Helt siden de tidligste tider har mennesker frambåret ofre for Gud. I det første tilfellet som det blir fortalt om, frambar Adams eldste sønn, Kain, noen av jordens frukter, mens Adams yngre sønn, Abel, frambar noen av de førstefødte dyrene i sin hjord. De to brødrenes holdninger og motiver var tydeligvis forskjellige, for Gud godkjente Abels ofre, men så ikke med velvilje på Kains ofre. (Under lovpakten, som ble innstiftet senere, kunne man frambære både dyreofre og kornofre.) Abel må ha hatt tro på Guds løfte om utfrielse ved den lovte Ætt. Da han så hvordan Jehovas dom over hans foreldre i Eden gikk i oppfyllelse, fikk han et ‘tydelig bevis’ som han kunne bygge sin tro på. «Ved denne tro» frambar Abel «for Gud et mer verdifullt offer enn Kain». Selv om begge brødrene frambar offergaver fordi de var klar over at de var blitt fremmedgjort for Gud, var det Abels tro som gjorde at Gud godkjente hans offergaver. – 1Mo 4: 1–4; He 11: 1, 4.

I det patriarkalske samfunn. Da Noah kom ut av arken, frambar han i egenskap av familieoverhode et takkoffer til Jehova som var «formildende» (lindrende, beroligende), og deretter sluttet Jehova en pakt – «regnbuepakten» – med Noah og hans etterkommere. (1Mo 8: 18–22; 9: 8–16) Også senere i Bibelen leser man om at trofaste patriarker frambar ofre for Jehova. (1Mo 31: 54; 46: 1) Som familieoverhode tjente Job som prest for sin familie og frambar brennofre for Gud på vegne av den. (Job 1: 5) Det største og mest betydningsfulle av alle de ofre som ble frambåret på patriarkenes tid, var imidlertid det offeret som Abraham var villig til å frambære på Jehovas befaling – sin egen sønn, Isak. Da Jehova hadde fått bevis for Abrahams tro og lydighet, skaffet han i sin godhet til veie en vær som kunne ofres i stedet for Isak. Abrahams handling dannet et forbilde på det at Jehova ofret sin egen enbårne Sønn, Jesus Kristus. – 1Mo 22: 1–14; He 11: 17–19.

Under Moseloven. De ofrene som ble frambåret under lovpakten, pekte alle fram mot Jesus Kristus og hans offer eller mot velsignelser som dette offeret bringer. (He 8: 3–5; 9: 9; 10: 5–10) Jesus Kristus var et fullkomment menneske, og alle offerdyrene skulle på lignende måte være friske og lytefrie. (3Mo 1: 3, 10; 3: 1) Både israelitter og fastboende utlendinger som tilbad Jehova, skulle frambære de foreskrevne ofrene. – 4Mo 15: 26, 29.

Brennofre. Et brennoffer ble i sin helhet frambåret for Gud; den som brakte det, skulle ikke beholde noen del av dyret. (Jf. Dom 11: 30, 31, 39, 40.) Et slikt offer var en anmodning til Jehova om å godta, eller vise at han hadde godtatt, det syndofferet som ofte ledsaget det. Som et «brennoffer» gav Jesus seg selv helt og fullt.

Anledninger for frambæring av brennofre og trekk ved disse ofrene:

1) Faste anledninger: Hver morgen og kveld (2Mo 29: 38–42; 3Mo 6: 8–13; 4Mo 28: 3–8); hver sabbatsdag (4Mo 28: 9, 10); den første dagen i hver måned (4Mo 10: 10); under påsken og på hver av de sju dagene som de usyrede brøds høytid varte (3Mo 23: 6–8; 4Mo 28: 16–19, 24); soningsdagen (3Mo 16: 3, 5, 29, 30; 4Mo 29: 7–11); pinsedagen (3Mo 23: 16–18; 4Mo 28: 26–31); hver dag under løvhyttehøytiden (4Mo 29: 12–39).

