(Nọah).

1. [hebr. Nọach, trolig: hvile; trøst] Sønn av Lamek og tiende ledd i slektslinjen fra Adam gjennom Set; født i 2970 f.v.t., 126 år etter at Adam døde. Hans far, Lamek, gav ham navnet Noah og sa i den forbindelse: «Denne skal gi oss trøst og hvile fra vårt arbeid og fra våre henders smertefulle møye, som skyldes jorden som Jehova har forbannet.» – 1Mo 5: 28–31.

Uklanderlig blant sine samtidige. Den verden Noah levde i, var blitt fordervet. På den tiden hadde noen engler forlatt sin opprinnelige stilling og sin rette bolig og giftet seg med kvinner og fått avkom, «navngjetne menn». Dette førte til at jorden ble full av vold (1Mo 6: 1–4; Jud 6), og det påvirket menneskene slik at «alle tilbøyeligheter i [deres] hjertes tanker bare var onde hele tiden», mens jorden ble «ødelagt, for alt kjød hadde ødelagt sin vei på jorden». (1Mo 6: 5, 11, 12) Men Noah unngikk å la seg forderve. I Guds Ord sies det om ham: «Noah var en rettferdig mann. Han viste seg å være uklanderlig blant sine samtidige. Noah vandret med den sanne Gud.» (1Mo 6: 8, 9) Noah kunne bli omtalt som «uklanderlig» fordi han i motsetning til datidens ugudelige verden fullt ut oppfylte de krav Gud stilte til ham. – Jf. 1Mo 6: 22; se FULLKOMMENHET.

Jehova beslutter seg for å ødelegge datidens verden. Jehova fastsatte en tidsgrense for den daværende ugudelige verdens fortsatte eksistens. Han sa: «Min ånd skal ikke virke overfor mennesket til uavgrenset tid, ettersom det også er kjød. Derfor skal dets dager være hundre og tjue år.» (1Mo 6: 3) Dette var en rettslig avgjørelse truffet av Gud selv. Omkring 20 år etter dette ble Noahs første sønn (sannsynligvis Jafet) født (2470 f.v.t.), og beretningen viser at han fikk en sønn til, Sem, to år senere. Det blir ikke opplyst når Kam ble født, men alle de tre sønnene  var voksne og gifte menn da Gud befalte Noah å bygge en ark. Det er derfor sannsynlig at dette skjedde bare 40–50 år før vannflommen. (1Mo 6: 13–18) Etter at Noah så ble tatt inn i en pakt med Jehova (1Mo 6: 18), begynte han med hjelp fra sin familie å bygge arken og virke som «en rettferdighetens forkynner» og advare datidens onde generasjon om den forestående ødeleggelsen. – 2Pe 2: 5.

Bevart gjennom vannflommen. Folk flest trodde ikke at Gud ville gripe inn og ødelegge den onde verden. Men fordi Noah hadde en sterk tro, handlet han i ubetinget lydighet og gjorde «alt det Gud hadde befalt ham. Akkurat slik gjorde han». (1Mo 6: 22) Fordi han hadde en urokkelig tro på Jehova, blir han i Hebreerbrevet regnet med blant dem som utgjør en stor «sky av vitner». Det står der: «Ved tro viste Noah gudsfrykt, etter at han hadde fått guddommelig advarsel om ting som ennå ikke var sett, og bygde en ark til redning for sin husstand; og ved denne tro fordømte han verden, og han ble arving til den rettferdighet som er i samsvar med tro.» – He 11: 7; 12: 1.

Sju dager før flomregnet begynte å falle, sa Jehova til Noah at han skulle føre dyrene inn i arken. På den sjuende dagen i denne uken «gikk Noah inn i arken, og sammen med ham hans sønner og hans hustru og hans sønners hustruer, før vannflommens vannmasser kom. . . . Deretter lukket Jehova døren bak ham». Samme dag kom flommen og tilintetgjorde alle som ikke var i arken. – 1Mo 7: 1–16; Lu 17: 27.

De som oppholdt seg i arken, ble bevart i live, og dermed var også menneskeslektens og dyreslektenes fortsatte eksistens sikret. Også den sanne tilbedelse ble bevart, og gjennom Noah og hans familie sørget Gud for at den historiske beretningen om skapelsen ble brakt videre, at det ble mulig å regne tiden tilbake til skapelsen av mennesket og at det opprinnelige språk (som senere ble kalt hebraisk) fortsatte å bestå. Noah førte nøyaktige opptegnelser over viktige begivenheter mens han oppholdt seg i arken. – 1Mo 7: 11, 12, 24; 8: 2–6, 10, 12–14.

Velsignelse etter vannflommen; regnbuepakten. Da Noah og hans familie hadde vært i arken i omtrent et år, kom de ut på en renset jord. Arken hadde ’lagt seg til hvile’ på Ararat-fjellene. I takknemlighet for Jehovas kjærlige godhet, barmhjertighet og beskyttelse bygde Noah et alter og frambar «noen av alle de rene dyrene og av alle de rene flygende skapningene» som et offer til Jehova. Jehova fant behag i dette og åpenbarte for Noah at han aldri mer skulle forbanne jorden og slå alt levende slik han nå hadde gjort. «Såing og innhøstning, og kulde og hete, og sommer og vinter, og dag og natt» skulle aldri opphøre. – 1Mo 8: 18–22.

