(No’ọmi) [min liflighet].

Svigermor til Rut, som var en av Davids og Jesu Kristi aner. – Mt 1: 5.

No’omi levde i dommertiden og var gift med Elimelek, en efratitt fra Betlehem i Juda. Under en alvorlig hungersnød flyttet hun og hennes mann og deres to sønner, Mahlon og Kiljon, til Moab. Der døde Elimelek. Sønnene giftet seg deretter med de moabittiske kvinnene Rut og Orpa, men omkring ti år senere døde sønnene barnløse. – Rut 1: 1–5.

Den sørgende enken No’omi bestemte seg for å vende tilbake til Juda. Hennes to svigerdøtre, som også var blitt enker, fulgte henne et stykke på veien, men No’omi rådde dem til å vende tilbake til sitt eget land og gifte seg der, for selv var hun «blitt for gammel til å bli en manns hustru» og kunne ikke få sønner som de kunne gifte seg med. Orpa vendte tilbake, men Rut holdt seg til No’omi, av kjærlighet til henne og til hennes Gud, Jehova. – Rut 1: 6–17.

Da de kom til Betlehem og kvinnene hilste på No’omi, sa hun: «Kall meg ikke No’omi [min liflighet]. Kall meg Mara [bitter], for Den Allmektige har gjort det svært bittert for meg.» (Rut 1: 18–21) Det var tiden for bygghøsten, og Rut viste kjærlig omtanke ved å si seg villig til å gå ut for å sanke korn og forsørge No’omi og seg selv. Tilfeldigvis kom hun inn på åkeren til Boas. (Rut 2: 1–18) Da hun fortalte No’omi hvem som eide den åkeren hun arbeidet på, forstod No’omi at det var Jehova som ledet det hele, ettersom Boas var en nær slektning av Elimelek og derfor en av gjenkjøperne deres. Hun oppfordret Rut til å gjøre Boas oppmerksom på dette. (Rut 2: 19 til 3: 18) Boas reagerte raskt ved å kjøpe Elimeleks eiendom av No’omi i henhold til den forskriftsmessige framgangsmåten. Rut ble dermed Boas’ hustru i No’omis sted, i samsvar med loven om leviratekteskap, eller svogerekteskap. Da de fikk en sønn, gav nabokvinnene ham navnet Obed, idet de sa: «Det er blitt født No’omi en sønn.» Og Obed ble rettmessig arving til Elimeleks hus av Juda stamme. – Rut 4: 1–22.