(nịsan).

Det navnet som etter landflyktigheten i Babylon ble brukt om den første månemåneden i den jødiske hellige kalender. Denne måneden svarer til en del av mars og en del av april. (Ne 2: 1; Est 3: 7) Den var tidligere blitt kalt abib og ble opprinnelig regnet som den sjuende måneden. Det er tydeligvis denne måneden det siktes til i 1. Mosebok 8: 4. På den tiden da israelittene gikk ut av Egypt, bestemte Jehova at denne måneden skulle være «den første av årets måneder». (2Mo 12: 2; 13: 4; 4Mo 33: 3) Fra da av ble det skjelnet mellom en hellig kalender, som Jehova hadde innført, og den tidligere, verdslige kalenderen. – Se ABIB; KALENDER.

Været var ofte ganske kjølig i denne vårmåneden, og i Jerusalem gjorde folk opp ild om kvelden for å varme seg. (Joh 18: 18) I 1949 falt det til og med snø i Jerusalem så sent som 6. april. Nisan begynte omtrent da regntiden sluttet, og det sene regnet, eller vårregnet, ble ansett for å være en forutsetning for at kornet skulle bli modent til innhøstningen. (5Mo 11: 14; Ho 6: 3; Jer 5: 24) På denne tiden av året var det som regel flom i Jordan. (Jos 3: 15; 1Kr 12: 15) På slettene langs kysten begynte bygghøsten, og nede i den subtropiske Jordandalen var hveten i ferd med å bli moden. (Rut 1: 22; 2: 23) Det var også på denne tiden av året de israelittiske speiderne gjemte seg under noen innhøstede linstengler på Rahabs tak i Jeriko. – Jos 2: 6; 4: 19.

Justering av månekalenderen. Ifølge Guds befaling skulle israelittene ofre et kornband av førstegrøden av kornhøsten den 16. nisan (abib), og på den 50. dagen deretter skulle de frambære et nytt kornoffer. Disse ofrene passet naturlig med henholdsvis bygghøsten og hvetehøsten. Denne forskriften gjorde det nødvendig å justere israelittenes månekalender. Det måtte skje en utjevning fordi det var en forskjell på 11¹⁄₄ dag mellom solåret og det noe kortere måneåret. Ellers ville måneden nisan etter en periode på tre år komme 33 dager tidligere på året, det vil si lenge før bygghøsten. Det framgår ikke av Bibelens beretning hvilken metode israelittene opprinnelig benyttet når de skulle foreta denne justeringen, men det er mye som tyder på at de skjøt inn en 13. måned med to eller tre års mellomrom for at årstidene skulle stemme med kalenderåret. Det virker sannsynlig at dette ble avgjort etter en enkel observasjon av når nymånedagen inntraff i forhold til vårjevndøgnet, som faller på omkring 21. mars hvert  år. Hvis den nymånen som ordinært skulle innlede måneden nisan (abib), var for langt fra vårjevndøgn, ble den begynnende måneden regnet som en 13. måned, eller en skuddmåned, og nisan begynte da ved neste nymåne. Det var først på 300-tallet e.v.t. jødene tok i bruk en standardisert kalender.

Den første av høytidene i nisan var påsken, som ble feiret for første gang i Egypt. Påskehøytiden skulle holdes den 14. dagen i måneden. På denne dagen skulle påskelammet ofres. (2Mo 12: 2–14; 3Mo 23: 5; 5Mo 16: 1) Dagen etter begynte de usyrede brøds høytid, som varte i en uke, fra den 15. til den 21. nisan. Den 16. nisan skulle førstegrøden av bygghøsten ofres. – 2Mo 12: 15–20; 23: 15; 34: 18; 3Mo 23: 6–11.

Innstiftelsen av Herrens aftensmåltid. Over 1500 år etter utgangen av Egypt, den 14. nisan i år 33 e.v.t., kom Jesus sammen med sine tolv apostler i Jerusalem for å feire den siste gyldige påsken. Da han hadde sendt bort forræderen Judas, gikk han over til å innstifte høytiden til minne om sin død, en høytid som også kalles Herrens aftensmåltid (nattverd). (Mt 26: 17–30; 1Kt 11: 23–25) Før den 14. nisan var slutt, døde han som Guds Lam. Den 16. nisan, den dagen presten i templet svingte et kornband av førstegrøden av bygghøsten, ble Jesus oppreist til liv igjen som førstegrøden av de oppstandne. – Lu 23: 54 til 24: 7; 1Kt 15: 20.

I forbindelse med innstiftelsen av denne høytiden sa Jesus: «Fortsett å gjøre dette til minne om meg.» I lydighet mot hans befaling har hans etterfølgere til denne dag fortsatt å betrakte den 14. nisan som den dagen da de skal feire høytiden til minne om hans død. – Lu 22: 19, 20; se HERRENS AFTENSMÅLTID.