En nasjon er i en bred og alminnelig betydning av ordet en gruppe mennesker som er mer eller mindre biologisk beslektet, og som har et felles språk. Som regel bor en slik gruppe mennesker også i et bestemt geografisk område og er underlagt en eller annen form for felles styre. Ifølge Theological Dictionary of  the Old Testament er det «på hebraisk en tendens til å bruke ordet goj om et folk i politisk og geografisk henseende, og dette ordet kommer således langt nærmere vårt ord ’nasjon’. ʽAm [folk] betoner derimot alltid den felles avstamning som grunnlaget for et folks enhet». (Redigert av G.J. Botterweck og H. Ringgren, bd. 2, 1975, s. 427.) De greske ordene ẹthnos (nasjon) og laọs (folk) blir brukt på samme måte. Når ordene goj og ẹthnos blir brukt i flertall i Bibelen, refererer de vanligvis til ikke-jødiske nasjoner.

Opprinnelse. Første gang det tales om at det oppstår forskjellige nasjoner, er etter vannflommen, i forbindelse med byggingen av Babels tårn. De som tok del i dette prosjektet, var forent i sin motstand mot Guds hensikt. Det som i første rekke bidrog til deres enhet, var at ’hele jorden fortsatt hadde ett språk og ett ordforråd’. (1Mo 11: 1–4) Jehova la merke til dette, og ved å forvirre deres språk ’spredte han dem derfra ut over hele jordens overflate’. – 1Mo 11: 5–9; KART: bd. 1, s. 329.

Ettersom språkgruppene nå ble atskilt fra hverandre på grunn av språkbarrierer, begynte hver gruppe å utvikle sin egen kultur, kunst og religion og sine egne skikker og særegenheter – sine egne måter å gjøre tingene på. (3Mo 18: 3) Da de hadde vendt seg bort fra Gud, begynte de forskjellige folkene å lage avgudsbilder av sine mytiske guddommer. – 5Mo 12: 30; 2Kg 17: 29, 33.

Nasjonene utgjorde tre store grener som stammet fra sønnene og sønnesønnene til Noahs tre sønner, Sem, Kam og Jafet, og disse ble betraktet som stamfedre til de enkelte nasjonene, som ble oppkalt etter dem. Fortegnelsen i 1. Mosebok, kapittel 10, kan derfor betraktes som den eldste oversikten over verdens nasjoner. Den omfatter i alt 70 nasjoner, hvorav 14 var av jafetisk, 30 av hamittisk og 26 av semittisk avstamning. (1Mo 10: 1–8, 13–32; 1Kr 1: 4–25) Se TABELL, bd. 1, s. 329, som har flere opplysninger om disse nasjonale gruppene, og dessuten artiklene om Noahs 70 etterkommere under deres respektive navn.

I tidens løp skjedde det naturligvis mange forandringer. Noen nasjoner ble absorbert av nabonasjoner eller gikk til grunne som følge av svakhet, sykdom eller krig; andre oppstod på grunn av folkevandringer og befolkningsøkning. Blant visse grupper utviklet det seg en sterk nasjonalisme, noe som sammen med store militære bedrifter gav ærgjerrige menn mulighet til å bygge opp verdensriker på bekostning av svakere nasjoner.

Far til mange nasjoner. Gud gav Abram befaling om å forlate Ur og dra til et land som han ville vise ham, for, som han sa: «Jeg skal gjøre deg til en stor nasjon.» (1Mo 12: 1–4) Senere utvidet Gud sitt løfte, idet han sa: «Du skal visselig bli far til en mengde nasjoner. . . . Og jeg vil gjøre deg meget, meget fruktbar, og jeg vil gjøre deg til nasjoner, og konger skal utgå fra deg.» (1Mo 17: 1–6) Dette løftet ble oppfylt. Abrahams sønn Ismael ble far til «tolv høvdinger etter deres klaner» (1Mo 25: 13–16; 17: 20; 21: 13, 18), og gjennom de seks sønnene Ketura fødte Abraham, ble han stamfar til enda flere nasjoner. (1Mo 25: 1–4; 1Kr 1: 28–33; Ro 4: 16–18) Fra Abrahams sønn Isak nedstammet israelittene og edomittene. (1Mo 25: 21–26) Også i en langt større, åndelig betydning ble Abraham «far til mange nasjoner», for mennesker av mange nasjoner – deriblant de som tilhørte den kristne menighet i Roma – kunne på grunn av sin tro og lydighet kalle Abraham sin far, idet han ble «far til alle dem som har tro». – Ro 4: 11, 16–18; se ISRAEL nr. 2.

