Etter at Jesus hadde omtalt den ødeleggelse som skulle komme over byen Jerusalem, sa han: «Og Jerusalem skal tråkkes ned av nasjonene, inntil nasjonenes fastsatte tider [«hedningenes tider», KJ, RS; «hedningefolkenes tider», NB, LB] er utløpt.» (Lu 21: 24) Hvilken periode Jesus siktet til med uttrykket «nasjonenes fastsatte tider [gr. kairoi ethnọn]», og hvilken betydning hans uttalelse har, har vært gjenstand for inngående drøftelser.

Betydningen av uttrykket «fastsatte tider». Uttrykket «fastsatte tider» er en gjengivelse av det greske ordet kairọs (flt. kairoi), som ifølge Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words (1981, bd. 4, s. 138) betyr «en fastsatt eller bestemt periode, en tidsperiode, noen ganger en beleilig eller gunstig tid». Liddell og Scotts Greek-English Lexicon (1968, s. 859) anfører dessuten betydningen «nøyaktig eller kritisk tid». Ordet forekommer i uttrykkene «høsttiden», «frukttiden» og «fikentid» (Mt 13: 30; 21: 34; Mr 11: 13), og det blir brukt om den «rette tid» til å dele ut mat (Mt 24: 45; Lu 12: 42), «den fastsatte tid» for begynnelsen av Jesu tjeneste og den gunstige tid under hans tjeneste (Mr 1: 15; Mt 16: 3; Lu 12: 56; 19: 44) og ’den fastsatte tid’ for hans død (Mt 26: 18). Da Jesus skulle til å drive ut demonene av to demonbesatte menn, skrek disse demonene til ham: «Er du kommet hit for å pine oss før den fastsatte tid?» – Mt 8: 29.

Kairọs blir også brukt om framtidige perioder eller tidspunkter innenfor Guds ordning eller tidsskjema, spesielt i forbindelse med Kristi nærvær og rike. (Apg 1: 7; 3: 19; 1Te 5: 1) Apostelen  Paulus taler således om den «hellige hemmelighet» som Gud har åpenbart «med tanke på en administrasjon ved de fastsatte tiders [kairọn] fulle mål, nemlig å samle alt sammen igjen i Kristus, det i himlene og det på jorden». (Ef 1: 9, 10) I betraktning av den betydning ordet kairọs har i Bibelen, er det grunn til å tro at uttrykket «nasjonenes fastsatte tider» ikke hentyder til noe vagt eller ubestemt, men til en «fastsatt eller bestemt periode», en «nøyaktig eller kritisk tid», en periode som har en bestemt begynnelse og en bestemt slutt.

«Nasjonene» og «Jerusalem». Betydningen av Jesu uttalelse er selvfølgelig knyttet til hans bemerkning om ’nedtråkkingen av Jerusalem’, som han sa skulle fortsette inntil «nasjonenes fastsatte tider» var utløpt. Ordet ’nasjoner’ (eller ’hedninger’) er oversatt fra det greske ordet ẹthne, som i Bibelen særlig brukes om de ikke-jødiske nasjonene. Noen har derfor ment at profetien må få sin anvendelse på den perioden da fortidens Jerusalem eller det geografiske område som byen omfattet, ville være underlagt hedensk herredømme.

Det er tydelig at Jesus hentyder til det bokstavelige Jerusalem i sin beskrivelse av den ødeleggelse som skulle komme (den ødeleggelse som romerne førte over byen i år 70 e.v.t.). Men som mange bibelkommentatorer har bemerket, viser uttalelsen om «nasjonenes fastsatte tider» at profetien er langt mer vidtrekkende. I det kjente verket Commentary sier F.C. Cook om Jesu uttalelse i Lukas 21: 24: «Den tjener til å skille den strengt eskatologiske delen av den store profetien [dvs. den delen som angår de siste dager] fra den delen som i sin grunnleggende betydning angår Jerusalems ødeleggelse.» For å kunne avgjøre om «nasjonenes fastsatte tider» bare gjelder det bokstavelige Jerusalem, eller om det hentyder til noe mer og større, må man derfor undersøke hva «Jerusalem» står for i de inspirerte skrifter.

