Et redskap som brukes til å låse eller låse opp dører og porter med. I Bibelen brukes ordet «nøkkel» både i bokstavelig og i billedlig betydning.

I bibelsk tid bestod en nøkkel ofte av et flatt stykke tre som hadde tapper som passet inn i  hullene på en slå som var montert på innsiden av døren. En slik nøkkel tjente til å skyve slåen til side og skulle altså ikke vris om i en lås. Nøkkelen ble ofte båret i beltet eller ble festet til noe annet og båret over skulderen. – Jes 22: 22.

Man har funnet egyptiske nøkler av bronse eller jern som består av en rett stang som er omtrent 13 cm lang og har tre eller flere framstikkende tenner i enden. Også romerne brukte metallnøkler, deriblant noen som skulle vris om i låsen. I Palestina har man funnet nøkler av bronse.

Den moabittiske kongen Eglon kunne låse døren til takkammeret sitt med en nøkkel. (Dom 3: 15–17, 20–25) Etter landflyktigheten fikk visse levitter i oppdrag å utføre vakttjeneste ved templet, og «de hadde ansvaret for nøkkelen, ja for å åpne morgen etter morgen». – 1Kr 9: 26, 27.

Brukt billedlig. I billedlig betydning brukes ordet «nøkkel» i Bibelen som symbol på myndighet, herredømme og makt. Da Eljakim fikk en ansvarsfull og ærefull stilling, ble «nøkkelen til Davids hus» lagt på hans skulder. (Jes 22: 20–22) I Midtøsten har det også i nyere tid vært et tegn på betydning og innflytelse å bære en stor nøkkel på skulderen. I fortiden kunne en konges rådgiver, som hadde fått betrodd nøklene, ha overoppsyn med de kongelige gemakkene og bestemme hvem som skulle få stå i kongens tjeneste. I det budskapet som ble overbrakt til menigheten i Filadelfia, ble det sagt at den opphøyde Jesus Kristus har «Davids nøkkel», og at han «åpner, slik at ingen skal lukke, og lukker, slik at ingen åpner». (Åp 3: 7, 8) Som arving til den pakt som ble inngått med David om et rike, har Jesus Kristus fått overdratt herredømmet over troens husstand og stillingen som det åndelige Israels overhode. (Lu 1: 32, 33) I kraft av sin myndighet, billedlig framstilt ved «Davids nøkkel», kan han åpne eller lukke symbolske dører, det vil si åpne eller lukke for muligheter og privilegier. – Jf. 1Kt 16: 9; 2Kt 2: 12, 13.

Hvordan brukte Peter «himlenes rikes nøkler», som han var blitt betrodd?

Jesus sa til Peter: «Jeg vil gi deg himlenes rikes nøkler, og hva du enn måtte binde på jorden, vil være det som er blitt bundet i himlene, og hva du enn måtte løse på jorden, vil være det som er blitt løst i himlene.» (Mt 16: 19) Hva disse nøklene står for, må naturligvis avgjøres i lys av andre skriftsteder. Jesus brukte også ordet «nøkkel» da han sa til de lovkyndige religiøse lederne: «Dere har tatt bort kunnskapens nøkkel; selv har dere ikke gått inn, og dem som var i ferd med å gå inn, har dere hindret!» (Lu 11: 52) En sammenligning av dette skriftstedet med Matteus 23: 13 viser at det er «himlenes rike» det dreier seg om å «gå inn» i. Det at Jesus brukte ordet «nøkkel» i sin uttalelse til Peter, må derfor innebære at Peter skulle få det privilegium å sette i gang et undervisningsarbeid som ville åpne for spesielle muligheter med hensyn til himlenes rike.

I motsetning til datidens hyklerske religiøse ledere brukte Peter helt tydelig den kunnskap han hadde fått fra Gud, til å hjelpe folk til å ’gå inn i Riket’, og det gjorde han særlig ved tre anledninger. Den ene gangen var på pinsedagen i år 33, da Peter under inspirasjon forklarte en folkemengde at Jehova Gud hadde oppreist Jesus og opphøyd ham til å være ved Guds høyre hånd i himmelen, og at Jesus fra denne kongelige posisjonen hadde utgytt hellig ånd over sine forsamlede disipler. Omkring 3000 jøder (og proselytter) som hadde fått denne kunnskapen, fulgte Peters oppfordring: «Vis anger, og la dere døpe, hver og én av dere, i Jesu Kristi navn til tilgivelse for deres synder, og dere skal få den hellige ånds frie gave.» Det at de tok dette skrittet, åpnet muligheten for at de kunne få del i «himlenes rike». Senere fulgte andre jøder deres eksempel. – Apg 2: 1–41.

