(Nebukadnẹsar), NEBUKADRESSAR (Nebukadrẹssar) [fra akkadisk: Nebo, beskytt arvingen!].

Den andre herskeren i det nybabylonske rike; sønn av Nabopolassar og far til Awil-Marduk (Evil-Merodak), som etterfulgte ham på tronen. Nebukadnesar hersket som konge i 43 år (624–582 f.v.t.), og innenfor denne perioden falt de «sju tider», da han ’spiste planter liksom oksene’. (Da 4: 31–33) For å skille denne kongen fra den babylonske herskeren med samme navn fra en langt tidligere periode (Isin-dynastiet) omtaler historikerne ham som Nebukadnesar II.

Historiske opptegnelser om Nebukadnesar på kileskrifttavler supplerer til en viss grad Bibelens beretning. Ifølge disse samlet Nabopolassar i sitt 19. regjeringsår sin hær, og hans sønn, den daværende kronprins Nebukadnesar, gjorde det samme. De to hærene opererte tydeligvis uavhengig av hverandre, og da Nabopolassar hadde vendt tilbake til Babylon mindre enn en måned etter at han drog av sted, gjennomførte Nebukadnesar et seierrikt felttog i et fjellområde og vendte senere tilbake til Babylon med stort bytte. I Nabopolassars 21. regjeringsår drog Nebukadnesar med den babylonske hær til Karkemisj for å kjempe mot egypterne og førte sine styrker til seier. Dette skjedde i Jehojakims fjerde år som konge i Juda (625 f.v.t.). – Jer 46: 2.

Innskriftene viser videre at Nebukadnesar da han fikk vite at faren var død, vendte hjem til Babylon, hvor han besteg tronen den 1. elul (august/september). Allerede i sitt tiltredelsesår drog han tilbake til Hattu, og «i måneden sjebat [januar/februar 624 f.v.t.] førte han det veldige byttet fra Hattu til Babylon». (Assyrian and Babylonian Chronicles av A.K. Grayson, 1975, s. 100) I 624 f.v.t., som var Nebukadnesars første offisielle regjeringsår, førte han igjen sine tropper gjennom Hattu og inntok og plyndret denne gangen filisterbyen Asjkalon. (Se ASJKALON.) I sitt andre, tredje og fjerde år som konge gjorde han ytterligere framstøt i Hattu, og øyensynlig i det fjerde året gjorde han Juda-kongen Jehojakim til sin vasall. (2Kg 24: 1) Det var også i det fjerde året han førte sine styrker til Egypt, hvor begge parter led store tap i det slaget som fulgte.

Erobringen av Jerusalem. Senere beleiret babylonerne Jerusalem, noe som tydeligvis var en følge av Juda-kongen Jehojakims opprør mot Nebukadnesar. Det ser ut til at Jehojakim døde under beleiringen, og hans sønn Jehojakin etterfulgte ham så på Judas trone. Men bare tre måneder og ti dager senere fikk den nye kongens regjering sin ende da Jehojakin overgav seg til Nebukadnesar (i måneden adar [februar/mars] i Nebukadnesars sjuende regjeringsår [som endte i nisan 617 f.v.t.] ifølge de babylonske krøniker). En kileinnskrift (British Museum 21 946) sier: «Det sjuende året: I måneden kislev mønstret kongen i Akkad sin hær og marsjerte til Hattu. Han leiret seg mot byen i Juda, og på den andre dagen i måneden adar inntok han byen (og) tok (dens) konge [Jehojakin] til fange. Han innsatte en konge som han selv hadde valgt [Sidkia], i byen, (og) han tok en stor tributt som han førte til Babylon.» (Assyrian and Babylonian Chronicles av A.K. Grayson, 1975, s. 102; BILDE: bd. 2, s. 326) Foruten Jehojakin førte Nebukadnesar andre medlemmer av den kongelige husstand samt hoffmenn, håndverkere og krigere i landflyktighet til Babylon. Han gjorde Jehojakins onkel Mattanja til konge i Juda og forandret navnet hans til Sidkia. – 2Kg 24: 11–17; 2Kr 36: 5–10; se JEHOJAKIM; JEHOJAKIN; KRONOLOGI.