Jerusalem var hovedstaden i Israels nasjon, og om kongene i Davids slektslinje ble det sagt at de satt «på Jehovas trone». (1Kr 29: 23) Byen representerte derfor setet for den regjering som var innsatt av Gud, eller Guds forbilledlige rike, som hersket gjennom Davids hus. Byen Jerusalem med Sion-fjellet utgjorde «Den Store Konges by». (Sl 48: 1, 2) Jerusalem kom således til å representere det kongedømmet som ble utøvd av kong Davids dynasti, akkurat som Washington, London, Paris og Moskva representerer forskjellige nasjoners regjeringer i vår tid og i nyhetsmeldinger blir omtalt synonymt med dem. Etter at Jerusalem var blitt tråkket ned av babylonerne, ved at dets konge var blitt ført i landflyktighet og landet var blitt lagt øde, framstod det ikke noen ny konge av Davids dynasti som hersket i det jordiske Jerusalem. Men Bibelen viser at Jesus, Messias, som ble født i Davids slektslinje, skulle herske fra det himmelske Sion-fjellet, fra det himmelske Jerusalem. – Sl 2: 6, 7; He 5: 5; Åp 14: 1, 3.

Når ’nedtråkkingen’ begynte. ’Nedtråkkingen’ av dette riket, eller kongedømmet, i Davids dynasti begynte ikke først da romerne ødela Jerusalem i år 70 e.v.t. Den begynte flere hundre år tidligere, i 607 f.v.t., da dette dynastiet ble omstyrtet av babylonerne idet Nebukadnesar ødela Jerusalem og tok den avsatte kongen, Sidkia, til fange og landet ble lagt øde. (2Kg 25: 1–26; se KRONOLOGI.) Dette var i samsvar med de profetiske ordene som var rettet til Sidkia i Esekiel 21: 25–27: «Ta turbanen bort, og løft kronen av. Dette skal ikke være det samme. . . . En ruin, en ruin, en ruin skal jeg gjøre det til. Og når det gjelder dette, så skal det i sannhet ikke bli noens før han kommer, han som har den juridiske retten, og jeg skal gi ham det.» De kristne greske skrifter viser at det er Kristus Jesus som har «den juridiske retten» til kongedømmet og Davids krone, som Sidkia mistet. Angående dette sa den engelen som kunngjorde at han skulle bli født: «Jehova Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal herske som konge over Jakobs hus for evig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.» – Lu 1: 32, 33.

I og med Jerusalems fall i 607 f.v.t. fikk de hedenske makter herredømme over hele jorden. Davids dynasti og herredømme var blitt avbrutt, og ’nedtråkkingen’ av byen Jerusalem, eller det den stod for, ville fortsette så lenge Guds kongedømme, eller rike, ved Davids hus befant seg i en fornedret, uvirksom tilstand under de hedenske makter. Det at ’nedtråkkingen’ er forbundet med herredømme, blir bekreftet av Unger’s Bible Dictionary (1965, s. 398), som sier: «Følgelig fortsetter hedningene med å opptre som ’nasjonene’ fram til slutten på sin forvaltergjerning som jordens herskere. Utløpet av denne perioden vil være slutten på ’hedningenes tider’ (Luk. 21: 24; Dan. 2: 36–44).» – Jf. Ese 17: 12–21; se også beskrivelsen av Medo-Persias fall i Da 8: 7, 20.

