(Nikodẹmus) [folkets beseirer (seierherre)].

En fariseer og lærer i Israel, en av jødenes styresmenn (det vil si et medlem av Sanhedrinet), omtalt bare i Johannesevangeliet. De tegnene Jesus gjorde i Jerusalem i påsken i år 30, gjorde så sterkt inntrykk på Nikodemus at han en natt oppsøkte Jesus og erkjente at Jesus måtte ha kommet fra Gud. (Når han valgte å komme på sitt første besøk i ly av nattemørket, skyldtes det antagelig at han fryktet jødene.) Jesus sa til Nikodemus at det var nødvendig å bli «født på ny» for å kunne se Guds rike, at ikke noe menneske hadde steget opp til himmelen, at Gud viste sin kjærlighet til menneskene ved å sende sin Sønn til jorden, og at det er nødvendig å vise tro. – Joh 2: 23; 3: 1–21.

Under løvhyttehøytiden omkring to og et halvt år senere sendte fariseerne av sted noen betjenter som skulle gripe Jesus. Da betjentene kom tilbake med uforrettet sak og omtalte Jesus på en fordelaktig måte, kom fariseerne med en nedlatende bemerkning til dem. Da stod Nikodemus fram og sa: «Vår lov dømmer vel ikke et menneske uten at den først har hørt ham og fått vite hva han gjør?» Som følge av dette ble også han møtt med en nedlatende bemerkning. (Joh 7: 45–52) Etter at Jesus var død, kom Nikodemus, sammen med den fryktsomme disippelen Josef fra Arimatea, med en tung rull med myrra og aloe (omkring 100 romerske pund [33 kg]). Dette var en kostbar gave som skulle brukes til å gjøre i stand Jesu legeme til begravelsen. (Joh 19: 38–40) Det finnes ikke noe vitnesbyrd i Bibelen som taler for eller imot de overleveringene som sier at Nikodemus senere ble en disippel, at han ble kastet ut av Sanhedrinet og av Jerusalem, at han døde som martyr og så videre.