(nẹfilim) [fellere; de som får (andre) til å falle].

Dette er en transkripsjon av det hebraiske ordet nefilịm, som forekommer tre  ganger i Bibelen, hver gang i flertall. (1Mo 6: 4; 4Mo 13: 33 [to ganger]) Det stammer tydeligvis fra den kausative (forårsakende) formen av det hebraiske verbet nafạl (å falle), som for eksempel forekommer i 2. Kongebok 3: 19; 19: 7.

Den bibelske beretningen om Jehovas mishag med menneskene på Noahs tid før vannflommen forteller at «den sanne Guds sønner» tok seg hustruer blant menneskenes vakre døtre. Deretter nevner den nefilim med ordene: «Nefilim befant seg på jorden i de dager, og også siden, da den sanne Guds sønner fortsatte å ha omgang med menneskedøtrene og de fødte dem sønner; disse var de veldige [hebr. haggibborịm] som levde i gammel tid, de navngjetne menn.» – 1Mo 6: 1–4.

Hvem de var. Bibelkommentatorer har gitt forskjellige forklaringer med hensyn til hvem disse nefilim i vers 4 kan ha vært. Noen har ment at navnets opprinnelse tyder på at nefilim var «falne engler», engler som syndet. Andre bruker en nokså spesiell måte å resonnere på og trekker den konklusjon at betegnelsen nefilim i seg selv viser at de «falt fra himmelen» ved at de ble avlet av himmelske skapninger. Andre har særlig heftet seg ved ordene «og også siden» (v. 4) og hevder at nefilim verken var «falne engler» eller «de veldige». De oppfatter teksten slik at når nefilim «befant seg på jorden i de dager», var det før Guds sønner hadde omgang med kvinner. Disse bibelkommentatorene mener at nefilim ganske enkelt var onde mennesker i likhet med Kain – røvere, voldsmenn og tyranner som herjet på jorden inntil de ble tilintetgjort i vannflommen. Enda en gruppe tar ikke bare hensyn til betydningen av navnet nefilim, men også til sammenhengen i vers 4 og trekker den slutning at nefilim ikke selv var engler, men det bastardavkom som var et resultat av at de materialiserte englene hadde omgang med menneskenes døtre.

De samme som «gibborịm». Noen bibeloversettelser plasserer leddet «og også siden» nær begynnelsen av vers 4, og «nefilim» etterpå, slik at disse blir identifisert med «de veldige», gibborịm, som er nevnt i siste del av verset. For eksempel: «I de dager, så vel som senere, var det kjemper [hebr. hannefilịm] på jorden, som ble født gudesønnene når de hadde omgang med menneskedøtrene; dette var de heltene [hebr. haggibborịm] som var betydningsfulle menn i gamle dager.» – 1Mo 6: 4, AT; se også NO, Mo, NIV og TEV.

Den greske oversettelsen Septuaginta bruker ordet gịgantes (kjemper) som en oversettelse av begge uttrykkene, noe som tyder på at «nefilim» og «de veldige» blir betraktet som identiske.

Hvis man går igjennom beretningen, ser man at versene 1 til 3 forteller om «den sanne Guds sønner» som tok seg hustruer, og om Jehovas uttalelse om at hans tålmodighet med menneskene ville få en ende etter 120 år. Vers 4 forteller så om nefilim som befant seg på jorden «i de dager», tydeligvis i de dager da Jehova kom med denne uttalelsen. Beretningen viser videre at denne situasjonen vedvarte «også siden, da den sanne Guds sønner fortsatte å ha omgang med menneskedøtrene», og deretter blir resultatet av denne foreningen mellom «den sanne Guds sønner» og kvinner beskrevet mer detaljert.

Hvem var de «Guds sønner» som ble fedre til nefilim?

Hvem var disse «den sanne Guds sønner» som blir omtalt her? Var de tilbedere av Jehova (i motsetning til de onde menneskene i sin alminnelighet), slik noen hevder? Tydeligvis ikke. Bibelen viser jo at deres ekteskap med menneskedøtrene førte til at ondskapen på jorden tiltok. Noah, hans hustru, deres tre sønner og sønnenes hustruer var de eneste som hadde Guds godkjennelse og ble bevart gjennom vannflommen. – 1Mo 6: 9; 8: 15, 16; 1Pe 3: 20.

