Det greske navnet på den elven som var livsnerven i fortidens Egypt. I dette landet, i den nordlige delen av Nildalen, var det oaselignende forhold langs elven. (KART: bd. 1, s. 531) I De hebraiske skrifter blir elven gjerne kalt jeʼọr. Dette ordet betyr «elv» eller «kanal» (som i Daniel 12: 5 og Jesaja 33: 21) eller «vannførende gang» (brukt om en sjakt som er hogd ut i berg, som i Job 28: 10). I ett tilfelle blir ordet jeʼọr brukt om elven Tigris (Bibelens Hiddekel) i Mesopotamia. (Da 12: 5–7; jf. 10: 4.) Alle de andre stedene dette ordet forekommer, refererer det, ifølge sammenhengen, til Nilen. Når det står i flertall, refererer det til Nil-kanalene. (Sl 78: 44; Jes 7: 18) Det som iallfall i tiden fra det såkalte 18. dynasti var elvens egyptiske navn (jrw), svarer nært til dens hebraiske navn.

Nilens løp. Nilen blir vanligvis regnet for å være jordens lengste elv. Den er 6671 km lang når man regner fra dens kilder i innsjøene i det området som nå heter Rwanda og Burundi. Derfra renner den inn i Victoriasjøen og videre til Albertsjøen (Mobutu Sese Seko-sjøen). Lenger nord kalles elven Hvitnilen. Ved Khartoum renner Hvitnilen sammen med Blånilen, som fosser ned fra fjellene nord i Etiopia. Nord for Khartoum blir elven den egentlige Nilen. Den har bare én bielv til, Atbara, som renner sammen med Nilen 300 km nordøst for Khartoum. Derfra snor elven seg gjennom den øde høysletten i den nordlige delen av Sudan. Den passerer seks forskjellige leier med hard granitt slik at det dannes seks katarakter (stryk eller fossefall) mellom Khartoum og Aswan (Bibelens Syene), der Nubia sluttet og fortidens Egypt begynte. Vannføringen i elven blir mindre etter hvert på grunn av fordampning i den sterke solvarmen og avledning til vanningssystemene i Egypt, og 2700 km nord for Khartoum renner Nilen til slutt ut i Middelhavet.

Nildalen er stort sett ganske trang. Gjennom det meste av Nubia renner elven gjennom et juv med ørken på begge sider. Nord for Aswan, i det som før i tiden var Øvre Egypt, vider dalen seg ut, men det er aldri stort mer enn 20 km mellom skrentene på de to sidene. Først i området like nord for nåtidens Kairo deler elven seg i to hovedarmer, som nå heter Rosetta og Damietta etter de to havnebyene som ligger der de munner ut i Middelhavet. Disse hovedarmene danner sammen med tallrike biarmer og kanaler det vifteformete, sumpete Nildeltaet. I oldtiden hadde elven også andre større biarmer. Klassiske greske historikere og geografer nevner fra fem til sju slike. I disse biarmene og noen av kanalene har det siden samlet seg så mye mudder at de er blitt enten nesten tilstoppet eller helt borte.

Betydningen av de årlige oversvømmelsene. Et spesielt kjennetegn ved denne store elven er at den hvert år regelmessig går over sine bredder og oversvømmer jordbruksarealene. Flommen skyldes det kraftige periodiske regnet (og smeltevann fra fjellene) i Etiopia, som forvandler Blånilen til en voldsom strøm som flommer ned mot sitt møte med Hvitnilen og fører  med seg næringsrikt slam fra det etiopiske høylandet. Vannet fra Atbara forsterker også flommen i Nilen. Før høydemningen ved Aswan ble bygd, førte dette til at vannet i elven begynte å stige i Egypt i juni. Flommen kulminerte i september og avtok deretter gradvis. Når vannet trakk seg tilbake, var jorden beriket med et tynt lag med fruktbart slam.

Siden det praktisk talt aldri regnet i Egypt, var jordbruket helt avhengig av disse årlige oversvømmelsene i lavlandet. Hvis vannet i elven ikke steg tilstrekkelig, førte det til tørke og hungersnød. Hvis flommen ble for voldsom, førte det til skade på vanningsanleggene (og husene). At egypterne var opptatt av å følge med på vannstanden, framgår av de «nilometrene» (vannstandsmålerne) man har funnet ved gamle bosteder. Hvis det ikke hadde vært for disse oversvømmelsene, ville den nærliggende ørkenen ha trengt seg fram fra begge sider helt inn til elvebreddene. Men vannet i Nilen har stort sett steget og sunket så regelmessig at Egypt opp gjennom historien har vært kjent for sine store avlinger og sin derav følgende velstand.

Nilens avgjørende betydning for Egypts økonomi kommer tydelig til uttrykk i faraos drøm om de sju fete kuene som steg opp av Nilen og beitet i nilgresset, og de sju magre kuene som steg opp etter dem. Denne illustrasjonen viser tydelig hvordan gode avlinger kunne tæres bort i magre år som skyldtes utilstrekkelig vanntilførsel. – 1Mo 41: 17–21.

