Et ord eller et uttrykk som blir brukt som betegnelse eller kjennemerke på en person, et sted, et dyr, en plante eller noe annet. Ordet «navn» kan også referere til en persons omdømme eller til personen selv.

 «Enhver familie i himmel og på jord» skylder Jehova Gud sitt navn. (Ef 3: 14, 15) Han grunnla den første menneskelige familie og gav Adam og Eva mulighet til å sette barn til verden. Derfor kan alle slekter på jorden takke ham for sitt navn. Han er også Far til sin himmelske familie. Og akkurat som han kaller alle de utallige stjernene ved navn (Sl 147: 4), har han uten tvil gitt englene navn. – Dom 13: 18.

Et interessant eksempel på hvordan noe helt nytt fikk sitt navn, er mannaen, som ble skaffet til veie på mirakuløst vis. Da israelittene første gang så dette fødemidlet, sa de: «Hva er det?» (man huʼ? ) (2Mo 16: 15) Det var tydeligvis derfor de kalte det «manna», som altså sannsynligvis betyr «hva er det?» – 2Mo 16: 31.

Forskerne er ikke alle av samme oppfatning når det gjelder enkelte navns opprinnelse, rot og betydning. De opplysninger som blir gitt om de bibelske navnenes betydning, varierer derfor fra oppslagsverk til oppslagsverk. Når navnenes betydning er oppgitt i dette verket, er Bibelen brukt som den viktigste autoriteten. Som eksempel kan nevnes betydningen av navnet Babel. I 1. Mosebok 11: 9 skrev Moses: «Derfor fikk den navnet Babel, for der hadde Jehova forvirret hele jordens språk.» Moses forbinder her «Babel» med verbalroten balạl (forvirre) og viser dermed at «Babel» betyr «forvirring».

Bibelske navn kan bestå av enkelte betydningselementer, ordforbindelser eller hele setninger. Navn som består av mer enn én stavelse, har ofte en kortform. Når Bibelen ikke selv forklarer et navns opprinnelse, har man i dette verket bestrebet seg på å finne dets rot eller bestanddeler ved hjelp av anerkjente, nyere oppslagsverk. For å finne roten til hebraiske og arameiske navn har man brukt Lexicon in Veteris Testamenti Libros (av L. Koehler og W. Baumgartner, Leiden 1958) og den delvis ferdige revisjonen av denne ordboken. I forbindelse med greske navn har man fortrinnsvis brukt niende utgave av A Greek-English Lexicon (av H.G. Liddell og R. Scott, revidert av H.S. Jones, Oxford 1968). Deretter har man angitt røttenes betydning i samsvar med gjengivelsen av dem i Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter. Navnet Elnatan består for eksempel av røttene ʼEl (Gud) og nathạn (gi) og betyr således «Gud har gitt». – Jf. 1Mo 28: 4, hvor nathạn er gjengitt med «har gitt».

Dyre- og plantenavn. Jehova Gud lot det første menneske, Adam, få det privilegium å gi dyrene navn. (1Mo 2: 19) De navnene han gav dem, var uten tvil beskrivende navn. Dette synes å framgå av enkelte hebraiske dyrenavn og også av enkelte plantenavn. Et hebraisk ord for «esel» (chamọr) kommer etter alt å dømme fra en rot som betyr «bli rød», noe som henspiller på den farge dyret vanligvis har. Det hebraiske navnet for turteldue (tor) er øyensynlig en etterligning av fuglens klagende kurring, «tor-r-r tor-r-r». Mandeltreet blir kalt «det som våkner», åpenbart fordi det er et av de første trærne som blomstrer om våren.

Stedsnavn og topografiske trekk. Menneskene har noen ganger oppkalt steder etter seg selv, sine barn eller sine forfedre. Morderen Kain bygde en by og gav den navn etter sin sønn Hanok. (1Mo 4: 17) Nobah inntok byen Kenat og kalte den Nobah «etter sitt eget navn». (4Mo 32: 42) Etter at danittene hadde inntatt byen Lesjem, kalte de den Dan, etter sin forfader. – Jos 19: 47; se også 5Mo 3: 14.

