(Nehẹmja) [Jah trøster].

1. En mann som muligens var en av de ledende menn blant dem som vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon sammen med Serubabel. – Esr 2: 1, 2; Ne 7: 7.

2. Sønn av Asbuk; fyrste over halvdelen av Bet-Sur-distriktet. Ettersom byen Bet-Sur lå i Judas fjellområde (Jos 15: 21, 48, 58), var Nehemja muligens judeer. I 455 f.v.t. var han med på å utbedre Jerusalems mur. – Ne 3: 16.

3. Sønn av Hakalja og bror til Hanani; munnskjenk hos perserkongen Artaxerxes (Longimanus) og senere jødenes stattholder. Han gjenoppbygde Jerusalems mur og skrev den boken i Bibelen som bærer hans navn. – Ne 1: 1, 2, 11; 2: 1; 5: 14, 16.

I kong Artaxerxes’ 20. regjeringsår, i måneden kislev (november/desember), fikk Nehemja i borgen Susan besøk av sin bror Hanani og noen andre menn fra Juda. På hans forespørsel fortalte  de ham om den sørgelige situasjonen jødene befant seg i, og at Jerusalems mur og porter fortsatt lå i ruiner. Nehemja ble så bedrøvet at han gråt. Etterpå sørget han i dagevis mens han hele tiden fastet og bad. Han bekjente Israels synd, og på grunnlag av Guds ord til Moses (5Mo 30: 1–4) bad han til Jehova om å «la ham finne medlidenhet hos» kong Artaxerxes, slik at hans plan om å gjenoppbygge Jerusalems mur kunne lykkes. – Ne 1.

Senere, i måneden nisan (mars/april), ble Nehemjas bønner besvart. Kongen la merke til at Nehemjas ansikt var trist, og spurte ham hva som var i veien. Nehemja fortalte ham da om de sørgelige forholdene i Jerusalem. Da kongen spurte ham hva han søkte å oppnå, bad han straks til Gud og anmodet så kongen om tillatelse til å dra til Jerusalem og gjenoppbygge byen. Tillatelsen ble gitt. Dessuten fikk han brev med fra kongen til stattholderne i områdene vest for Eufrat for at han skulle få fritt leide, og også et brev som gav ham tillatelse til å få tømmer til prosjektet. Ledsaget av «noen førere for den militære styrke og noen hestfolk» drog han av sted til Jerusalem. – Ne 2: 1–9.

Jerusalems mur gjenoppbygd. Da Nehemja hadde vært i byen i tre dager, inspiserte han den om natten uten å fortelle det til andre enn noen få menn som var sammen med ham. Disse gikk til fots, mens han selv red på et dyr, trolig en hest eller et esel. Han kom til et sted hvor ruinhaugene var så store at det var umulig for ham å ta seg fram på dyret, men han klarte å fullføre inspeksjonen. – Ne 2: 11–16.

Da Nehemja var ferdig med sine undersøkelser, fortalte han jødene om sine planer og om hvordan Jehova hadde holdt sin hånd over ham. Oppmuntret svarte de: «La oss stå opp, og vi skal bygge.» Trass i de hånlige bemerkningene fra horonitten Sanballat, ammonitten Tobia og araberen Gesjem kom gjenoppbyggingsarbeidet i gang den 4. ab (juli/august). – Ne 2: 17–20; jf. Ne 6: 15.

Mens arbeidet skred framover, fortsatte Sanballat og Tobia å håne og spotte de anstrengelsene jødene gjorde seg for å utbedre Jerusalems mur. Nehemja la dette fram for Gud i bønn, «og folket var i sitt hjerte fortsatt innstilt på å arbeide». Da man var kommet så langt at muren hadde nådd sin halve høyde, intensiverte Sanballat, Tobia og de omkringboende folkene motstanden og sammensverget seg om å kjempe mot Jerusalem. Nehemja ble holdt løpende underrettet om dette av jøder som bodde i nærheten av byen. Igjen viste Nehemja at han hadde tillit til Jehova og vendte seg til ham i bønn. Som et mottrekk i den spente situasjonen gav han arbeiderne våpen, sørget for at andre holdt vakt, og organiserte et varslingssystem. Nehemja tok ikke engang av seg klærne om natten, tydeligvis for å være parat til å kjempe hvis vaktfolkene skulle slå alarm. – Ne 4.

