viser at Kristi nærvær er den tidsperioden da han vil rette sin fulle oppmerksomhet mot hele jorden og dens befolkning og i full utstrekning utøve sin kongelige makt for å gjennomføre sin Fars vilje med jorden og dem som bor på den. – Jf. Mt 6: 9, 10.

Fordi det sies at Jesus skal «komme i skyer med stor makt og herlighet», og at «hvert øye skal se ham» (Mr 13: 26; Åp 1: 7), mener noen at hans nærvær må være synlig. Men som det blir vist i artikkelen SKY (Brukt billedlig), betegner bruken av skyer i forbindelse med andre guddommelige tilkjennegivelser snarere usynlighet enn synlighet. Og ordet «se» kan brukes i billedlig betydning, om det å oppfatte noe med sinnet og hjertet. (Jes 44: 18; Jer 5: 21; Ese 12: 2, 3; Mt 13: 13–16; Ef 1: 17, 18) Benekter man dette, må man også benekte at det motsatte av evnen til å se, nemlig blindhet, kan brukes i billedlig eller åndelig betydning. Det er tydelig at Jesus brukte begge disse begrepene, synsevne og blindhet, i billedlig eller åndelig betydning. (Joh 9: 39–41; Åp 3: 14–18; jf. også 2Kt 4: 4; 2Pe 1: 9.) Etter at Jehova hadde talt til Job «ut av stormen» (som sannsynligvis var ledsaget av skyer), sa Job: «Bare et rykte hadde jeg hørt om deg, men nå ser mitt eget øye deg.» (Job 38: 1; 42: 5) Også i dette tilfellet må det dreie seg om å ’se’, eller oppfatte, med sinnet og hjertet og altså ikke med det bokstavelige øye, for Bibelen sier jo at ’ingen noen gang har sett Gud’. – Joh 1: 18; 5: 37; 6: 46; 1Jo 4: 12.

Jesu egen uttalelse om at han ved sin død skulle ofre ’sitt kjød for verdens liv’ (Joh 6: 51), og apostelen Paulus’ erklæring om at den oppstandne Jesus «bor i et utilgjengelig lys», og at «ikke noe menneske har sett eller kan se» ham, (1Ti 6: 14–16), er vektige vitnesbyrd om at Jesu nærvær ikke skulle være synlig (i den forstand at Jesus ville vise seg i en skikkelse som kunne oppfattes av det menneskelige øye). Jesus sa dessuten til sine disipler: «Ennå en liten stund, og verden skal ikke se meg mer.» Hans disipler skulle riktignok se ham, ikke bare fordi han ville vise seg for dem etter sin oppstandelse, men også fordi de når tiden var inne, skulle bli oppreist og bli forent med ham i himmelen og ’se den herlighet som hans Far hadde gitt ham’. (Joh 14: 19; 17: 24) Men verden i sin alminnelighet skulle ikke se ham. Etter at Jesus var blitt oppreist til liv som en åndeskapning (1Pe 3: 18), viste han seg bare for disiplene sine. Det var også bare de, ikke verden, som så ham stige opp til himmelen, og de englene som var til stede ved den anledningen, forsikret disiplene om at Jesu gjenkomst skulle finne sted «på samme måte» (gr. trọpos). Han sa ikke «i samme skikkelse» (gr. morfẹ). Hans gjenkomst skulle altså være ubemerket av offentligheten og bare bli oppfattet av hans trofaste etterfølgere. – Apg 1: 1–11.

Det er forutsagt at det i «de siste dager» ville være noen som spottet og la for dagen en holdning som uten tvil blant annet skyldtes en dårlig hjertetilstand og urette forventninger angående Kristi nærvær. Ifølge profetien skulle de si: «Hvor er dette hans lovte nærvær? Fra den dag våre forfedre sovnet inn i døden, fortsetter jo alt å være nøyaktig som fra skapningens begynnelse.» – 2Pe 3: 2–4; jf. 1: 16.

Mennesker vil naturligvis være klar over hva som skjer ved Jesu Kristi «åpenbarelse [gr. apokạlypsis] . . . med sine mektige engler i en flammende ild, når han bringer hevn over dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke adlyder det gode budskap om vår Herre Jesus». (2Te 1: 7–9) Dette gir likevel rom for at det før denne åpenbarelsen er et usynlig nærvær som bare oppfattes av de troende. Da Jesus sammenlignet sitt nærvær med «Noahs dager», gjorde han oppmerksom på at folk på Noahs tid ’ikke gav akt’ før vannflommen kom og tilintetgjorde dem, og han sa: «Slik skal Menneskesønnens nærvær være.» – Mt 24: 37–39.