Forbindelsen til Daniels profetier. Minst to ganger i sin profeti om endens tid henviste Jesus til innholdet i Daniels bok. (Sml. Mt 24: 15, 21 med Da 11: 31; 12: 1.) I Daniels bok finner vi en billedlig beskrivelse av de hedenske maktenes herredømme over jorden i deres «fastsatte tider». I kapittel 2 i boken blir det fortalt om et profetisk syn av en stor billedstøtte, et  syn som kong Nebukadnesar fikk. Under inspirasjon viste Daniel at billedstøtten representerte rekken av hedenske verdensmakter, som får sin ende ved at disse rikene blir ødelagt av det riket som «himmelens Gud» skal opprette, og som skal herske over hele jorden. (Da 2: 31–45) Det er verdt å merke seg at billedstøtten begynner med det babylonske rike, den første verdensmakten som ’tråkket ned’ Jerusalem ved å omstyrte Davids dynasti og etterlate «Jehovas trone» i Jerusalem uten konge. Dette bidrar til å bekrefte at «nasjonenes fastsatte tider» begynte da Jerusalem ble ødelagt i 607 f.v.t.

Drømmesynet av treet i Daniel, kapittel 4. I Daniels bok finner vi dessuten en tydelig parallell til Jesu bruk av ordet «tider» i forbindelse med ’nasjonene’, eller de hedenske maktene. Også i dette tilfellet var det Nebukadnesar – den kongen som avsatte Davids etterkommer Sidkia – som fikk et syn som Daniel tydet og satte i forbindelse med det kongedømmet, eller riket, Gud hersker gjennom. I synet så Nebukadnesar et veldig tre som en engel fra himmelen befalte skulle felles. Rotstubben ble så lagt i bånd av jern og kobber og skulle stå slik i gresset på marken inntil «sju tider» hadde fart fram over den. «La dens hjerte bli forandret, så det ikke lenger er et menneskes, og la et dyrs hjerte bli gitt den, og la sju tider fare fram over den . . . for at de som lever, skal erkjenne at Den Høyeste er Hersker i menneskenes rike, og at han gir det til den han vil, og setter endog den ringeste av menneskene over det.» – Da 4: 10–17; se 4: 16, NW, fotn.

Knyttet til «nasjonenes fastsatte tider». Det er ikke tvil om at synet fikk en oppfyllelse på Nebukadnesar selv. (Se Da 4: 31–35.) Noen mener derfor at det profetisk sett bare gjelder ham, og at det bare tjener til å understreke den evige sannhet at Gud er høyere enn alle andre makter – det være seg menneskelige eller angivelig guddommelige. Og selv om de erkjenner at denne sannhet eller dette prinsipp gjelder utover Nebukadnesars eget tilfelle, tror de ikke at synet har noe å gjøre med en bestemt tidsperiode eller et guddommelig tidsskjema. En undersøkelse av hele Daniels bok viser imidlertid at tidsfaktoren har en fremtredende plass overalt i de syner og profetier boken inneholder. De verdensmaktene som blir beskrevet i de enkelte syner, blir dessuten ikke framstilt som om de oppstod tilfeldig, og de begivenheter som er omtalt, blir ikke framstilt som isolerte tilfeller, løsrevet fra tidselementet, men de passer inn i en historisk sammenheng og i et tidsforløp. (Jf. Da 2: 36–45; 7: 3–12, 17–26; 8: 3–14, 20–25; 9: 2, 24–27; 11: 2–45; 12: 7–13.) Daniels bok peker i tillegg gang på gang fram mot det som utgjør temaet i dens profetier – opprettelsen av et universelt og evig Guds rike med ’menneskesønnen’ som konge. (Da 2: 35, 44, 45; 4: 17, 25, 32; 7: 9–14, 18, 22, 27; 12: 1) Boken skiller seg videre ut fra de andre bøkene i De hebraiske skrifter ved at den taler om «endens tid». – Da 8: 19; 11: 35, 40; 12: 4, 9.

