Apostelen Paulus brukte det greske substantivet homilịa da han advarte de kristne om farene ved dårlig «omgang». (1Kt 15: 33) Dette ordet er beslektet med verbet homilẹo, som betyr «å samtale». (Apg 20: 11) Det betegner omgang eller samkvem med andre, vanligvis i form av tale eller samtale, og betegner også noen ganger seksuell omgang. I den greske oversettelsen Septuaginta blir dette ordet brukt som oversettelse av det hebraiske ordet for «overtalelsesevne» i Ordspråkene 7: 21 og også som oversettelse av ordet for ’ekteskapelig rett’ i 2. Mosebok 21: 10.

De som ønsker Guds godkjennelse, velger seg venner som jager etter rettferdighet og sannhet. (2Ti 2: 22) De slutter dessuten med å «omgås [bokst.: blande seg]» sosialt med medlemmer av menigheten som lever på en måte som har ført til at deres uordentlige oppførsel er blitt offentlig påtalt i menigheten. Selv om de fortsatt viser slike personer kjærlighet, gjør de det klart at de ikke godkjenner deres uordentlige oppførsel. (2Te 3: 6–15) Mens god omgang virkelig kan hjelpe en til å fortsette å vandre i harmoni med Guds visdom, står det ikke til å nekte at dårlig omgang får skadelige følger. Et inspirert ordspråk lyder: «Den som vandrer med de vise, blir vis, men den som har samkvem med tåpene, går det ille.» (Ord 13: 20; jf. Ord 22: 24, 25; 28: 7; 29: 3.) Det hebraiske ordet raʽạh, som i Ordspråkene 13: 20 er oversatt med ’ha samkvem med’, blir også gjengitt med ’være (noens) følgesvenn’ og «omgås», og det er beslektet med det hebraiske ordet rẹaʽ, som betyr «neste». – Dom 14: 20; Ord 28: 7; 3Mo 19: 18; Sl 15: 3.

Det finnes mange bibelske eksempler som viser at det virkelig er skadelig å ha usunn omgang. Jakobs datter Dina valgte uklokt nok kanaaneiske jenter som sine omgangsfeller, noe som ledet til at hun ble krenket av Sikem, som var sønn av en hevittisk høvding. (1Mo 34: 1, 2) Davids sønn Amnon hørte på et dårlig råd som han fikk av sin venn Jehonadab, og voldtok sin egen halvsøster Tamar. Derved pådrog han seg hennes helbror Absaloms hat, og Absalom fikk ham senere drept. (2Sa 13: 3–29) Stikk i strid med Jehovas bud begynte israelittene å omgås kanaaneerne – de inngikk ekteskapsallianser med dem og antok deres fordervede form for religion. Dette førte til at de mistet Jehovas gunst og ble overgitt til sine fiender. (5Mo 7: 3, 4; Dom 3: 5–8) Selv Salomo vendte seg fra tilbedelsen av Jehova etter at han hadde giftet seg med kvinner som tilbad falske guder. (Ne 13: 26) Det var påvirkningen fra Ba’al-dyrkeren Jesabel som gjorde Akab til en verre konge enn alle kongene i Israel før ham. (1Kg 21: 25) Nært samkvem med Akabs kongehus kostet nesten den gudfryktige kongen Jehosjafat livet, og den ekteskapsalliansen som han hadde inngått med Akab, førte senere nesten til at Davids kongehus ble tilintetgjort. – 2Kr 18: 1–3, 29–31; 22: 10, 11.

De sanne kristne utgjør som helhet et ’samfunn av brødre’ (gr. adelfọtes), et brorskap, som riktignok er sammensatt av små grupper (menigheter) og fysisk isolerte enkeltpersoner. (1Pe 2: 17; 5: 9) For å kunne forbli en del av dette brorskapet må de sanne kristne unngå all omgang med personer fra deres rekker som begynner å fremme falsk, splittende lære. (Ro 16: 17, 18) Den kristne apostelen Johannes gav sine trosfeller veiledning om at de aldri måtte ta imot en som førte slik falsk lære, i sitt hjem; hvis de gjorde det, ville de gi vedkommende en anledning til å fremme sin forvrengte, fordervede lære. Å hilse på en slik person ville være et uttrykk for en viss grad av godkjennelse og ville gjøre en delaktig i «hans onde gjerninger». (2Jo 10, 11) Det fantes et overveldende vitnesbyrd til støtte for læren om de dødes oppstandelse. Ikke desto mindre visste apostelen Paulus at det ville være ødeleggende for troen å pleie omgang med slike som hadde forkastet denne kristne læren. Det var på bakgrunn av dette han skrev: «Bli ikke villedet. Dårlig omgang ødelegger gode vaner.» – 1Kt 15: 12–22, 33; se FRAFALL.