Jehova velsignet dem som overlevde vannflommen, og sa: «Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden.» Så gav han nye forordninger, som ville være til gagn for dem: (1) Han tillot at de også kunne spise dyrekjøtt, (2) men siden sjelen er i blodet, skulle de ikke spise blod. (3) Det ble innført dødsstraff som kunne idømmes av rettmessig innsatte myndigheter. Disse lovene skulle være bindende for hele menneskeheten, siden alle mennesker stammer fra Noahs tre sønner. – 1Mo 1: 28; 9: 1–7; 10: 32.

Da Jehova hadde kunngjort disse forordningene, sa han videre: «Og jeg, se, jeg oppretter min pakt med dere og med deres avkom etter dere og med hver levende sjel som er hos dere, blant fugler, blant husdyr og blant alle jordens levende skapninger som er hos dere . . . Ja, jeg oppretter herved min pakt med dere: Aldri mer skal alt kjød bli utslettet ved en vannfloms vannmasser, og aldri mer skal det komme en vannflom som ødelegger jorden.» Regnbuen står fremdeles som et «tegn» på eller en påminnelse om denne pakten. – 1Mo 9: 8–17; Jes 54: 9.

Noahs beruselse. Noah levde i 350 år etter vannflommen. I beretningen om ham fortelles det i full åpenhet: «Nå begynte Noah som jordbruker, og han gikk i gang med å plante en vingård. Og han gav seg til å drikke av vinen og ble beruset, og så kledde han seg naken inne i sitt telt.» (1Mo 9: 20, 21) Dette betyr ikke at Noah var en vanedranker. Hensikten med at denne hendelsen er nevnt i Bibelen, er å opplyse om bakgrunnen for den episoden som skjedde i tilknytning til dette, og som fikk stor betydning for verdenshistoriens forløp. Noah holdt seg ikke til de onde menneskene før vannflommen som «spiste og drakk», antagelig til overmål. Deres drikkfeldighet sløvet deres sanser og bidrog utvilsomt til at de ignorerte Guds advarsel og ’ikke gav akt før flommen kom og feide dem alle bort’. – Mt 24: 38, 39; Lu 17: 27.

Mens Noah lå og sov i teltet sitt, kom Kam, og kanskje også Kams sønn Kanaan, og gjorde seg skyldig i en form for respektløshet overfor Noah. I beretningen heter det: «Omsider våknet Noah av sin vinrus og fikk vite hva hans yngste sønn hadde gjort mot ham.» Det forstås i alminnelighet slik at det med uttrykket Noahs «yngste sønn» her menes Kam. Men i Bibelen blir dette uttrykket noen ganger brukt om en sønnesønn, som i dette tilfellet var Kanaan. Hvordan  det nå enn forholdt seg, gikk Kam, Kanaans far, til sine to brødre og fortalte om det som hadde skjedd, i stedet for å dekke Noah til, slik de gjorde. Da Noah fikk høre om denne episoden, forbannet han Kanaan, mens han velsignet Sems Gud, Jehova. – 1Mo 9: 20–27.

Nimrods opprør. Noah var den første patriarken i det samfunnet som vokste fram etter vannflommen. (1Mo 10: 1–32) Men i hans levetid oppstod det likevel på nytt falsk religion ved at noen begynte å la seg lede av Nimrod. Dette framgår av at de i opprørskhet forsøkte å bygge et tårn som skulle ha «sin topp i himlene», så de ikke skulle bli spredt «ut over hele jordens overflate». Dette var direkte i strid med Guds befaling om at de skulle ’fylle jorden’, og det var også et opprør mot Noahs stilling som Guds profet. Noah døde omkring to år før Abraham ble født. Han fikk derfor oppleve å se at Guds dom ble fullbyrdet over dem som bygde Babels tårn, og at opprørerne ble spredt ut over jordens overflate. Noah og Sem var ikke med på å bygge tårnet og ble derfor heller ikke berørt av språkforvirringen, men må ha fortsatt å tale menneskenes opprinnelige språk, som Gud gav Adam. – 1Mo 9: 1, 28, 29; 11: 1–9.

Et profetisk mønster. Profetene Jesaja og Esekiel henviste til Guds tjener Noah, og det gjorde også Jesus Kristus og apostlene Peter og Paulus. Jesus og Peter pekte på at Noahs dager hadde profetisk betydning, at de viste fram til «Menneskesønnens nærvær» og til «den dag da de ugudelige menneskene skal dømmes og tilintetgjøres». I og med at Jehova sparte Noah og hans familie da han tilintetgjorde datidens onde verden, dannet han «et mønster for ugudelige når det gjelder ting som skal komme». – 2Pe 3: 5–7; 2: 5, 6; Jes 54: 9; Ese 14: 14, 20; Mt 24: 37–39; He 11: 7; 1Pe 3: 20, 21.

2. [hebr. Noʽạh] En av Selofhads fem døtre, av Manasse stamme. Ettersom Selofhad døde uten å ha fått noen sønner, bestemte Jehova at døtrene skulle få farens arvelodd. Denne avgjørelsen dannet en juridisk presedens. Senere ble det også bestemt at døtre som arvet, skulle gifte seg med menn i sin egen stamme for at arven ikke skulle gå fra stamme til stamme. – 4Mo 26: 28–33; 27: 1–11; 36: 6–12; Jos 17: 3, 4.