I betraktning av det foregående virker det ikke logisk å trekke den slutning at synet av det symbolske «treet» og omtalen av de «sju tider» utelukkende gjelder det at en enkelt babylonsk hersker ble sinnssyk i sju år og deretter ble frisk igjen og ble gjeninnsatt på tronen, særlig i lys av Jesu egen profetiske uttalelse om «nasjonenes fastsatte tider». Det finnes minst tre tungtveiende grunner for å tro at det omfattende synet og tydningen av det er tatt med i Daniels bok fordi det viser lengden av «nasjonenes fastsatte tider» og tidspunktet for opprettelsen av Guds rike med Kristus som konge. For det første det tidspunktet synet ble gitt på: nettopp på det kritiske tidspunkt i historien da Gud, universets Overherre, hadde tillatt at det riket som han hadde opprettet blant sitt paktsfolk, ble omstyrtet. For det andre den personen som fikk synet: nettopp den herskeren som tjente som Guds redskap ved denne omstyrtingen, og som derved med Guds tillatelse fikk overdratt verdensherredømmet, uten innblanding fra noe rike som representerte Jehova Gud. Og for det tredje synets gjennomgående tema: «at de som lever, skal erkjenne at Den Høyeste er Hersker i menneskenes rike, og at han gir det til den han vil, og setter endog den ringeste av menneskene over det.» – Da 4: 17.

Treet som symbol og Guds overherredømme. De symbolene som blir brukt i dette synet, er ikke unike. Trær blir flere steder i Bibelen brukt som symbol på herskende makter, deriblant Guds forbilledlige rike i Jerusalem. (Jf. Dom 9: 6–15; Ese 17: 1–24; 31: 2–18.) En stubbe som begynner å skyte skudd, og en «kvist», en «spire» eller et «skudd» blir brukt flere ganger, særlig i profetiene om Messias, som symboler på at en bestemt gren eller slektslinje på nytt får herskermakt. (Jes 10: 33 til 11: 10; 53: 2–7; Jer 23: 5; Ese 17: 22–24; Sak 6: 12, 13; jf. Job 14: 7–9.) Jesus omtalte seg selv både som «Davids rot» og som hans «avkom». – Åp 5: 5; 22: 16.

Det er tydelig at det som skal understrekes i synet, er at Jehova Gud utøver sitt overherredømme i «menneskenes rike», og dette gir oss en ledetråd til den fulle forståelse av synet. Treet er i første omgang et bilde på Nebukadnesar, som på dette tidspunkt i historien var overhode for  den daværende verdensmakten, Babylon. Men før Nebukadnesar erobret Jerusalem, var Guds forbilledlige rike, hvis konge hersket fra denne byen, det middel Jehova benyttet for å tilkjennegi sitt rettmessige overherredømme over jorden. Jerusalem hadde således vært en guddommelig hindring som Nebukadnesar måtte rydde av veien for å nå sitt mål – å utøve verdensherredømme. Da Jehova tillot at det forbilledlige riket i Jerusalem ble omstyrtet, tillot han at den synlige tilkjennegivelsen av hans overherredømme gjennom kong Davids dynasti ble «felt». Verdensherredømmet over «menneskenes rike» kom nå, uhindret av noe rike som representerte Gud, i de hedenske nasjonenes hender. (Kla 1: 5; 2: 2, 16, 17) I lys av dette forstår vi at «treet», foruten at det er et bilde på Nebukadnesar, står for verdensherredømmet ved Guds ordning.

Begynner å utøve verdensherredømmet på nytt. Gud gjør det imidlertid her klart at han ikke for bestandig har overgitt verdensherredømmet til de hedenske makter. Synet viser at Gud skulle legge bånd på seg (symbolisert ved at treets rotstubb ble stående igjen i bånd av jern og kobber) inntil ’sju tider hadde fart fram over den’. (Da 4: 16, 23, 25) Deretter skulle «Den Høyeste», som er «Hersker i menneskenes rike», gi verdensherredømmet «til den han vil». (Da 4: 17) Daniels bok viser at det her siktes til ’menneskesønnen’, som det ble gitt «herredømme og verdighet og rike, for at alle folk, folkegrupper og tungemål skulle tjene ham». (Da 7: 13, 14) Dessuten viser den profetien hvor Jesus selv taler om «nasjonenes fastsatte tider», tydelig at det er Kristus Jesus som skal utøve verdensherredømmet som Guds utvalgte Konge, Davids kongelige Arving. (Mt 24: 30, 31; Lu 21: 27–31, 36) Den symbolske ’rotstubben’, som representerte det at Gud fortsatt var i besittelse av den suverene rett til å utøve verdensherredømmet i «menneskenes rike», skulle således igjen skyte skudd i form av Guds Sønns rike. – Sl 89: 27, 35–37.