En tid senere gjorde Sidkia opprør mot Nebukadnesar og allierte seg med Egypt for å få militær beskyttelse. (Ese 17: 15; jf. Jer 27: 11–14.) Dette fikk babylonerne til å vende tilbake til Jerusalem, og den 10. tebet (desember/januar) i det niende året av Sidkias regjering, beleiret Nebukadnesar Jerusalem. (2Kg 24: 20; 25: 1; 2Kr 36: 13) En melding om at en hærstyrke fra farao var på vei fra Egypt, fikk imidlertid babylonerne  til midlertidig å heve beleiringen. (Jer 37: 5) Faraos styrke ble tvunget til å vende tilbake til Egypt, og babylonerne gjenopptok beleiringen av Jerusalem. (Jer 37: 7–10) Til slutt, den 9. tammuz (juni/juli) i Sidkias 11. regjeringsår (Nebukadnesars 19. år, regnet fra hans tiltredelsesår, dvs. hans 18. regjeringsår), i 607 f.v.t., brøt beleirerne igjennom Jerusalems mur. Sidkia og hans menn flyktet, men ble innhentet på Jerikos ørkensletter. Ettersom Nebukadnesar hadde trukket seg tilbake til Ribla «i Hamat-landet», ble Sidkia ført fram for ham der. Nebukadnesar sørget for at alle Sidkias sønner ble drept, og deretter blindet og bandt han Sidkia og førte ham som fange til Babylon. Det som gjenstod etter erobringen, deriblant å brenne templet og husene i byen, å fjerne templets redskaper og å føre bort fangene, ble overlatt til Nebusaradan, sjefen for livvakten. Nebukadnesar innsatte Gedalja som stattholder over dem som ikke ble tatt til fange. – 2Kg 25: 1–22; 2Kr 36: 17–20; Jer 52: 1–27, 29.

Drømmen om en kolossal billedstøtte. Ifølge Daniels bok fikk Nebukadnesar i «det andre året» av sitt kongedømme (sannsynligvis regnet fra ødeleggelsen av Jerusalem i 607 f.v.t. og derfor i virkeligheten i hans 20. regjeringsår) en drøm om en billedstøtte med et hode av gull. (Da 2: 1) Verken de magipraktiserende prestene, besvergerne eller kaldeerne kunne tyde denne drømmen, men den jødiske profeten Daniel kunne det, og Nebukadnesar måtte innrømme at Daniels Gud var «en guders Gud og en kongers Herre og en som åpenbarer hemmeligheter». Han gjorde så Daniel til «hersker over hele provinsen Babylon og til øverste prefekt over alle Babylons vismenn» og gav også Daniels tre venner, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, administrative stillinger. – Da 2.

Flere jøder blir ført i landflyktighet. Omkring tre år senere, i Nebukadnesars 23. regjeringsår, ble flere jøder ført i landflyktighet. (Jer 52: 30) Det dreide seg sannsynligvis om jøder som hadde flyktet til land som senere ble inntatt av babylonerne. Denne slutningen blir underbygd av følgende uttalelse av historieskriveren Josefus: «I det femte året etter erobringen av Jerusalem, i Nebukadnesars 23. regjeringsår, drog Nebukadnesar mot Coele-Syria, og da han hadde okkupert det, førte han krig mot både moabittene og ammanittene. Da han hadde beseiret disse nasjonene, invaderte han Egypt for å underlegge seg det, og etter at han hadde drept den daværende kongen og innsatt en annen, tok han igjen til fange de jødene som var i landet, og førte dem til Babylon.» – Jewish Antiquities, X, 181, 182 (ix, 7).

Inntar Tyrus. En tid etter Jerusalems fall i 607 f.v.t. innledet Nebukadnesar også beleiringen av Tyrus. Under denne beleiringen opplevde soldatene at hodet deres ble «gjort skallet» på grunn av at hjelmene gnagde, og at «hver skulder ble slitt så den ble bar», på grunn av at de bar materialer til bygging av beleiringsverker. Fordi Nebukadnesar ikke fikk noen «lønn» for å tjene som Jehovas redskap ved fullbyrdelsen av dommen over Tyrus, lovte Jehova ham Egypts rikdom. (Ese 26: 7–11; 29: 17–20; se TYRUS.) Et bruddstykke av en babylonsk tekst som blir datert til Nebukadnesars 37. år (588 f.v.t.), omtaler et felttog mot Egypt. (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 308.) Det kan imidlertid ikke fastslås om teksten dreier seg om den opprinnelige erobringen eller om et senere felttog.