Selv om situasjonen var svært kritisk, hadde Nehemja det ikke for travelt til å lytte til jødenes problemer. Da han hørte dem klage over at de ble undertrykt og måtte betale rente, kritiserte han de fornemme og styresmennene og fikk i stand en stor samling. Etter at han hadde påpekt hvor ond deres handlemåte var, gav han beskjed om at situasjonen måtte rettes på. – Ne 5: 1–13.

Det var etter dette at fiendene gjorde forsøk på å stanse gjenoppbyggingsarbeidet. Fire ganger forsøkte de å lokke Nehemja bort fra prosjektet, men han lot dem vite at han ikke hadde tid til å forlate det store arbeidet han holdt på med. Deretter sendte Sanballat et åpent brev med falske anklager til Nehemja og foreslo at de skulle treffes og rådføre seg med hverandre. Nehemja svarte: «Slike ting som du sier, har ikke funnet sted, nei, det er av ditt eget hjerte du finner på dem.» Nå prøvde Tobia og Sanballat et nytt knep. De leide en jøde som skulle skremme Nehemja, slik at han begikk den feil å skjule seg i templet. Men Nehemja lot seg ikke skremme, og gjenoppbyggingsarbeidet ble fullført den 25. elul (august/september), bare 52 dager etter at det var blitt påbegynt. Ikke desto mindre fortsatte Tobia å sende brev til Nehemja for å skremme ham. – Ne 6.

Nå som muren var ferdig, gikk Nehemja i gang med å organisere tempeltjenerne. Deretter satte han to menn til å ha overoppsyn med byen; den ene var hans bror Hanani. Nehemja gav også instrukser angående åpningen og lukkingen av byportene og om bevoktningen av dem. – Ne 7: 1–3.

Innføring i slektsregistret. På dette tidspunktet var innbyggertallet i Jerusalem ikke særlig stort. Det var øyensynlig derfor Gud inngav i Nehemjas hjerte å samle de fornemme, styresmennene og folket, slik at de kunne bli innført i slektsregistret. De opplysningene man på den måten fikk, kunne danne grunnlag for å ta skritt med tanke på en økning av innbyggertallet i byen. Det var tydeligvis ved denne anledningen Nehemja fant slektsregistret over dem som hadde vendt tilbake fra landflyktigheten i Babylon sammen med Serubabel. – Ne 7: 4–7.

Nehemja sørger for at Loven igjen blir overholdt. Hele folket samlet seg nå på torget i nærheten av Vannporten, trolig etter Nehemjas anvisning. Loven ble utlagt, tydeligvis  under ledelse av Esra, men Nehemja deltok også i undervisningen. (Ne 8: 1–12) Deretter ble den åtte dager lange løvhyttehøytiden feiret. To dager senere kom israelittene igjen sammen. Ved denne samlingen bekjente Israels folk offentlig sine synder. Deretter ble en skriftlig «bindende avtale» inngått. Denne ’bindende avtalen’ ble bevitnet av fyrstene, levittene og prestene. Nehemja, «tirsjataen [stattholderen]», var den første som bevitnet den med segl. (Ne 8: 13 til 10: 1) Hele folket forpliktet seg til å avholde seg fra å inngå ekteskap med fremmede, til å holde sabbatene og til å støtte tempeltjenesten. Så ble én av ti ved loddkasting tatt ut til å bosette seg permanent i Jerusalem. – Ne 10: 28 til 11: 1.

