Gud befalte israelittene at de ved nymåne, som avmerket månemånedens begynnelse ifølge den jødiske kalender, skulle blåse i trompeter over sine brennofre og fellesskapsofre. (4Mo 10: 10) Disse dagene skulle de i tillegg til de daglige ofrene frambære spesielle ofre, nemlig to okser, én vær og sju årsgamle værlam, som skulle frambæres som et brennoffer, med tilhørende kornofre og drikkofre, samt en geitekilling, som skulle frambæres som et syndoffer. – 4Mo 28: 11–15.

Dette er alt Pentateuken sier om hvordan nymånedagen skulle feires, men med tiden ble dette en viktig nasjonal høytid. I Jesaja 1: 13, 14 blir den nevnt sammen med sabbater og festtider. Iallfall på de senere profetenes tid avstod israelittene fra å drive handel på nymånedagen, slik det framgår av Amos 8: 5. I Moseloven var ikke dette noe krav i forbindelse med nymånedagen. Men som de to sistnevnte skriftstedene viser, var jødenes feiring av nymånedagen med tiden blitt en ren formalitet, som Jehova sa at han hatet.

Nymånedagen var en dag da man kom sammen og spiste et festmåltid. Dette framgår av de tankene Saul gjorde seg da David ikke viste seg ved hans bord på nymånedagen. Saul sa til seg selv: «Noe har hendt, slik at han ikke er ren, ettersom han ikke er blitt renset.» (1Sa 20: 5, 18, 24, 26) Visse former for arbeid som ikke måtte utføres på sabbaten, kunne godt utføres på nymånedagen, men den ble betraktet som en dag da man var opptatt med åndelige ting. Man hadde en sammenkomst (Jes 1: 13; 66: 23; Sl 81: 3; Ese 46: 3) eller oppsøkte Guds menn, profetene. – 2Kg 4: 23.

Feiringen av nymånehøytiden innbefattet ikke månedyrkelse, som noen hedenske nasjoner drev med, og hadde heller ingen tilknytning til astrologi. – Dom 8: 21; 2Kg 23: 5; Job 31: 26–28.

Jesaja skrev om en tid da «alt kjød» skulle komme og bøye seg for Jehova på nymånedagen. (Jes 66: 23) Da Esekiel under landflyktigheten i Babylon fikk et profetisk syn av et tempel, sa Jehova til ham: «Når det gjelder den indre forgårdens port, den som vender mot øst, så skal den være lukket på de seks arbeidsdagene, men på sabbatsdagen skal den åpnes, og på nymånedagen skal den åpnes. Og landets folk skal bøye seg ved inngangen til denne porten på sabbatene og ved nymånene, framfor Jehova.» – Ese 46: 1, 3.

I vår tid feirer jødene nymånedagen med mange seremonier og tillegger den stor betydning. De kristne er imidlertid ikke forpliktet til å feire nymånedagen eller å holde sabbaten, for det kjødelige Israels høytider var bare «en skygge av de ting som skulle komme», men virkeligheten kom med Kristus. Høytidene har en symbolsk betydning, idet de skildrer de mange velsignelser som skulle komme gjennom Guds Sønn. – Kol 2: 16, 17.