2) Andre anledninger: Ved helligelsen av prestedømmet (3Mo 8: 18–21; se INNSETTELSE); ved innsettelsen av levittene (4Mo 8: 6, 11, 12); når det ble sluttet pakter (2Mo 24: 5; se PAKT); sammen med fellesskapsofre og med visse skyld- og syndofre (3Mo 5: 6, 7, 10; 16: 3, 5); for å oppfylle løfter (4Mo 15: 3, 8); i forbindelse med renselse (3Mo 12: 6–8; 14: 2, 30, 31; 15: 13–15, 30).

3) Offerdyr og framgangsmåte: Okser, værer, geitebukker, turtelduer eller dueunger. (3Mo 1: 3, 5, 10, 14) Når det dreide seg om en okse, en vær eller en geitebukk, la den som kom med offeret, hånden på dyrets hode (som en erkjennelse av at det var hans offer, og at det ble frambåret for ham, på hans vegne). (3Mo 1: 4) Dyret ble slaktet, blodet ble stenket rundt omkring på brennofferalteret (3Mo 1: 5, 11), dyret ble flådd og partert, innvollene ble vasket (ikke noe avfall ble brent på alteret), og skankene ble vasket; hodet og de andre kroppsdelene ble så lagt på alteret (huden tilfalt den presten som stod for frambæringen av offeret; 3Mo 7: 8).  (3Mo 1: 6–9, 12, 13) Hvis det dreide seg om en fugl, ble kroen og fjærene fjernet, og hodet og kroppen ble brent på alteret. – 3Mo 1: 14–17.

Fellesskapsofre (fredsofre). Fellesskapsofre som Jehova godkjente, betegnet fred med ham. Den som frambar offeret, og hans husstand fikk del i offeret (i tabernaklet: i forgården, hvor det ifølge tradisjonen var satt opp løvhytter like innenfor den duken som omgav forgården; i templet: i spesielle spiserom til dette formål). Den presten som tok seg av frambæringen av offeret, fikk en andel, og de andre prestene som var i tjeneste, fikk en andel. Jehova mottok den velluktende røyken av det brennende fettet. Blodet, som symboliserte livet, ble gitt til Gud som noe som tilhørte ham. Den som kom med offeret, tok på denne måten del i et måltid sammen med Jehova og hans prester, noe som var et bilde på at det var et fredelig forhold partene imellom. Hvis noen tok del i et slikt måltid mens han var uren (i noen av de henseender som blir nevnt i Loven), eller spiste kjøttet etter at det hadde vært oppbevart lenger enn tillatt (i det varme klimaet ville det snart begynne å gå i forråtnelse), skulle vedkommende avskjæres fra sitt folk. Han besmittet eller vanhelliget måltidet ved at han framfor Jehova enten selv var uren eller spiste noe som var vemmelig, noe som var et uttrykk for mangel på respekt for hellige ting. – 3Mo 7: 16–21; 19: 5–8.

Herrens aftensmåltid (minnehøytiden) er et fellesskapsmåltid. (1Kt 10: 16) De som er tatt inn i «den nye pakt i kraft av [Jesu] blod», er delaktige med hverandre i troen og tar i forening del i brødet og vinen, som symboliserer Jesu legeme og blod. De har også fellesskap med Jehova, i og med at det er han som har innstiftet ordningen. De søker Jehovas godkjennelse og har fred ikke bare med hverandre, men også med Jehova ved Jesus Kristus. I tråd med kravet om at de som deltok i et måltid i forbindelse med et fellesskapsoffer, skulle være rene, påpeker Paulus at en kristen må ransake seg selv før minnemåltidet. Å ta lett på denne høytiden eller å unnlate å behandle symbolene – vinen og det usyrede brødet – med den rette respekt ville være ensbetydende med å vanhellige hellige ting og gjøre seg fortjent til en ugunstig dom. – 1Kt 11: 25, 27–29; se HERRENS AFTENSMÅLTID.