Slik som tilfellet var med altere (2Mo 17: 14–16), brønner (1Mo 26: 19–22) og kilder (Dom 15: 19), fikk steder ofte navn etter begivenheter som hadde funnet sted der. Eksempler på dette er Babel (1Mo 11: 9), Jehova-Jire (1Mo 22: 13, 14), Be’er-Sjeba (1Mo 26: 28–33), Betel (1Mo 28: 10–19), Galed (1Mo 31: 44–47), Sukkot (1Mo 33: 17), Abel-Misrajim (1Mo 50: 11), Massah, Meriba (2Mo 17: 7), Tabera (4Mo 11: 3), Kibrot-Hatta’ava (4Mo 11: 34), Hormah (4Mo 21: 3), Gilgal (Jos 5: 9), Akor-lavsletten (Jos 7: 26) og Ba’al-Perasim (2Sa 5: 20).

Noen ganger har topografiske trekk dannet grunnlaget for navn på steder, fjell og elver. Byene Geba og Gibea (begge navnene betyr «høyde») fikk uten tvil disse navnene fordi de lå på et høydedrag. Libanon (som betyr «hvitt; det hvite [fjell]») kan ha fått navn etter kalksteinsklippenes og fjelltoppenes lyse farge eller det at de øverste skråningene en stor del av året er dekket av snø. Når landsbyer og byer lå i nærheten av brønner, kilder eller vannløp, fikk de ofte navn med forstavelsen «be’er» (brønn), «en» (kilde) eller «abel» (vannløp).

Andre navn var avledet av slike kjennetegn som størrelse, folks beskjeftigelse eller hva man produserte på stedet. Eksempler på dette er Betlehem (som betyr «brødhus»), Betsaida (jegerens [el. fiskerens] hus), Gat (vinpresse) og Beser (utilgjengelig sted).

Noen stedsnavn inneholdt dyre- eller plantenavn, ofte i sammensetninger. Blant disse kan nevnes Ajalon (som betyr «hindens sted; hjortens sted»), En-Gedi (kjeets kilde), En-Eglajim (to kalvers kilde), Akrabbim (skorpioner), Ba’al-Tamar (palmetreets eier) og En-Tappuah (eple[tre]kilden).

 «Bet» (som betyr «hus»), «ba’al» (eier; herre; mester) og «kirjat» (by) ble ofte brukt som første ledd i sammensatte navn.

Personnavn. Tidlig i den bibelske historie fikk barna navn ved fødselen, men senere fikk hebraiske gutter navn når de ble omskåret, på den åttende dagen. (Lu 1: 59; 2: 21) Vanligvis var det enten faren eller moren som gav barnet navn. (1Mo 4: 25; 5: 29; 16: 15; 19: 37, 38; 29: 32) Ett bemerkelsesverdig unntak var den sønnen som Rut fødte Boas. Her var det nabokvinnene til Ruts svigermor, No’omi, som gav gutten navnet Obed (som betyr «tjener; en som tjener»). (Rut 4: 13–17) Det hendte også at Gud gav foreldrene beskjed om hva barnet skulle hete. Blant dem som fikk navn på denne måten, var Ismael (Gud hører [lytter]) (1Mo 16: 11), Isak (latter) (1Mo 17: 19), Salomo (fra en rot som betyr «fred») (1Kr 22: 9) og Johannes (navnet svarer til Jehohanan, som betyr «Jehova har vist gunst [velvilje]; Jehova har vært nådig») (Lu 1: 13).

Navn som ble gitt på Guds befaling, hadde ofte profetisk betydning. Navnet til Jesajas sønn Maher-Sjalal-Hasj-Bas (som betyr «Skynd deg, bytte! Han er kommet med hast til plyndringen; el.: Idet han skynder seg til byttet, er han kommet med hast til plyndringen») viste at Assyrias konge skulle underlegge seg Damaskus og Samaria. (Jes 8: 3, 4) Navnet til Hoseas sønn Jisre’el (Gud vil så sæd) pekte fram til at Jehus hus en dag skulle bli krevd til regnskap. (Ho 1: 4) Navnene til de to andre barna som Hoseas hustru fødte, Lo-Ruhama ([hun ble] ikke vist barmhjertighet) og Lo-Ammi (ikke mitt folk), viste at Jehova hadde forkastet Israel. (Ho 1: 6–10) Guds Sønns navn, Jesus (Jehova er frelse), viste profetisk at han var Jehovas utnevnte Frelser, eller middel til frelse. – Mt 1: 21; Lu 2: 30.