Guds syn på nasjonene. Som Skaperen og universets Overherre er Gud i sin absolutte rett når han fastsetter nasjonenes geografiske grenser (hvis han velger å gjøre det), slik som han gjorde når det gjaldt Ammon, Edom og Israel. (5Mo 2: 17–22; 32: 8; 2Kr 20: 6, 7; Apg 17: 26) Den Høyeste, han som er opphøyd over hele jorden, er i sin storhet høyt hevet over jordens nasjoner. (Jer 10: 6, 7) Nasjonene er i hans øyne i virkeligheten bare som en dråpe fra et spann. (Jes 40: 15, 17) Når nasjonene er vrede på Jehova og ’mumler’ mot ham, som da de henrettet Jesus på en torturpæl, ler han derfor bare av dem og spotter dem og forpurrer deres overmodige planer. – Sl 2: 1, 2, 4, 5; 33: 10; 59: 8; Da 4: 32b, 34, 35; Apg 4: 24–28.

Til tross for den overlegne storhet og makt Jehova er i besittelse av, er det imidlertid ingen som med rette kan anklage ham for å gi nasjonale grupper en urettferdig behandling. Enten han handler med en enkeltperson eller med en hel nasjon, går han aldri på akkord med sine rettferdige prinsipper. (Job 34: 29) Hvis en nasjon angrer, slik som Ninives innbyggere gjorde, velsigner han den. (Jon 3: 5–10) Men hvis den gjør det som er ondt, selv om den står i et paktsforhold til ham, tilintetgjør han den. (Jer 18: 7–10) Når det oppstår en kritisk situasjon, sender Jehova ut sine profeter med et advarselsbudskap. (Jer 1: 5, 10; Ese 2: 3; 33: 7) Gud er ikke partisk overfor noen, verken store eller små. – 5Mo 10: 17; 2Kr 19: 7; Apg 10: 34, 35.

 Når hele nasjoner nekter å anerkjenne og adlyde Jehova eller lukker ham ute av sitt sinn og hjerte, vil han derfor fullbyrde sine dommer over dem. (Sl 79: 6; 110: 6; 149: 7–9) Han vier dem til tilintetgjørelse og sender dem til Sjeol. (Sl 9: 17; Jes 34: 1, 2; Jer 10: 25) I et uttrykksfullt billedspråk sier Gud at han vil overgi de onde nasjonene til sin Sønn, han som blir kalt «Trofast og Sann . . . Guds Ord», for å bli slått i stykker. – Sl 2: 7–9; Åp 19: 11–15; jf. Åp 12: 5.

En ny nasjon, det åndelige Israel. I århundrer handlet Jehova Gud utelukkende med det kjødelige Israel. Gang på gang sendte han sine profeter til nasjonen for å få folket til å vende om fra sin egensindige kurs. Til slutt sendte han sin Sønn, Kristus Jesus, men de fleste forkastet ham. Derfor sa Jesus til de vantro overprestene og fariseerne: «Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til en nasjon som frambringer dets frukter.» – Mt 21: 33–43.

Apostelen Peter viste tydelig at denne ’nasjonen’ bestod av mennesker som hadde tatt imot Kristus Jesus. (1Pe 2: 4–10) Han anvendte faktisk nettopp de ordene som var blitt rettet til det kjødelige Israel, på sine medkristne: «Dere er ’en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom’.» (1Pe 2: 9; jf. 2Mo 19: 5, 6.) De anerkjente alle Gud som Hersker og hans Sønn som Herre og Kristus. (Apg 2: 34, 35; 5: 32) De hadde sitt «borgerskap i himlene» (Flp 3: 20) og var beseglet med den hellige ånd, som var gitt dem som et pant på forhånd på deres himmelske arv. (2Kt 1: 22; 5: 5; Ef 1: 13, 14) Mens det kjødelige Israel ble opprettet som nasjon på grunnlag av lovpakten, ble den «nasjon» som består av åndsavlede kristne, opprettet på grunnlag av den nye pakt. (2Mo 19: 5; He 8: 6–13) Det er derfor svært passende at de blir kalt «en hellig nasjon».

Da Guds ånd på pinsedagen i år 33 ble utgytt over omkring 120 av Jesu disipler (som alle var jøder), ble det tydelig at Gud handlet med en ny, åndelig nasjon. (Apg 1: 4, 5, 15; 2: 1–4; jf. Ef 1: 13, 14.) Senere, fra og med år 36, kunne uomskårne hedninger også bli medlemmer av den nye nasjonen og få Guds ånd. – Apg 10: 24–48; Ef 2: 11–20.

Forkynnelsen av det gode budskap for alle nasjoner blir drøftet i artikkelen GODE BUDSKAP, DET.

Gog og Magog. I Åpenbaringsboken (20: 7, 8) sies det at Satan etter Kristi tusenårige styre «skal gå ut for å villede de nasjoner som er ved jordens fire hjørner, Gog og Magog». Disse nasjonene har øyensynlig oppstått som følge av opprør mot Kristi herredømme. – Se GOG nr. 3.