I forbindelse med et takkoffer, som var et fellesskapsoffer som man frambar for å lovprise Gud for hans foranstaltninger og hans uttrykk for kjærlig godhet, ble det spist kjøtt og både syret og usyret brød. Den som brakte et slikt offer, brukte altså det man kan kalle det daglige brød. (Syret brød ble imidlertid aldri lagt på alteret som et offer til Gud.) Når man takket og lovpriste Gud ved å bringe et slikt offer, skulle kjøttet spises samme dag – det kunne ikke ligge natten over. (I forbindelse med andre fellesskapsofre kunne kjøttet spises dagen etter.) (3Mo 7: 11–15) Dette får en til å tenke på den bønnen Jesus lærte sine etterfølgere å be: «Gi oss i dag vårt brød for denne dagen.» – Mt 6: 11.

Anledninger da fellesskapsofre ble frambåret, og trekk ved fellesskapsofrene:

1) Eksempler på anledninger: Inngåelse av pakter (2Mo 24: 5); feiring av høytider og nymånedager. – 4Mo 10: 10; 2Mo 12: 2–14; 3Mo 23: 15–19; 4Mo 29: 39.

2) Hensikter: Å oppnå Guds godkjennelse; å rette en inntrengende bønn eller påkallelse til Gud i vanskelige tider. – 3Mo 19: 5; Dom 20: 26; 21: 4; 1Sa 13: 9; 2Sa 24: 25.

3) Offerdyr og framgangsmåte: Hann- eller hunndyr av storfeet eller småfeet (ikke fugler, siden en fugl ikke ble ansett for å gi nok mat til et offermåltid). (3Mo 3: 1, 6, 12) Den som brakte offeret, la hånden på dyrets hode; dyret ble slaktet; presten stenket blodet rundt omkring på brennofferalteret (3Mo 3: 2, 8, 13); fettet (deriblant den fettrike sauehalen) ble lagt på brennofferalteret (3Mo 3: 3–5, 9); brystet gikk til prestene, og det høyre lårstykket gikk til den presten som forestod frambæringen av offeret. – 2Mo 29: 26, 28; 3Mo 7: 28–36.

4) Kategorier: Takksigelse eller lovprisning; i forbindelse med løfter (se 4Mo 6: 13, 14, 17); frivillige offergaver.

Syndofre. Syndofrene ble frambåret for uforsettlige synder, synder som skyldtes det ufullkomne kjøds svakhet og ikke var begått «med løftet hånd», det vil si åpenlyst, hovmodig, med forsett. (4Mo 15: 30, 31, NW, fotn.) Man kunne frambære flere forskjellige offerdyr, fra okser til duer, alt etter hvilken stilling eller hvilke omstendigheter den eller de som skulle få soning for sin synd, var i. Det er verdt å merke seg at de som var involvert i noen av de syndene som er nevnt i 3. Mosebok, kapittel 4, hadde gjort «en av de ting som ifølge Jehovas påbud ikke [skulle] gjøres», og derved hadde pådratt seg skyld. (3Mo 4: 2, 13, 22, 27) De syndofrene som ble frambåret på soningsdagen, blir drøftet i artikkelen SONINGSDAGEN.

Anledninger da syndofre var påkrevd, og trekk ved syndofrene:

1) Ved synder som øverstepresten begikk, slik at det ble ført skyld over folket (3Mo 4: 3): Øverstepresten kom med en okse og la hånden  på oksens hode; oksen ble slaktet; blodet ble brakt inn i Det hellige i helligdommen og stenket foran forhenget; noe av blodet ble strøket på hornene på røkelsesalteret, mens resten ble tømt ut ved foten av brennofferalteret; fettet ble (som ved fellesskapsofrene) brent på brennofferalteret (3Mo 4: 4–10); skrotten (huden innbefattet) ble brent på et rent sted utenfor byen hvor man helte ut aske fra alteret. – 3Mo 4: 11, 12.

2) Ved synder begått av hele forsamlingen (synder som var blitt begått av forsamlingen, men som folkets ledere først senere fikk kjennskap til) (3Mo 4: 13): Menigheten førte fram en okse; de eldste la hendene på oksens hode; oksen ble slaktet; den videre framgangsmåten var som ved en synd begått av øverstepresten. – 3Mo 4: 14–21.

