(Nạfisj) [muligens fra en rot som betyr «sjel»].

Oppført som nummer elleve blant Ismaels tolv sønner. (1Mo 25: 13–16; 1Kr 1: 29–31) Som høvding stod han i spissen for en ismaelittisk stamme som tok hans navn og trolig bodde i et område som støtte opp mot det lovte lands østlige eller nordøstlige grense. På Sauls tid førte Rubens stamme og Gads stamme og den halvparten av Manasse stamme som bodde øst for Jordan, en vellykket krig mot hagrittene og deres forbundsfeller, deriblant den stammen som ble kalt Nafisj, og tok en stor mengde husdyr og mange mennesker som krigsbytte. (1Kr 5: 10, 18–22) Noen forskere mener at disse fangene fra Nafisj-stammen ble satt til å arbeide som netinim-tjenere i helligdommen, og at deres etterkommere etter tilbakekomsten fra landflyktigheten i Babylon ble kalt Nefusjesims eller Nefusims sønner, og det er mulig at det forholder seg slik. – Ne 7: 46, 52; Esr 2: 43, 50.