Denne betegnelsen er en oversettelse av de greske uttrykkene hekatontạrkhes (el. hekatọntarkhos) og kentyrịon og betegner i bibelsk sammenheng en offiser med kommando over inntil 100 soldater, en centurion. En romersk legion var alltid, uansett størrelse, inndelt i 60 centurier, som hver var underlagt en centurion. Hvis legionens størrelse skrumpet inn til under 6000 soldater, var hver sekstiendedel av den fremdeles underlagt en centurion, selv om den bestod av under 100 mann. Disse offiserene  ble utnevnt av tribuner, og utnevnelsene ble så godkjent av høyere myndigheter. Rangen som centurion var den høyeste rang en vanlig soldat kunne oppnå, selv om det fantes muligheter for et visst avansement innad i centurionenes rekker.

Centurionene var nøkkelpersoner og hadde en svært viktig funksjon i legionene. Selv om de var underlagt tribunene og skulle utføre deres ordrer, var det centurionen som hadde den direkte myndighet over og kontakt med soldatene. Det var han som trente opp soldatene, arbeidet sammen med dem, inspiserte våpnene, utstyret og maten deres og sørget for at reglene for oppførsel ble overholdt. Han holdt disiplin og førte tilsyn med pisking og eksekvering av dødsstraff, og det var han som gav ordre til avstraffelse av sine soldater. Hvor kampdyktig og effektiv romerhæren var, avhang vanligvis mer av centurionene enn av noen andre; generelt sett var disse de mest erfarne og mest verdifulle mennene i romerhæren. – Se HÆR.

Slike offiserer opptrer en rekke ganger i beretningene i De kristne greske skrifter. En offiser fra Kapernaum oppsøkte Jesus for å be ham om å helbrede slaven hans, og Jesus roste ham fordi han var et godt eksempel ved sin tro. (Mt 8: 5–13) Jødenes uttalelse: «Han elsker vår nasjon, og det er han som har bygd synagogen for oss», centurionens ydmyke erkjennelse: «Jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak», og Jesu kommentar: «Ikke engang i Israel har jeg funnet en så stor tro» – alt dette peker i retning av at offiseren ikke var jøde. Hvis han var romer, er dette nokså bemerkelsesverdig, ettersom romerne ikke akkurat var kjent for å ha medfølelse med slavene sine. – Lu 7: 1–9.

Det var en offiser som ledet de fire soldatene som henrettet Jesus. (Joh 19: 23) Denne centurionen hadde trolig vært til stede da Jesus framfor Pilatus ble anklaget for å ha gjort seg til Guds Sønn. (Joh 19: 7) Etter å ha vært vitne til rettssaken og alt det som skjedde i forbindelse med pælfestelsen og ikke minst de mirakuløse hendelsene som fant sted da Jesus døde, ’begynte offiseren å ære Gud’ og sa: «Denne mannen var virkelig rettferdig», og: «Dette var virkelig Guds Sønn.» (Lu 23: 47; Mt 27: 54) Det var utvilsomt ham Pilatus kalte til seg for å spørre om Jesus virkelig allerede var død, før han lot Josef fra Arimatea få liket for å begrave det. – Mr 15: 44, 45.

Kornelius, en centurion i den italienske hæravdeling, som var stasjonert i Cæsarea, var den første uomskårne hedningen som ble en kristen. (Apg 10: 1–48) Det at han hadde eget hus og soldater som fungerte som tjenere, tyder på at offiserer av hans rang fikk bo atskilt fra troppene. – Se KORNELIUS.

Offiserer som var stasjonert i Antoniaborgen, og også noen av soldatene deres og den militære befalingsmannen, løp ned til tempelområdet, som lå like ved borgen, og reddet Paulus fra en pøbelflokk; dette skjedde omkring år 56. (Apg 21: 32) Etterpå unngikk Paulus å bli pisket etter ordre fra befalingsmannen ved å si til en offiser som var til stede, at han var romersk borger. (Apg 22: 25, 26) Da Paulus fikk kjennskap til at noen hadde lagt planer med tanke på å drepe ham, kalte han til seg en offiser og bad ham om å føre nevøen hans til den militære befalingsmannen for å avlegge rapport om dette. Dette resulterte i at to centurioner fikk ordre om å gjøre klar soldater, hestfolk og spydbærere – en styrke på i alt 470 mann – som skulle føre Paulus trygt ut av Jerusalem. – Apg 23: 17, 23.

En offiser ved navn Julius, som tilhørte Augustus’ hæravdeling (se AUGUSTUS’ HÆRAVDELING), fikk ansvaret for å føre Paulus fra Cæsarea til Roma. Han behandlet Paulus vennlig, selv om han til å begynne med unnlot å følge rådene hans. Etter hvert lærte denne centurionen imidlertid å stole på Paulus’ dømmekraft, og han bidrog sterkt til å redde apostelens liv. – Apg 27: 1, 6, 11, 31, 43.