Det navnet man gav et barn, gjenspeilte ofte omstendighetene ved fødselen eller farens eller morens følelser. (1Mo 29: 32 til 30: 13, 17–20, 22–24; 35: 18; 41: 51, 52; 2Mo 2: 22; 1Sa 1: 20; 4: 20–22) Eva kalte sin førstefødte Kain (som betyr «noe som er frambrakt»), for, som hun sa: «Jeg har frambrakt en mann med Jehovas hjelp.» (1Mo 4: 1) Da hun fødte en sønn etter at Abel var blitt myrdet, betraktet hun ham som en erstatning for Abel og kalte ham Set (satt; innsatt). (1Mo 4: 25) Isak kalte den yngste av sine tvillingsønner Jakob (en som griper i hælen; en fortrenger) fordi gutten da han ble født, holdt sin bror, Esau, i hælen. – 1Mo 25: 26; jf. tilfellet med Peres i 1Mo 38: 28, 29.

Det hendte også at barnets utseende ved fødselen dannet grunnlaget for det navnet det fikk. Isaks førstefødte ble kalt Esau (som betyr «lodden; hårete») fordi han var usedvanlig hårete da han ble født. – 1Mo 25: 25.

De navnene man gav barn, var ofte sammensetninger som innbefattet El (som betyr «Gud») eller en forkortelse av Guds navn, Jehova. Slike navn kunne gjenspeile de forhåpninger foreldrene knyttet til barnet, eller være et uttrykk for deres takknemlighet overfor Gud fordi de var blitt velsignet med avkom. Eksempler på dette er Jehdeja (muligens: måtte Jehova glede seg), Elnatan (Gud har gitt), Jeberekja (Jehova velsigner), Jonatan (Jehova har gitt), Jehosabad (trolig: Jehova har skjenket [gitt]), Eldad (muligens: Gud har elsket), Abdiel (Guds tjener), Daniel (min dommer er Gud), Jehosadak (trolig: Jehova erklærer rettferdig) og Pelatja (Jehova har gitt redning).

Ordene «ab» (som betyr «far»), «ak» (eller «ah») (bror), «am» (folk), «bat» (datter) og «ben» (sønn) inngikk i sammensatte navn som Abida (far har kjent [meg]), Abija (min far er Jehova), Akieser (min bror er en hjelper), Ammihud (mitt folk er verdighet), Amminadab (mitt folk er villig [edelt; sjenerøst]), Batseba (datter av overflod; muligens: datter av [født på] den sjuende [dag]) og Ben-Hanan (sønn av den som viser gunst [velvilje]; sønn av den nådige). «Melek» (konge), «adon» (herre) og «ba’al» (eier; herre; mester) inngikk også i sammensatte navn. Eksempler på dette er Abimelek (min far er konge), Adonja (Jehova er Herre) og Ba’al-Tamar (palmetreets eier).

Betegnelser på dyr og planter kunne også bli brukt som navn på personer. Eksempler på slike navn er Debora (som betyr «bie»), Dorkas eller Tabita (gasell), Jona (due), Rakel (søye), Sjafan (klippegrevling) og Tamar (palmetre).

Det at visse navn går igjen i slektsregistrene, tyder på at det ble alminnelig å oppkalle barn etter slektninger. (Se 1Kr 6: 9–14, 34–36.) Det var grunnen til at slektninger og kjente kom med innvendinger da Elisabet ville gi sin nyfødte sønn navnet Johannes. – Lu 1: 57–61; se SLEKTSREGISTER (Gjentagelse av navn).

I det første århundre var det ikke uvanlig at jøder, især de som bodde utenfor Israel eller i byer med blandet jødisk og hedensk befolkning, hadde både et hebraisk eller arameisk navn og et latinsk eller gresk navn. Det kan være grunnen til at Dorkas også ble kalt Tabita, og at apostelen Paulus også ble kalt Saulus.