Byggeprosjekter. I tillegg til at Nebukadnesar vant en rekke seirer og utvidet det babylonske rike, slik det var forutsagt (jf. Jer, kap. 47–49), var han engasjert i omfattende byggevirksomhet. Det fortelles at han for å døyve sin mediske dronnings hjemlengsel anla de hengende hager, som blir betraktet som et av oldtidens sju underverker. I mange av hans innskrifter blir det fortalt om hans byggeprosjekter, som omfattet templer, palasser og murer. I et utdrag fra en av disse innskriftene heter det:

«Nebukadressar, Babylons konge, gjenoppbygger av Esagila og Ezida, sønn av Nabopolassar, er jeg. For å beskytte Esagila, slik at ingen mektig fiende og ødelegger skulle innta Babylon, slik at kamplinjen ikke skulle nærme seg Imgur-Bel, Babylons mur, [gjorde jeg] det ingen tidligere konge hadde gjort; ved oppføringen av Babylons murer omgav jeg byen med en sterk mur på østsiden. Jeg gravde en vollgrav, og jeg nådde ned til vannets nivå. Jeg så da at den muren min far hadde bygd, var bygd for liten. Med asfalt og murstein bygde jeg en veldig mur, som i likhet med et fjell ikke kunne fjernes, og forbandt den med min fars mur; jeg la dens grunnvoller på underverdenens bryst; dens øverste kant løftet jeg opp som et fjell. For å styrke denne muren bygde jeg en tredje langs den, og som grunnlag for en beskyttelsesmur la jeg et fundament av murstein og bygde den på underverdenens bryst og la dens grunnvoll. Esagilas og Babylons forsvarsverker styrket jeg og befestet mitt herredømmes navn for evig.» – Archaeology and the Bible av G. Barton, 1949, s. 478, 479.

Det ovenstående stemmer overens med Nebukadnesars skrytende ord like før han mistet sin forstand: «Er ikke dette det store Babylon som jeg selv har bygd til kongelig hus ved min makts styrke og til min majestets verdighet?» (Da 4: 30)  Men da han i samsvar med sin gudgitte drøm om treet som ble felt, fikk sin forstand tilbake, måtte han erkjenne at Jehova er i stand til å ydmyke dem som vandrer i stolthet. – Da 4: 37; se VANVIDD, GALSKAP.

Meget religiøs. Det ser ut til at Nebukadnesar var svært religiøs, for han bygde og utsmykket templer for et stort antall babylonske guder. Han var især hengitt til dyrkelsen av Babylons hovedgud, Marduk, som han tilskrev æren for sine militære seirer. Trofeer fra krigene, deriblant de hellige karene fra Jehovas tempel, ble etter alt å dømme anbrakt i Marduks (Merodaks) tempel. (Esr 1: 7; 5: 14) I en av Nebukadnesars innskrifter heter det: «Til din ære, o opphøyde MERODAK, har jeg bygd et hus. . . . Måtte det motta tributt i overflod fra nasjonenes og alle folkeslagenes konger!» – Records of the Past: Assyrian and Egyptian Monuments, London 1875, bd. V, s. 135.

Det er mulig at den billedstøtten av gull som Nebukadnesar stilte opp på Dura-sletten, var viet til Marduk og skulle fremme religiøs enhet i riket. I sin vrede over at Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego nektet å tilbe denne billedstøtten, også etter at de for andre gang var blitt oppfordret til å gjøre det, gav Nebukadnesar befaling om at de skulle kastes i en ildovn som var blitt hetet opp sju ganger mer enn det var vanlig å hete den opp. Da disse tre hebreerne ble utfridd av Jehovas engel, måtte Nebukadnesar imidlertid innrømme: «Det finnes ingen annen gud som er i stand til å utfri slik som han.» – Da 3.

Det ser også ut til at spådomskunst spilte en viktig rolle for Nebukadnesar når han planla sine felttog. Esekiel forutsa for eksempel at Babylons konge ville ty til spådom for å avgjøre om han skulle dra mot Rabba i Ammon eller mot Jerusalem. – Ese 21: 18–23.