Deretter ble Jerusalems mur innviet. Nehemja stilte for anledningen opp to store takksigelseskor og prosesjonstog som skulle gå oppå muren i hver sin retning. Dette ble gjort, og alle møttes så ved templet for å frambære ofre. Dessuten ble det utnevnt menn til å føre tilsyn med bidragene til prestene og levittene. – Ne 12: 27–47.

Omkring tolv år senere, i Artaxerxes’ 32. regjeringsår, forlot Nehemja Jerusalem. Da han en tid senere vendte tilbake, fant han at forholdene blant jødene var høyst beklagelige. I forgården til templet hadde øverstepresten Eljasjib gjort i stand en stor spisesal til Tobia, nettopp den mannen som tidligere så ondskapsfullt hadde motarbeidet Nehemja. Nehemja tok straks affære. Han kastet ut alt innboet til Tobia og gav befaling om at spisesalen skulle renses.

Dessuten traff Nehemja tiltak for å sikre bidragene til levittene, og han sørget for at sabbaten ble nøye overholdt. Han irettesatte og straffet også dem som hadde tatt seg ikke-jødiske hustruer. De sønnene som var blitt født i disse ekteskapene, snakket ikke engang det jødiske språk. Nehemja forteller: «Og jeg begynte å klandre dem og nedkalle ondt over dem og slå noen menn blant dem og rive håret av dem og la dem sverge ved Gud: ’Dere skulle ikke gi deres døtre til deres sønner, og dere skulle ikke ta noen av deres døtre til deres sønner eller dere selv.’»

Det at Nehemja ’klandret’ disse mennene, betydde uten tvil at han irettesatte dem og refset dem ved hjelp av Guds lov og avslørte deres gale handlemåte. Disse mennene var årsak til at det gjenreiste folket pådrog seg Guds mishag etter at Gud i sin godhet hadde ført dem ut av Babylon og tilbake til deres land for å gjenopprette den sanne tilbedelse i Jerusalem. Nehemja ’nedkalte ondt over dem’, noe som betydde at han gjorde dem oppmerksom på hva Guds lov sa om slike overtredere. Han ’slo’ dem, sannsynligvis ikke selv, men ved at han gav ordre om at de skulle pryles offentlig. Han ’rev (noe av) håret av dem’ som et symbolsk uttrykk for rettferdig harme og til offentlig vanære for dem. (Jf. Esr 9: 3.) Deretter jaget Nehemja bort øverstepresten Eljasjibs sønnesønn, som var blitt svigersønn av horonitten Sanballat. – Ne 13: 1–28.

Nehemja – et enestående eksempel. Nehemja framstår som et strålende eksempel ved sin trofasthet og iherdighet. Han gav uselvisk avkall på en fremtredende stilling som munnskjenk ved Artaxerxes’ hoff for å ta seg av gjenoppbyggingen av Jerusalems mur. Det var mange fiender, men Nehemja utsatte seg villig for fare til gagn for sitt folk og den sanne tilbedelse. Han nøyde seg ikke med å lede gjenoppbyggingen av Jerusalems mur, men tok selv aktivt del i arbeidet. Han kastet ikke bort tiden, men var modig og fryktløs, stolte fullt og fast på Jehova og handlet på en klok måte. Han var nidkjær for den sanne tilbedelse; han kjente Guds lov og fulgte den, og han var sterkt opptatt av å bygge opp troen hos sine landsmenn. Han viste seg å være en mann som la den rette frykt for dagen overfor Jehova Gud. Selv om han nidkjært håndhevet Guds lov, tyranniserte han ikke andre for å oppnå selvisk vinning, men var opptatt av å hjelpe de undertrykte. Han gjorde aldri krav på «det brød som tilkom stattholderen», men bespiste selv et betydelig antall mennesker for egen regning. (Ne 5: 14–19) Med rette kunne Nehemja be: «Å, kom det i hu, min Gud, til beste for meg.» – Ne 13: 31.