Sju symbolske tider. I synets oppfyllelse på Nebukadnesar svarte de «sju tider» tydeligvis til sju år, da Nebukadnesar var sinnssyk, med symptomer som minner om symptomene på lykantropi, idet han forlot sin trone for å spise gress som dyrene på marken. (Da 4: 31–36) Det er verdt å merke seg at Bibelen framstiller de hedenske makter som utøver verdensherredømmet, som dyr som er i opposisjon til Guds hellige folk og deres «fyrstenes Fyrste». (Jf. Da 7: 2–8, 12, 17–26; 8: 3–12, 20–25; Åp 11: 7; 13: 1–11; 17: 7–14.) Og når det gjelder ordet «tider» (fra det arameiske ordet ʽiddạn), som er brukt i Daniels profeti, viser forskjellige ordbokforfattere at det her betyr «år». (Se Lexicon in Veteris Testamenti Libros av L. Koehler og W. Baumgartner, Leiden 1958, s. 1106; A Hebrew and English Lexicon of the Old Testament av Brown, Driver og Briggs, 1980, s. 1105; Lexicon Linguae Aramaicae Veteris Testamenti, redigert av E. Vogt, Roma 1971, s. 124.) Det framgår av Bibelen at et slikt år er på 360 dager, for Åpenbaringen 12: 6, 14 viser at tre og en halv tid er det samme som «ett tusen to hundre og seksti dager». (Jf. også Åp 11: 2, 3.) Ifølge denne måten å beregne tiden på må «sju tider» være det samme som 2520 dager. Et bestemt antall dager i bibelske profetier kan bli brukt som et symbol på det samme antall år, noe som framgår av 4. Mosebok 14: 34 og Esekiel 4: 6. Det er bare når en anvender denne regelen, «en dag for et år», på de «sju tider», at det profetiske synet i Daniel, kapittel 4, kan sies å få en betydningsfull oppfyllelse etter Nebukadnesars tid, slik som det som her er blitt holdt fram, gir grunn til å forvente. De «sju tider» svarer derfor til 2520 år.

Det er verdt å merke seg at bladet Zion’s Watch Tower på grunnlag av de ovennevnte opplysningene og resonnementene allerede i nummeret for mars 1880 pekte fram til 1914 som det året da «nasjonenes fastsatte tider» ville utløpe (og de hedenske herskeres rett til å utøve herredømme ville opphøre). Det var 34 år før dette året og de betydningsfulle begivenheter som da fikk sin begynnelse. Den 30. august 1914 skrev The World, den gang en av New Yorks ledende aviser, i en lengre artikkel i avisens søndagsbilag angående dette: «Det forferdelige krigsutbruddet i Europa har oppfylt en usedvanlig profeti. I et kvart århundre har nå de ’internasjonale bibelstudenter’ . . . kunngjort for verden at den vredens dag som Bibelen har profetert om, skulle begynne i 1914.»

De begivenheter som har funnet sted fra og med året 1914, er godt kjent. De ble innledet med Den store krigen, som brøt ut det året, den første verdenskrig i menneskehetens historie og den første krigen som ble utkjempet om herredømmet, ikke bare i Europa, Afrika eller Asia, men over hele verden. – Lu 21: 7–24, 29–33; Åp 11: 15–18; se NÆRVÆR; SISTE DAGER, DE.