Hvis disse «den sanne Guds sønner» ganske enkelt var mennesker, kan en spørre: Hvorfor var deres barn mer «navngjetne» enn de ondes barn, eller mer «navngjetne» enn den trofaste Noahs barn? Og hvorfor blir deres ekteskap med menneskedøtrene omtalt som noe spesielt? På det tidspunktet var giftermål blitt inngått og barn blitt født i mer enn 1500 år.

De Guds sønner som blir omtalt i 1. Mosebok 6: 2, må derfor ha vært engler, åndelige «Guds sønner», et uttrykk som blir brukt om engler i Job 1: 6; 38: 7. Dette synspunktet blir støttet av Peter, som taler om «åndene i fengsel, de som en gang hadde vært ulydige, da Guds tålmodighet ventet i Noahs dager». (1Pe 3: 19, 20) Også Judas skriver om «de englene som ikke bevarte sin opprinnelige stilling, men forlot sin egen, rette bolig». (Jud 6) Englene var i stand til å materialisere seg og ikle seg menneskelig skikkelse, og noen engler gjorde det for å overbringe budskaper fra Gud. (1Mo 18: 1, 2, 8, 20–22; 19: 1–11; Jos 5: 13–15) Men det er himmelen som er åndeskapningenes rette «bolig», og det er der Jehova har gitt dem tjenesteoppgaver. (Da 7: 9, 10) Å forlate denne bolig og kaste vrak på sine tildelte oppgaver for å ta opphold på jorden og ha kjødelige forbindelser ville være opprør mot Guds lover og en unaturlig, pervers handlemåte.

 Bibelen sier at de ulydige englene nå er ’ånder i fengsel’, at de er blitt ’kastet i Tartaros’, og at de blir «holdt i forvaring med evige lenker under tykt mørke til dommen på den store dag». Dette tyder på at de har sterkt begrenset spillerom og ikke lenger kan materialisere seg, slik som de gjorde før vannflommen. – 1Pe 3: 19; 2Pe 2: 4; Jud 6.

Tiltagende ondskap. «De veldige som levde i gammel tid, de navngjetne menn», det avkom som disse ekteskapene resulterte i, hadde ikke et godt navn hos Gud, for de overlevde ikke vannflommen, slik som Noah og hans familie gjorde. De var «nefilim», voldsmenn, tyranner, som uten tvil bidrog til at forholdene ble verre. Deres fedre, englene, som kjente menneskelegemets sammensetning og kunne materialisere seg, skapte ikke liv, men de levde i disse menneskelegemene, hadde omgang med kvinner og fikk barn. Deres barn, «de veldige», var derfor bastarder som ikke hadde livets rett. Nefilim fikk etter alt å dømme ikke barn selv.

I mytologien. Det ser ut til at nefilims ry og frykten for nefilim gav opphav til mange av de mytologiske sagn og fortellinger man finner hos de hedenske folkeslag, som etter språkforvirringen i Babel ble spredt over hele jorden. Disse gamle sagnene og mytene (for eksempel de greske), som dreier seg om guder og gudinner som hadde omgang med mennesker og fikk et overnaturlig avkom – heroer og skremmende halvguder med både menneskelige og guddommelige trekk – har en bemerkelsesverdig likhet med den historiske beretningen i 1. Mosebok, selv om de i høy grad er forvansket og utbrodert. – Se HELLAS, GREKERE (Gresk religion).

En rapport som skulle skremme. De ti speiderne som avla en falsk rapport om Kanaans land overfor israelittene i ødemarken, sa: «Hele det folket som vi så i dets midte, består av usedvanlig store menn. Og der så vi nefilim, Anaks sønner, som stammer fra nefilim; så vi ble som gresshopper i våre egne øyne, og det samme ble vi i deres øyne.» Som det framgår av andre skriftsteder, fantes det uten tvil noen store mennesker i Kanaan, men ingen andre steder enn i denne ’dårlige rapporten’, som var omhyggelig formulert med tanke på å spre skrekk og skape panikk blant israelittene, blir de kalt nefilim. – 4Mo 13: 31–33; 14: 36, 37.