Nilens vannmasser som flommet over elvebreddene, ble omtalt av Jeremia i en billedlig beskrivelse av fremadstormende hærer (Jer 46: 7, 8; 47: 2, 3), mens profeten Amos benyttet det at vannet i Nilen steg og sank, som et bilde på hvordan det troløse Israel skulle komme til å skjelve. (Am 8: 8; 9: 5) Andre profeter skrev om at Nilen skulle tørke ut, og brukte dette som et bilde på den ulykke som skulle ramme egypterne når Gud fullbyrdet sin dom over dem. Hvis flommen i Nilen uteble, ville det ikke bare være svært ødeleggende for jordbruket og husdyrnæringen, men det ville også skade fiskeriene og linproduksjonen. – Jes 19: 1, 5–10; Ese 29: 9, 10; Sak 10: 11.

Egypterne bygde jordvoller for å stenge noe av det grumsete flomvannet inne i store dammer, slik at de senere kunne bruke det til vanning i vekstsesongen. Da Jehova førte den første plagen over Egypt ved å gjøre vannet til blod, ble derfor både Nilen selv og vannet i dens kanaler og sivgrodde dammer og alt det «oppdemte vann» forvandlet til blod. – 2Mo 7: 14–25.

Andre trekk. Nilen forsynte ikke bare planter og husdyr med vann. Elven var også egypternes drikkevannskilde. (2Mo 7: 18, 21, 24) Bortsett fra i begynnelsen av flomtiden var vannet meget godt. Langs Nilens kanaler og sivgrodde dammer vokste det store mengder av papyrusplanter. De ble brukt til framstilling av skrivemateriale og til båtbygging. (Jes 18: 2) De sivbevokste elvebreddene og dammene var tilholdssted for mange ville fugler som levde av frosk og andre  smådyr. (2Mo 8: 5, 9–11) Gamle egyptiske bilder viser at folk jaktet på fugler fra små båter. Det var også mulig å bade i Nilen. I Bibelen fortelles det at faraos datter badet der. (2Mo 2: 5) En lignende badescene er skildret på et egyptisk bilde som viser en fornem dame og hennes fire tjenestekvinner. Nilen var også landets viktigste ferdselsåre. Båter på vei nordover fløt nedover med strømmen, mens de sørgående båtene (som reiste mot strømmen) ble drevet framover av de framherskende vindene fra Middelhavet. Handelsskip fra Fønikia og Kreta kunne seile oppover elven helt til Tebe (Bibelens No-Amon; Na 3: 8) og enda lenger.

Nilen spilte en viktig rolle i Egypts forsvar mot invasjon utenfra. Dens katarakter i sør gjorde det vanskelig å angripe landet fra Nubia, eller Etiopia, mens det sumpete deltaområdet bidrog til å hindre en større innmarsj fra det asiatiske kontinent. Noen forskere mener at kong Sankeribs skrytende uttalelse om at han skulle tørke ut alle Nil-kanalene med sine føtter, var et uttrykk for at han stolte på at han ville være i stand til å forsere de vannfylte vollgravene som var anlagt som et forsvarsverk rundt egyptiske byer og festninger. – 2Kg 19: 24.

De periodiske variasjonene i Nilens vannføring utgjorde grunnlaget for egypternes måte å inndele kalenderåret på. De regnet med tre årstider, hver med fire måneder: ʼAkhet, eller flommen; Peret, eller tilsynekomsten (åpenbart det at landet kom til syne igjen etter som vannet trakk seg tilbake til elveleiet); og Shomu, tørketiden (sommeren). Det var størst aktivitet i perioden like etter at vannstanden var høyest. Mens vannstanden var høy, utførte man byggearbeider, slik at sysselsettingen ble opprettholdt.

I Esekiels bok blir farao omtalt som «det store havuhyre som ligger utstrakt midt i sine Nil-kanaler». Man antar at det i dette billedlige uttrykket ligger en hentydning til krokodillene som har levd i Nilen fra gammel tid. (Ese 29: 3–5) I Nilen var også flodhesten et vanlig syn. Det er en vanlig oppfatning at det er dette dyret som blir kalt Behemot i Job 40: 15.

Egypterne tilbad Nilen som en fruktbarhetsgud under navnet Hapi. Denne guden ble gjerne avbildet som en skikkelse med stort sett mannlige trekk, men med store, kvinnelige bryster, og med en krone av vannplanter på hodet og et fiskerbelte rundt en fyldig mage. Hvert år ved begynnelsen av flomtiden ble det holdt en høytid med frambæring av ofre til hans ære. I 2. Mosebok 7: 15 fortelles det at farao tidlig en morgen skulle gå ut til Nilen. Noen forskere mener at dette hentyder til et fast morgenritual med religiøst innhold, men det kan også tenkes at han bare spaserte en tur om morgenen eller gikk for å inspisere vannstanden i elven.