I noen tilfeller ble en persons navn oppfattet som en gjenspeiling av vedkommendes personlighet eller karaktertrekk. Esau sa om sin bror: «Er det ikke derfor han har fått navnet Jakob  [en som griper i hælen; en fortrenger], fordi han skulle fortrenge meg disse to gangene? Min førstefødselsrett har han allerede tatt, og se, nå har han tatt min velsignelse!» (1Mo 27: 36) Abigajil bemerket om sin mann: «Som hans navn er, slik er han. Nabal [uforstandig] er hans navn, og uforstand er det hos ham.» (1Sa 25: 25) Da No’omi på grunn av alle de ulykker som hadde rammet henne, ikke lenger syntes at hennes navn var passende, sa hun: «Kall meg ikke No’omi [min liflighet]. Kall meg Mara [bitter], for Den Allmektige har gjort det svært bittert for meg.» – Rut 1: 20.

Navneforandringer eller nye navn. Noen ganger ble et navn av en eller annen grunn forandret, eller det hendte at en person fikk et ekstra navn. Idet Rakel døde, gav hun sin nyfødte sønn navnet Ben-Oni (som betyr «min sorgs sønn»), men hennes sørgende ektemann, Jakob, valgte å kalle ham Benjamin (høyre hånds sønn). (1Mo 35: 16–18) Jehova forandret navnet Abram (far er høy [opphøyd]) til Abraham (far til en stor mengde) og navnet Sarai (muligens: stridslysten) til Sara (fyrstinne); begge de nye navnene hadde profetisk betydning. (1Mo 17: 5, 6, 15, 16) På grunn av den utholdenhet Jakob viste da han kjempet med en engel, ble det sagt til ham: «Ditt navn skal ikke lenger være Jakob, men Israel [den som kjemper med (holder fast ved) Gud; el.: Gud kjemper], for du har kjempet med Gud og med mennesker, slik at du til slutt har fått overtaket.» (1Mo 32: 28) Denne navneforandringen var et bevis på Guds velsignelse, og den ble senere bekreftet. (1Mo 35: 10) Når Bibelen profetisk snakker om «et nytt navn», siktes det derfor utvilsomt til et navn som vil passe godt til den som kommer til å bære det. – Jes 62: 2; 65: 15; Åp 3: 12.

Noen ganger fikk personer som ble innsatt i en høy posisjon, eller som fikk spesielle privilegier, et nytt navn. Ettersom et slikt navn ble gitt av en overordnet, kan navneforandringen også ha vært et uttrykk for at den som bar det nye navnet, var underlagt den han hadde fått det av. Etter at Josef var blitt Egypts matvareforvalter, ble han kalt Safenat-Paneah. (1Mo 41: 44, 45) Da farao Nekoh gjorde Eljakim til vasallkonge i Juda, forandret han navnet hans til Jehojakim. (2Kg 23: 34) Og da Nebukadnesar gjorde Mattanja til vasallkonge, forandret han navnet hans til Sidkia. (2Kg 24: 17) Daniel og hans tre hebraiske venner, Hananja, Misjael og Asarja, fikk babylonske navn etter at de var blitt utvalgt til å gjennomgå en spesiell opplæring i Babylon. – Da 1: 3–7.

En begivenhet i en persons liv kunne noen ganger føre til at vedkommende fikk et nytt navn. Esau fikk for eksempel navnet Edom (som betyr «rød») på grunn av den røde linsestuingen som han solgte sin førstefødselsrett for. – 1Mo 25: 30–34.

Englenes navn. Bibelen opplyser bare om navnene på to engler, Gabriel (som betyr «Guds sunne og sterke [mann]») og Mikael (Hvem er lik Gud?) Det var muligens for ikke å bli gjenstand for utilbørlig ære at englene noen ganger unnlot å åpenbare sitt navn for dem de viste seg for. – 1Mo 32: 29; Dom 13: 17, 18.

Hva innebærer det å kjenne Guds navn?

