DA JEHOVA gav Israel det landet han hadde lovt Abraham, var det bebodd av nasjoner som var moralsk fordervet. Bibelen sier uttrykkelig at Gud bestemte at disse onde nasjonene skulle tilintetgjøres, og at han gav israelittene i oppdrag å tjene som domsfullbyrdere. (5Mo 7: 2) Mange har kritisert dette. Andre erkjenner ydmykt at det ikke er passende at ufullkomne mennesker oppkaster seg til dommere over Gud. (Jf. Ese 18: 29.) De ønsker å forstå Guds veier. Hva kommer de fram til?

Denne beretningen viser tydelig at alle mennesker blir holdt ansvarlige overfor menneskenes Skaper, Jehova Gud, uansett om de hevder at de tror på ham, eller ikke. Den viser at Gud er tålmodig, men at han ikke lukker øynene for en urett handlemåte. (1Mo 15: 16) Den gjør det klart at Jehova overlater ansvaret for mindre barn til foreldrene deres; han fritar ikke foreldrene for dette og gir dem således ikke rett til å mene at deres handlinger bare berører dem selv. (5Mo 30: 19; Jos 10: 40) Den viser også at alle som vil vende om fra sin urette vei og tilbe Jehova, kan unngå å bli tilintetgjort. – Jos 6: 25; 9: 3 til 10: 11.

Bibelen forteller hvilke onde handlinger innbyggerne i Kanaan begikk. Halley’s Bibelhåndbok (1993, s. 138) trekker følgende konklusjon: «Arkeologer som graver i ruinene av kana’anittiske byer lurer på hvorfor ikke Gud utryddet dem før.» Det er tydelig hva vi kan lære av dette: Jehova tolererer ikke det onde for bestandig.