DET landet Gud gav det gamle Israel, byr på uvanlig stor geografisk variasjon. I nord er det snøkledde fjell, mens enkelte områder i sør har tropisk klima. Landet omfatter fruktbare lavsletter og bakkelandskap med frukttrær og beitemarker, samt øde ørkenområder. Dette forholdsvis lille området gir et tverrsnitt av de varierte naturforholdene rundt om på jorden.

I vest, langs Middelhavet, ligger det en langstrakt, fruktbar slette. Øst for den ligger Sjefela, et kupert lavland med fruktbare vingårder og olivenlunder. Videre mot øst finner vi en fjellkjede som strekker seg gjennom hele landet som en veldig ryggrad. Så faller landskapet bratt ned mot Riftdalen, som skjærer gjennom landet på langs. I denne dalen slynger Jordan seg nedover fra Galilea-sjøen til Salthavet (Dødehavet). På østsiden av Jordan er det fruktbare åser og beitemarker, og på den andre siden av dette innbydende området begynner Den arabiske ørken.

Mens forholdene var på sitt beste, var det lovte land, med sin varierte natur, som Edens hage. Israels land ble dermed et bilde på hva paradiset under Guds rikes styre kommer til å innebære for hele menneskeheten