Med «nødhjelp» menes her materiell hjelp til dem som på grunn av alderdom, sult eller andre vanskeligheter ikke har det de trenger til livets opphold.

Villighet til å hjelpe nødstilte har alltid kjennetegnet Guds trofaste tjenere. (Job 29: 16; 31: 19–22; Jak 1: 27) I det første århundre ordnet menigheten i Jerusalem med utdeling av mat til nødstilte kristne enker, og senere ble sju kvalifiserte menn utpekt til å sørge for at ingen enker som fortjente å få hjelp, ble oversett ved den daglige utdelingen. (Apg 6: 1–6) Noen år senere skrev apostelen Paulus i et brev til Timoteus at menighetens hjelp til enker bare skulle omfatte de enkene som var minst 60 år gamle, og som var kjent for å ha gjort gode gjerninger til fremme av kristendommen. (1Ti 5: 9, 10) I første rekke var det imidlertid barns og barnebarns, ikke menighetens, oppgave å dra omsorg for aldrende foreldre og besteforeldre. Som Paulus skrev: «Hvis en enke har barn eller barnebarn, så la disse først lære å praktisere gudhengivenhet i sin egen husstand og fortsette å betale et passende vederlag til sine foreldre og besteforeldre, for dette er antagelig i Guds øyne.» – 1Ti 5: 4, 16.

I noen tilfeller gjennomførte kristne menigheter i fellesskap hjelpetiltak til gagn for brødre andre steder. Da profeten Agabus forutsa at det ville inntreffe en stor hungersnød, bestemte disiplene i menigheten i Antiokia i Syria seg for «at de, alt etter som enhver av dem hadde råd til, skulle sende noe til hjelp for de brødrene som bodde i Judea». (Apg 11: 28, 29) Også andre hjelpetiltak for nødlidende brødre i Judea ble organisert på helt frivillig basis. – Ro 15: 25–27; 1Kt 16: 1–3; 2Kt 9: 5, 7.