Ved en annen anledning ble Peter og Johannes sendt til samaritanene, som ikke hadde fått den hellige ånd selv om de var blitt døpt. Da de to apostlene «bad for dem» og «la hendene på dem», fikk de imidlertid den hellige ånd. – Apg 8: 14–17.

Tredje gang Peter på en spesiell måte ble brukt til å vise noen hvordan de kunne få det privilegium å bli Rikets arvinger, var da han ble sendt hjem til ikke-jøden Kornelius, en italiensk offiser. Etter en åpenbaring fra Gud forstod og forkynte Peter at Gud ikke gjør forskjell på jøder og ikke-jøder, og at han nå tok imot jøder og «folk av nasjonene» på lik linje, dersom de fryktet Gud og øvde rettferdighet. Mens Peter gjorde sine ikke-jødiske tilhørere delaktige i denne kunnskapen, fikk de den hellige ånds gave fra himmelen, og de begynte mirakuløst å tale i tunger. De ble så døpt og ble de første hedninger som i framtiden skulle få adgang til «himlenes rike». Den dør som var blitt åpnet for ikke-jødiske troende og gjorde det mulig for dem å bli medlemmer av den kristne menighet, forble deretter åpen. – Apg 10: 1–48; 15: 7–9.

Det er grammatisk korrekt å gjengi Matteus 16: 19 slik: «Hva du enn måtte binde på jorden, vil  være det som er blitt bundet i himlene, og hva du enn måtte løse på jorden, vil være det som er blitt løst i himlene.» Charles B. Williams’ oversettelse lyder her: «Det du forbyr på jorden, må være det som allerede er forbudt i himmelen, og det du tillater på jorden, må være det som allerede er tillatt i himmelen.» Robert Youngs bokstavelige oversettelse lyder: «Hva du enn måtte binde på jorden, skal ha blitt bundet i himlene, og hva du enn måtte løse på jorden, skal ha blitt løst i himlene.» (Jf. NKJO, fotn.) Ettersom andre skriftsteder gjør det klart at Jesus etter sin oppstandelse fortsatt var det eneste sanne hode for den kristne menighet, kunne hans løfte til Peter ikke bety at Peter skulle diktere himmelen hva som skulle eller ikke skulle løses. Det betydde derimot at Peter ble brukt som himmelens redskap når det gjaldt å løse, eller åpne for, noe som det var truffet beslutning om i himmelen. – 1Kt 11: 3; Ef 4: 15, 16; 5: 23; Kol 2: 8–10.

«Avgrunnens nøkkel.» I Åpenbaringen 9: 1–11 skildres et syn av «en stjerne» fra himmelen som får «nøkkelen til avgrunnens brønn», og som åpner denne brønnen og slipper ut en sverm av gresshopper. Deres konge er «avgrunnens engel». Ettersom avgrunnen, slik det blir vist i Romerne 10: 6, 7, tydeligvis omfatter – men ikke er begrenset til – Hades, må «nøkkelen til avgrunnens brønn» omfatte «nøklene til døden og til Hades», som den oppstandne Jesus Kristus har, ifølge Åpenbaringen 1: 18. Disse «nøklene» er utvilsomt et symbol på Jesu myndighet til å løse mennesker fra bånd eller lenker som bare Gud eller hans bemyndigede representant har makt over. «Nøklene» omfatter derfor myndighet til å oppreise mennesker fra den bokstavelige død, til å utfri dem fra graven, og dessuten myndighet til å løse dem fra en billedlig dødstilstand. (Joh 5: 24–29; jf. Åp 11: 3–12; se DØDEN [Endret åndelig tilstand].) Den siste gangen «avgrunnens nøkkel» blir omtalt, er i Åpenbaringen 20: 1–7, hvor det skildres et syn av en engel med denne nøkkelen som kaster Satan i avgrunnen, lukker den og forsegler den over ham for tusen år. Ved slutten av den perioden blir Satan «sluppet løs fra sitt fengsel», tydeligvis ved at denne symbolske nøkkelen igjen blir brukt. – Se AVGRUNNEN.