Når øverstepresten begikk en synd i sin offisielle stilling og i sitt embete som nasjonens representant overfor Jehova, førte han skyld over hele forsamlingen. Det kunne dreie seg om en feilbedømmelse av en sak, en uriktig anvendelse av Loven eller en feilaktig behandling av et spørsmål som berørte hele nasjonen. For en slik synd og for en synd begått av hele forsamlingen måtte det mest verdifulle av alle ofre frambæres, nemlig en okse. – 3Mo 4: 3, 13–15.

Når det gjaldt syndofre på vegne av enkeltpersoner blant folket, ble blodet bare brakt til alteret. Når det dreide seg om en synd som øverstepresten eller hele forsamlingen hadde begått, ble blodet også brakt inn i Det hellige, det første rommet i helligdommen. Noe av det ble stenket framfor forhenget, som skjulte Det aller helligste, det innerste rommet i helligdommen, hvor Jehova var nærværende, representert ved et mirakuløst lys over paktens ark. (Det var bare i forbindelse med de syndofrene som ble frambåret på den årlige soningsdagen, at det ble brakt blod inn i Det aller helligste; 3Mo 16.) Ingen av prestene kunne spise noen del av offerdyret når noe av blodet fra det ble brakt inn i Det hellige. – 3Mo 6: 30.

3) Synder begått av høvdinger: Man fulgte en lignende framgangsmåte, bortsett fra at man brukte en geitebukk, og at det ikke ble brakt blod inn i Det hellige. Noe av blodet ble strøket på hornene på brennofferalteret; resten ble helt ut ved foten av det; fettet skulle ryke på alteret (3Mo 4: 22–26); prestene fikk tydeligvis en andel som de kunne spise, slik tilfellet var ved andre syndofre (3Mo 6: 24–26, 29); kar som det ble kokt kjøtt i, skulle skures (eller knuses, hvis det var et leirkar), slik at ingenting av det som var «høyhellig», ble vannhelliget, noe som ville være tilfellet hvis rester av offerdyret ble sittende fast på karet og karet senere ble brukt til alminnelige formål. – 3Mo 6: 27, 28.

4) Synder begått av enkeltpersoner blant folket: Man brukte et hunnkje eller et søyelam; framgangsmåten var som ved synder begått av høvdinger. – 3Mo 4: 27–35.

De synder som omtales under det neste punktet, skiller seg fra det foregående ved at overtrederne i disse tilfellene har begått den feil ’ikke å følge alle Jehovas bud’, altså en unnlatelsessynd. – 4Mo 15: 22.

5) For hele forsamlingen skulle man ofre en geitekilling (4Mo 15: 22–26); for enkeltpersoner skulle man ofre en hunngeit i dens første år. – 4Mo 15: 27–29.

I de tilfellene da prestene skulle spise en andel av syndofferet, betraktet man det øyensynlig slik at de ved å spise ’svarte for misgjerningen’ til dem som brakte syndofferet, «og [gjorde] soning for dem framfor Jehova» i kraft av sitt hellige embete. – 3Mo 10: 16–18; 9: 3, 15.

Skyldofre. Også skyldofre var ofre som ble frambåret på grunn av synder, ettersom skyld er knyttet til synd. De ble frambåret for spesielle synder som en person hadde pådratt seg skyld ved, og de skilte seg fra andre syndofre ved at de etter alt å dømme skulle kompensere for at en rettighet var blitt krenket, eller gi en person en rettighet tilbake. En rettighet som tilkom enten Jehova eller hans hellige nasjon, var blitt krenket. Skyldofferet skulle gi Jehova en kompensasjon for at rettigheten var blitt krenket, eller gi den angrende synderen visse paktsrettigheter tilbake og mildne straffen for hans synd. – Jf. Jes 53: 10.

I 3. Mosebok 5: 1–6, 17–19 drøftes saker hvor noen hadde syndet uforvarende, i tankeløshet eller på grunn av uaktsomhet, og hvor vedkommende, når han ble gjort oppmerksom på saken, ønsket å bringe saken i orden. De syndene som blir omtalt i 3. Mosebok 6: 1–7, er derimot ikke synder begått uforvarende eller på grunn av uaktsomhet, men det dreier seg likevel om synder begått på grunn av kjødelige svakheter og ønsker, ikke overlagte synder begått egenmektig, i bevisst opprør mot Gud. Vedkommende hadde i slike tilfeller fått samvittighetsnag og hadde derfor frivillig angret, bekjent sin synd og gjort opp for seg og søkte nå barmhjertighet og tilgivelse. – Mt 5: 23, 24.