Det materielle skaperverk vitner om Guds eksistens, men det åpenbarer ikke Guds navn. (Sl 19: 1; Ro 1: 20) Å kjenne Guds navn innebærer mer enn bare å vite hva dette navnet er. (2Kr 6: 33) Det innebærer at man kjenner Gud som person – hans hensikter, gjerninger og egenskaper, slik de blir åpenbart i hans Ord. (Jf. 1Kg 8: 41–43; 9: 3, 7; Ne 9: 10.) Dette framgår av eksemplet med Moses, en mann som Jehova ’kjente ved navn’, det vil si inngående. (2Mo 33: 12) Moses fikk det privilegium å se en manifestasjon av Jehovas herlighet og også å høre Jehovas navn bli kunngjort. (2Mo 34: 5) Denne kunngjøringen var ikke bare en gjentagelse av navnet Jehova, men en erklæring angående Guds egenskaper og gjerninger. «Jehova, Jehova er en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på kjærlig godhet og sannhet; han bevarer kjærlig godhet mot tusener og tilgir misgjerning og overtredelse og synd, men han kommer slett ikke til å frita for straff, idet han lar straff for fedres misgjerning komme over sønner og over sønnesønner, over tredje generasjon og over fjerde generasjon.» (2Mo 34: 6, 7) Moses’ sang, som inneholder ordene «for jeg skal kunngjøre Jehovas navn», forteller også om hvordan Gud handlet med Israel, og beskriver hans personlighet. – 5Mo 32: 3–44.

Da Jesus Kristus var på jorden, ’gjorde han sin Fars navn kjent’ for sine disipler. (Joh 17: 6, 26) Disiplene kjente riktignok navnet fra før, og de hadde kjennskap til dem av Guds gjerninger som var beskrevet i De hebraiske skrifter, men gjennom Jesus, som befinner seg «på plassen ved Faderens bryst», lærte de Jehova å kjenne på en langt bedre og mer omfattende måte. (Joh 1: 18) Kristus Jesus gav en fullkommen framstilling av sin Far, idet han gjorde sin Fars gjerninger og ikke talte av seg selv, men talte sin Fars ord. (Joh 10: 37, 38; 12: 50; 14: 10, 11, 24) Jesus  kunne derfor si: «Den som har sett meg, har også sett Faderen.» – Joh 14: 9.

Dette viser tydelig at de eneste som virkelig kjenner Guds navn, er de som er hans lydige tjenere. (Jf. 1Jo 4: 8; 5: 2, 3.) Jehovas forsikring i Salme 91: 14 gjelder derfor slike: «Jeg skal beskytte ham fordi han har lært mitt navn å kjenne.» Navnet har ikke i seg selv noen magisk kraft, men Han som bærer dette navnet, kan beskytte sine trofaste tjenere. Navnet står altså for Gud selv. Det er derfor ordspråket sier: «Jehovas navn er et sterkt tårn. Dit inn løper den rettferdige og blir beskyttet.» (Ord 18: 10) Slik handler de som kaster sin byrde på Jehova. (Sl 55: 22) De som elsker dette navnet (Sl 5: 11), og som synger til pris for det (Sl 7: 17), påkaller det (1Mo 12: 8), takker det (1Kr 16: 35), sverger ved det (5Mo 6: 13), kommer det i hu (Sl 119: 55), frykter det (Sl 61: 5), søker det (Sl 83: 16), setter sin lit til det (Sl 33: 21), opphøyer det (Sl 34: 3) og håper på det (Sl 52: 9), gjør derfor alt dette overfor Jehova selv. Å spotte Guds navn er det samme som å spotte Gud. – 3Mo 24: 11, 15, 16.

Jehova er nidkjær for sitt navn; han tåler ingen rivalisering eller troløshet hva tilbedelsen av ham angår. (2Mo 34: 14; Ese 5: 13) Israelittene fikk befaling om at de ikke engang skulle nevne andre guders navn. (2Mo 23: 13) Ettersom navnene på falske guder forekommer i Bibelen, må dette øyensynlig bety at de ikke måtte bruke de falske gudenes navn som et uttrykk for tilbedelse.

Israelittene levde ikke opp til Guds rettferdige normer, enda Guds navn var knyttet til dem. De besmittet, eller vanhelliget, derved dette navnet. (Ese 43: 8; Am 2: 7) Ettersom israelittenes troløshet førte til at Gud straffet dem, var dette også årsak til at andre nasjoner talte respektløst om hans navn. (Jf. Sl 74: 10, 18; Jes 52: 5.) Disse nasjonene innså ikke at tukten kom fra Jehova, og mente derfor at de ulykker som rammet Israel, skyldtes at Jehova ikke var i stand til å beskytte sitt folk. For å rense sitt navn for en slik vanære grep Jehova inn for sitt navns skyld og førte en rest av israelitter tilbake til deres land. – Ese 36: 22–24.

