En person som er utdannet innenfor et fagområde, og som underviser andre offentlig. Uttrykket «offentlig lærer» er en oversettelse av det greske ordet grammateus (Mt 13: 52; 23: 34). Det Norske Bibelselskaps oversettelser har gjengivelsen «skriftlærd» de stedene det her er henvist til. The New English Bible har «lærer», og i Knox’ oversettelse brukes uttrykkene «lærd» og ’lærd mann’. I en fotnote til Matteus 13: 52 i New World Translation–With References oppgis «lærd person» som en alternativ gjengivelse. Grammateus blir i Ny verden-oversettelsen i de aller fleste tilfellene gjengitt med «skriftlærd», men når det er tale om Jesu disipler, brukes gjengivelsen «offentlig lærer» for å få fram at det ikke siktes til den jødiske gruppen som er alminnelig kjent som «de skriftlærde».

På den tiden da Jesus var på jorden, var de skriftlærde (grammateis) lovkyndige menn som underviste folket, men de var blitt fordervet av menneskelagde tradisjoner og hedenske læresetninger. Uttrykket «(de) skriftlærde» var hovedsakelig en tittel som ble brukt om dem som en gruppe, og hadde ikke noe særlig med de skriftlærdes opprinnelige oppgaver som avskrivere å gjøre.

Jesus kom for å vitne om sannheten. For at det gode budskap om Riket skulle bli forkynt, gav han disiplene sine opplæring med tanke på at de skulle bli offentlige lærere som underviste om Guds rike. Ved å omtale dem som offentlige lærere understreket han betydningen av deres tjeneste og av å lytte til undervisningen deres; han sammenlignet hver enkelt av dem med en lærd  mann som hadde et helt skattkammer å øse av. (Mt 13: 52) Han sendte disse lærerne til Israels nasjon, men Israels egne skriftlærde innså ikke hvilke skatter Gud holdt fram for dem ved disse mennene. I stedet øvde de motstand mot den offentlige undervisningen og var med på å piske, forfølge og drepe Jesus og de offentlige lærerne som han hadde sendt ut, noe som tydelig viste at de selv var falske lærere. Likevel ble mange mennesker i Israel og blant nasjonene undervist av dem som Jesus hadde gitt opplæring, og ble etter hvert selv offentlige lærere i Guds Ord. – Mt 23: 34; 28: 19, 20.

Under Loven hadde levittene ansvaret for å sørge for at folket fikk offentlig undervisning. (3Mo 10: 11; 5Mo 17: 10, 11; 2Kr 17: 7–9) Blant dem som underviste Guds folk offentlig, var levitten Moses, som var mellommann for lovpakten, og senere efraimitten Josva, i egenskap av nasjonens leder. (5Mo 4: 1; 34: 9; Jos 8: 35) Også dommerne og de kongene som var trofaste, gav undervisning i Loven når de hørte på partene i rettssaker og felte dommer, og når de presiderte ved anledninger som hadde med tilbedelsen å gjøre. – 1Kg 8: 1–61; 2Kg 23: 2.

Én fremtredende offentlig lærer som Bibelen forteller om, er presten Esra, som, assistert av Nehemja, ledet et program for offentlig undervisning av de israelittene som hadde vendt tilbake fra fangenskapet i Babylon. Han leste opp fra Loven og organiserte levittene med tanke på at de skulle ivareta sine oppgaver når det gjaldt å ’forklare folket loven’, ’angi betydningen’ og «gjøre det som ble opplest, forståelig», noe som innebar at levittene «underviste folket». – Ne 8: 1–9.