Disse lovene understreker at Moseloven var streng mot dem som syndet med overlegg og uten å angre, men at man kunne ta motiver, omstendigheter og holdninger i betraktning, slik  at det under Loven var rom for barmhjertighet, noe som også er tilfellet i den kristne menighet. (Jf. 3Mo 6: 1–7; 2Mo 21: 29–31; 4Mo 35: 22–25; 2Kt 2: 5–11; 7: 8–12; 1Ti 1: 2–16.) Det er imidlertid verdt å merke seg at ingen av disse overtredelsene kunne begås ustraffet; man måtte betale erstatning til den forurettede part og bringe et skyldoffer til Jehova. Framgangsmåten ved frambæring av skyldofre var, med noen få unntak, som ved frambæring av syndofre, og prestene fikk en andel som de kunne spise. – 3Mo 7: 1, 5–7.

Anledninger da skyldofre var påkrevd, og trekk ved skyldofrene:

1) Når noen var vitne til en overtredelse, men unnlot å vitne eller å melde fra om dette etter å ha hørt en offentlig henstilling om å melde fra; når noen uforvarende var blitt uren ved å røre ved en død kropp eller ved noen som var uren; når noen forhastet eller tankeløst hadde avlagt en ed om å gjøre noe eller om ikke å gjøre noe (3Mo 5: 1–4): Vedkommende måtte bekjenne på hvilken måte han hadde syndet. (3Mo 5: 5) Hva slags skyldoffer som skulle frambæres, avhang av vedkommendes økonomi. (3Mo 5: 6–10) Hvis det dreide seg om et kornoffer, skulle det ikke tilsettes verken olje eller virak, ettersom det var et syndoffer, et påkrevd, ikke frivillig, kornoffer. Et frivillig kornoffer ble frambåret av en som stod i et godt forhold til Gud, og var derfor forbundet med glede. – 3Mo 5: 11–13.

2) Når noen av vanvare syndet mot Jehovas hellige ting (for eksempel ved uforvarende å ta korn som var satt til side som tiende til helligdommen, til alminnelig bruk i sin husstand [noe som ville utgjøre en vanhelligelse av noe som var blitt helliget]) (3Mo 5: 15a; jf. 3Mo 22: 14–16): Vedkommende skulle yte erstatning til helligdommen, med et tillegg på en femtedel. (3Mo 5: 16) Han skulle føre fram en vær som skyldoffer. – 3Mo 5: 15.

3) Når noen uforvarende (trolig uaktsomt) gjorde noe som Jehova hadde forbudt: Det skulle ofres en vær «i overensstemmelse med den beregnede verdien». – 3Mo 5: 17–19.

4) Når noen bedrog sin omgangsfelle ved å ta verdisaker som var i hans varetekt, ved rov, ved svik eller ved å beholde noe som han hadde funnet, og deretter lyve om det (3Mo 6: 2, 3; jf. 2Mo 22: 7–13; legg merke til at det ikke dreier seg om å vitne falskt mot sin neste, som i 5Mo 5: 20): Først skulle vedkommende bekjenne sin synd. Så måtte han yte full erstatning, med et tillegg på en femtedel. (3Mo 6: 4, 5; 4Mo 5: 6, 7) Hvis den forurettede var død, var det den nærmeste slektningen som fikk erstatningen, og hvis han ikke hadde noen nær slektning, skulle den gis til presten. (4Mo 5: 8) Så skulle det frambæres en vær som skyldoffer.