Hendelser som avmerker hans nærvær. Jesus hadde lovt sine etterfølgere at han ville være «midt iblant dem» når de kom sammen (Mt 18: 20), og han forsikret dem også om at han ville være ’med dem’ i deres arbeid med å gjøre disipler «alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning». (Mt 28: 19, 20) Det parousịa som er omtalt i Matteus 24: 3 og beslektede skriftsteder, må naturligvis innebære noe mer enn dette. Det dreier seg tydeligvis om en spesiell form for nærvær, et nærvær som angår og berører alle jordens innbyggere og er uløselig knyttet til Jesu utøvelse av sin fulle myndighet som Guds salvede konge.

Dette er noen av de hendelsene som skulle avmerke Jesu nærvær som konge i Riket: De av hans etterfølgere som hadde dødd, skulle bli oppreist som hans medarvinger til det himmelske riket (1Kt 15: 23; Ro 8: 17); andre etterfølgere, som levde under hans nærvær, skulle han samle og bringe i forening med seg (Mt 24: 31; 2Te 2: 1);  det frafalne «lovløshetens menneske» skulle han «gjøre til intet ved tilkjennegivelsen [epifaneiai] av sitt nærvær» (2Te 2: 3–8; se LOVLØSHETENS MENNESKE); de som ikke gav akt på muligheten til å bli reddet, skulle bli tilintetgjort (Mt 24: 37–39), og hans tusenårige styre ville begynne (Åp 20: 1–6). Artikkelen FORVANDLINGEN drøfter hvordan de som fikk se et syn av Kristus i Rikets herlighet, ble i stand til å gjøre andre kjent med «vår Herre Jesu Kristi makt og nærvær». – 2Pe 1: 16–18.

Forholdene på jorden under hans nærvær. Boken Åpenbaringen forteller i billedspråk mye om Kristi nærvær og hans tilkjennegivelse og åpenbarelse. Den kronede rytteren på den hvite hesten som er beskrevet i Åpenbaringen 6: 1, 2, svarer til rytteren i Åpenbaringen 19: 11–16, han som er «kongers Konge og herrers Herre», altså Kristus Jesus. Det framgår av Åpenbaringen, kapittel 6, at han ikke straks fjerner det onde fra jorden når han rir ut som seirende Konge, for samtidig med at han rir, vil det være krig som ’tar freden bort fra jorden’, og det vil også være matmangel og «dødbringende plage». (Åp 6: 3–8) Dette tilsvarer de forholdene som Jesus beskrev i profetien i Matteus 24, Markus 13 og Lukas 21. Det er derfor tydelig at Jesu profeti i evangelieberetningene, som helt klart refererer til ødeleggelsen av byen Jerusalem og dens tempel (som fant sted i år 70 e.v.t.), også gjelder tiden for Jesu nærvær og dermed utgjør et ’tegn’ som gjør det mulig å vite at Jesus er nærværende og hersker fra himmelen som messiansk Konge. – Mt 24: 3, 32, 33; Lu 21: 29–31.

Andre steder hvor Kristi nærvær er omtalt, blir de kristne som regel oppmuntret til å være trofaste og holde ut inntil og under dette nærværet. – 1Te 2: 19; 3: 12, 13; 5: 23; Jak 5: 7, 8; 1Jo 2: 28.

Jehovas dags nærvær. I sitt andre brev formaner Peter sine brødre til å ’vente på og alltid ha i tankene Jehovas dags nærvær’ og til å vise dette ved sin levemåte. (2Pe 3: 11, 12) De må hele tiden ha i tankene dommens dag fra Jehova og ha klart for seg at den er nær. På denne ’Jehovas dag’ vil denne onde verdens regjerende «himler» bli tilintetgjort som av ild, og dens «elementer» vil ikke kunne bestå, men vil smelte på grunn av den sterke heten. Ja, den nåværende verdensordning under Satans herredømme vil bli brakt til opphør.

Ettersom Jehova Gud handler ved sin Sønn og utnevnte Konge, Kristus Jesus (Joh 3: 35; jf. 1Kt 15: 23, 24), må det være en forbindelse mellom Jehovas lovte «nærvær» og Kristi Jesu «nærvær». De som spotter forkynnelsen av det ene, vil derfor også spotte forkynnelsen av det andre. Også her blir det trukket en parallell til dem som levde før vannflommen. – 2Pe 3: 5–7; jf. Mt 24: 37–39.

Den lovløses nærvær. I 2. Tessaloniker 2: 9–12 sier apostelen Paulus at «den lovløses nærvær er i samsvar med Satans virksomhet, med enhver kraftig gjerning og løgnaktige tegn og varsler og med ethvert urettferdig bedrag». Også dette viser at parousịa betegner mer enn en ankomst, for det krever en viss tid for at alle disse gjerningene, tegnene og varslene og dette bedraget skal kunne finne sted.