Ved å åpenbare seg på forskjellige måter sørget Jehova for at hans navn ble husket. På steder hvor dette skjedde, ble det reist altere. – 2Mo 20: 24; jf. 2Sa 24: 16–18; se JEHOVA.

Guds Sønns navn. Fordi Jesus Kristus hadde vært trofast like til døden, belønnet hans Far ham ved å gi ham en høyere stilling og «det navn som er over ethvert annet navn». (Flp 2: 5–11) Alle som ønsker å leve, må anerkjenne hva dette navnet står for (Apg 4: 12), inkludert Jesu stilling som Dommer (Joh 5: 22), Konge (Åp 19: 16), Øversteprest (He 6: 20), Gjenløser (Mt 20: 28) og frelsens Hovedformidler. – He 2: 10; se JESUS KRISTUS.

Kristus Jesus skal også som «kongers Konge og herrers Herre» dra ut i spissen for de himmelske hærstyrker og føre krig i rettferdighet. Når han fullbyrder Guds hevn, vil han bruke krefter og legge for dagen egenskaper som de som kjemper imot ham, ikke har noen som helst kjennskap til. Det blir derfor passende sagt at «han har et navn skrevet som ingen kjenner uten han selv». – Åp 19: 11–16.

Forskjellige måter å bruke ordet «navn» på. Et bestemt navn kan bli «nevnt over» en person, en by eller en bygning. Da Jakob adopterte Josefs sønner som sine egne, sa han: «La mitt navn bli nevnt over dem og navnet til mine fedre, Abraham og Isak.» (1Mo 48: 16; se også Jes 4: 1; 44: 5.) Det at Jehovas navn ble nevnt over israelittene, betydde at de var hans folk. (5Mo 28: 10; 2Kr 7: 14; Jes 43: 7; 63: 19; Da 9: 19) Jehova knyttet også sitt navn til Jerusalem og templet og anerkjente på den måten begge deler som det rettmessige senter for tilbedelsen av ham. (2Kg 21: 4, 7) Joab unnlot å fullføre erobringen av Rabba for at hans navn ikke skulle bli nevnt over denne byen, det vil si for at han ikke skulle få æren for å ha inntatt den. – 2Sa 12: 28.

Hvis en mann døde uten å ha etterlatt seg en mannlig etterkommer, ble hans navn så å si «tatt bort». (4Mo 27: 4; 2Sa 18: 18) Moselovens bestemmelse om svogerekteskap tjente derfor til å bevare den avdødes navn. (5Mo 25: 5, 6) På den annen side betydde det at en nasjon, et folk eller en slekt ble utryddet, at nasjonens, folkets eller slektens navn ble utslettet. – 5Mo 7: 24; 9: 14; Jos 7: 9; 1Sa 24: 21; Sl 9: 5.

Å tale eller handle i en annens navn ville si å gjøre dette på den andres vegne. (2Mo 5: 23; 5Mo 10: 8; 18: 5, 7, 19–22; 1Sa 17: 45; Est 3: 12; 8: 8, 10) Å ta imot en person i en eller annens navn ville på tilsvarende måte si at man anerkjente vedkommende. Å ’ta imot en profet i en profets navn’ ville derfor si å ta imot en profet fordi han var en profet. (Mt 10: 41, KJ, Int; jf. NO, NV.) Og å døpe i «Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn» ville si å gjøre det i anerkjennelse av Faderen, Sønnen og den hellige ånd. – Mt 28: 19.

Ry, omdømme. I bibelsk språkbruk står «navn» ofte for «ry» eller omdømme. (1Kr 14: 17; se EN; NB; NW, fotn.) Å sette ut et dårlig rykte (bokst.: navn) om noen betydde å rette falske anklager mot vedkommende og derved skade hans  omdømme. (5Mo 22: 19) At ens navn ble ’forkastet som noe ondt’, betydde at man mistet sitt gode omdømme. (Lu 6: 22) Da menneskene etter vannflommen i opposisjon til Jehova begynte å bygge et tårn og en by, var det for å gjøre seg «et berømt navn». (1Mo 11: 3, 4) På den annen side lovte Jehova å gjøre Abrams (Abrahams) navn stort hvis han ville forlate sitt land og sine slektninger og dra til et annet land. (1Mo 12: 1, 2) At dette løftet ble oppfylt, blir bekreftet av at det den dag i dag er få personer fra oldtiden som har fått et så stort navn som Abraham, især som et eksempel på en enestående tro. Millioner hevder fortsatt at de på grunn av sin kjødelige avstamning er arvinger til den velsignelsen som ble uttalt over Abraham. Jehova gjorde på lignende måte Davids navn stort ved å velsigne ham og gi ham seier over Israels fiender. – 1Sa 18: 30; 2Sa 7: 9.

