(Nẹbo).

1. En moabittisk by som kom under amorittkongen Sihons herredømme en tid før israelittene gikk inn i det lovte land. (Jf. 4Mo 21: 26; 32: 3; Jes 15: 2.) Etter Israels seier over Sihon gjenoppbygde rubenittene Nebo. (4Mo 32: 37, 38) Men i første halvdel av 800-tallet f.v.t. mistet de øyensynlig byen, for på Mesja-steinen skryter kong Mesja av at han på sin gud Kemosjs befaling har tatt den fra Israel. Senere omtalte både Jesaja (på 700-tallet f.v.t.) og Jeremia (på 600-tallet f.v.t.) Nebo i profetier som var rettet mot Moab. – 1Kr 5: 1, 8; Jes 15: 2; Jer 48: 1, 22.

Nebo blir vanligvis satt i forbindelse med Khirbet Mekhayyet (Qaryat al-Mukhayat), 8 km sørvest for Hesjbon, hvor det finnes ruiner av en festning fra oldtiden. Her har man også funnet store mengder potteskår som antas å være fra perioden fra 1100-tallet til begynnelsen av 500-tallet f.v.t.

2. En by som noen jøder vendte tilbake til etter landflyktigheten i Babylon. (Esr 2: 1, 29) Tydeligvis for å skille dette Nebo fra Nebo nr. 1 blir det kalt «det andre Nebo». (Ne 7: 33) Byen lå muligens der hvor Nuba nå ligger, 11 km nordvest for Hebron. I Esra 10: 43, 44 kan imidlertid «Nebo» være navnet på en mann som hadde etterkommere som vendte tilbake fra landflyktigheten og sendte bort sine koner.

3. Øyensynlig en del av Abarim-fjellene. Da Moses fikk skue ut over det lovte land og deretter døde, befant han seg på fjellet Nebo eller på toppen av Pisga. (Det er mulig at Pisga var en del av Nebo, eller at Nebo var en del av Pisga.) (5Mo 32: 48–52; 34: 1–4) Fjellet Nebo kan være identisk med Jabal al-Neba (Har Nevo), som hever seg mer enn 800 m over havet og ligger 17 km øst for det stedet hvor elven Jordan renner ut i Dødehavet. Man antar at Pisga kan settes i forbindelse med Ras al-Siyaghah, en topp som ligger like nordvest for toppen Jabal al-Neba og er litt lavere enn den. I klarvær er det fra toppen av Ras al-Siyaghah en flott utsikt over Jordandalen og Dødehavet til den sentrale fjellkjeden som Betlehem og Hebron ligger på, og til Ebal- og Garisim-fjellet, samt til Tabor-fjellet og Hermon.

4. En guddom som ifølge profeten Jesaja skulle bli ydmyket ved Babylons fall. (Jes 46: 1, 2) Nebo ble tilbedt både i Babylonia og i Assyria. Han ble identifisert med planeten Merkur og ble betraktet som sønn av Marduk og Sarpanitu og som Tashmitums gemal. Hans tilbedere så på ham som visdommens og lærdommens gud, «den gud som har forstand», «den som hører fra det fjerne», «den som underviser», og som «griffelens herre». – The Seven Great Monarchies of the Ancient Eastern World av G. Rawlinson, 1885, bd. I, s. 91; Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 450.

Denne guddommens store betydning framgår av at babylonerkongen Nabonid omtaler Nebo  som «forvalteren av hele den øvre og nedre verden, den som forlenger mitt liv», og også som den som «øker mitt herredømme(s varighet)». Nabonid mente at det var Nebo som hadde lagt «det rette septer, den rettmessige herskerstav, som (alene) sikrer landets utvidelse» i hans hender. (Ancient Near Eastern Texts, s. 310) Et annet vitnesbyrd om Nebos betydning i den babylonske religion er det at en form av navnet forekommer i navnene på de babylonske kongene Nebukadnesar, Nabopolassar og Nabonid, foruten i Nebusaradan (2Kg 25: 8) og kanskje i Abed-Nego. – Da 1: 7.

Nebo blir i første rekke forbundet med oldtidsbyen Borsippa (vår tids Birs eller Birs-Nimrud) i nærheten av Babylon. Om våren, på hver nyttårsdag, ble det gudebildet som representerte Nebo, ført i hellig prosesjon fra Borsippa til Babylon. Deretter, når gudebildet ble ført tilbake til helligdommen i Borsippa, ble bildet av Marduk (som også ble kalt ved sin tittel Bel [Herre]) båret en del av veien sammen med bildet av Nebo. Det var derfor i høy grad passende at Jesajas profeti spesielt omtalte den vanærende skjebne Bel og Nebo ville lide ved Babylons fall. – Jes 46: 1, 2.