Kornofre. Kornofre ble frambåret sammen med fellesskapsofre, brennofre og syndofre og også ved ofring av førstegrøden, men i noen tilfeller ble de frambåret helt for seg selv. (2Mo 29: 40–42; 3Mo 23: 10–13, 15–18; 4Mo 15: 8, 9, 22–24; 28: 9, 10, 20, 26–28; kap. 29) Slike ofre var et uttrykk for takknemlighet over at Gud så rikelig hadde velsignet sitt folk og hadde gitt det stor velstand. Det ble ofte brukt olje og virak i forbindelse med dem. Kornofre kunne bestå av fint mel, ristede aks eller ringformede kaker eller tynnkaker som var bakt, stekt på en bakstehelle eller tilberedt i en fettgryte. Av et slikt offer ble noe lagt på brennofferalteret og noe spist av prestene, og hvis det dreide seg om et fellesskapsoffer, ble noe spist også av den som brakte offeret. (3Mo 6: 14–23; 7: 11–13; 4Mo 18: 8–11) Ingen av de kornofrene som ble lagt på alteret, skulle inneholde surdeig eller «honning» (det siktes her trolig til sukkerholdig saft av fikener eller andre frukter, som kunne gjære). – 3Mo 2: 1–16.

Drikkofre. Drikkofre ble frambåret sammen med nesten alle slags andre ofre, særlig etter at israelittene hadde bosatt seg i det lovte land. (4Mo 15: 2, 5, 8–10) Et slikt offer bestod av vin («rusdrikk»), som ble utøst på alteret. (4Mo 28: 7, 14; jf. 2Mo 30: 9; 4Mo 15: 10.) Apostelen Paulus skrev i et brev til de kristne i Filippi: «Selv om jeg blir utøst som et drikkoffer over det slaktoffer og den offentlige tjeneste som troen har ført dere til, så er jeg glad.» (Flp 2: 17) Her brukte han et drikkoffer som et bilde på sin egen villighet til å gi av seg selv til gagn for sine medkristne. Kort tid før sin død skrev han til Timoteus: «Jeg utøses allerede som et drikkoffer, og tiden for min frigjørelse er nær forestående.» – 2Ti 4: 6.

Svingeofre. Når det ble frambåret et svingeoffer, la presten øyensynlig hendene sine under hendene på den som brakte offeret, og som holdt det, og så svingte de det fram og tilbake sammen, eller det kan være at det var bare presten som svingte det. (3Mo 23: 11a) Det ser ut til at Moses, som mellommann for lovpakten, gjorde dette i forbindelse med at Aron og hans sønner ble innviet til å være prester. (3Mo 8: 28, 29) Handlingen var et uttrykk for at offergavene ble framstilt for Jehova. Visse svingeofre tilfalt prestene. – 2Mo 29: 27.

Det kornbandet (eller omer-målet) av førstegrøden av bygghøsten som ble ofret den 16. nisan, var et svingeoffer som ble frambåret av  øverstepresten. Det var på denne datoen i år 33 Jesus Kristus ble oppreist fra de døde som «førstegrøden av dem som har sovnet inn i døden». (1Kt 15: 20; 3Mo 23: 11b; Joh 20: 1) På pinsedagen svingte man to syrede brød bakt av førstegrøden av hvetehøsten. (3Mo 23: 15–17) Det var på pinsedagen Jesus, som den himmelske Øversteprest, kunne framstille de første av sine åndelige brødre for Jehova, de første medlemmene av den kristne menighet, som var valgt ut blant den syndige menneskehet og salvet ved at den hellige ånd ble utøst over dem. – Apg 2: 1–4, 32, 33; jf. Jak 1: 18.

Hellige andeler. Det hebraiske ordet terumạh, som overbringer tanken om at noe blir «løftet av» eller «løftet opp», blir noen ganger oversatt med «hellig andel» når det refererer til den delen av offerdyret som ble løftet av og gitt til prestene som deres andel. (2Mo 29: 27, 28; 3Mo 7: 14, 32; 10: 14, 15) Ordet blir også ofte gjengitt med «bidrag» – når det siktes til det som ble gitt til helligdommen, og som, med unntak av det man ofret på alteret, også skulle være til underhold for prestene. – 4Mo 18: 8–13, 19, 24, 26–29; 31: 29; 5Mo 12: 6, 11.