Ved fødselen har et menneske ikke noe omdømme, og det navnet det da får, er derfor ikke stort mer enn en merkelapp. Av den grunn sies det i Forkynneren 7: 1: «Et navn er bedre enn god olje, og dødsdagen bedre enn den dagen en ble født.» Det er ikke når et menneske blir født, men først i løpet av dets levetid at dets «navn» får virkelig betydning i den forstand at det identifiserer vedkommende enten som en som øver rettferdighet, eller som en som gjør det som er ondt. (Ord 22: 1) Fordi Jesus var trofast inntil døden, ble hans navn det ene navn «som er blitt gitt blant mennesker, som vi skal bli frelst ved», og han «arvet et navn som er mer fortreffelig» enn englenes. (Apg 4: 12; He 1: 3, 4) Når det gjaldt Salomo, ble det uttrykt forhåpninger om at hans navn skulle bli «enda herligere» enn Davids, men han endte sine dager med et dårlig navn, ettersom han hadde falt fra den sanne tilbedelse. (1Kg 1: 47; 11: 6, 9–11) «De ondes navn kommer til å råtne bort», eller bli en ubehagelig stank. (Ord 10: 7) Derfor er et godt navn «å foretrekke framfor stor rikdom». – Ord 22: 1.

Navn skrevet i «livets bok». Det ser ut til at Jehova Gud billedlig talt har skrevet navn i livets bok fra «verdens grunnleggelse». (Åp 17: 8) Ettersom Jesus talte om at Abel levde ved «verdens grunnleggelse», må det være tale om den verden av mennesker som kan gjenløses, den verden som ble til da Adam og Eva fikk barn. (Lu 11: 48–51) Abels navn var tydeligvis det første som ble skrevet i denne symbolske boken eller bokrullen.

De som har sitt navn skrevet i livets bokrull, er imidlertid ikke mennesker som er forutbestemt til å oppnå Guds godkjennelse og liv. Dette framgår av at Bibelen også taler om at navn kan bli ’strøket ut’ av «livets bok». Det ser derfor ut til at en person først får sitt navn skrevet i «livets bok» når han begynner å tjene Jehova, og at navnet bare blir stående i den hvis han forblir trofast. – Åp 3: 5; 17: 8; jf. 2Mo 32: 32, 33; Lu 10: 20; Flp 4: 3; se også LIV.

Navn skrevet i Lammets bokrull. I overensstemmelse med dette er navnene på dem som tilber det symbolske villdyret, ikke skrevet i Lammets bokrull. (Åp 13: 8) Dette villdyret har fått sin myndighet, makt og trone fra dragen, Satan Djevelen. De som tilber villdyret, er derfor en del av ’slangens ætt’. (Åp 13: 2; jf. Joh 8: 44; Åp 12: 9.) Allerede før Adam og Eva fikk barn, nevnte Jehova at det ville være fiendskap mellom ’kvinnens ætt’ og ’slangens ætt’. (1Mo 3: 15) Det har derfor allerede fra verdens grunnleggelse vært avgjort at ingen tilbeder av villdyret skulle få sitt navn skrevet i Lammets bokrull. Dette privilegiet ville bare bli gitt til dem som var hellige i Guds øyne. – Åp 21: 27.

I betraktning av at denne bokrullen tilhører Lammet, er det logisk at de navnene som står i den, er navnene på de mennesker som Gud har gitt Lammet. (Åp 13: 8; Joh 17: 9, 24) Det er derfor verdt å merke seg at det neste gang Lammet er omtalt i Åpenbaringen, sies at Johannes ser Lammet stå på Sions fjell sammen med 144 000 som er blitt kjøpt fra menneskene. – Åp 14: 1–5.