(Ọmri).

1. Den femte som er nevnt blant Bekers ni sønner eller etterkommere; Beker var en sønn av Benjamin. – 1Kr 7: 6, 8.

2. En fyrste for Jissakars stamme i Davids regjeringstid; sønn av Mikael. – 1Kr 27: 18, 22.

3. Den sjette kongen i tistammeriket Israel, nordriket. Det blir ikke gitt noen opplysninger om Omris herkomst; det blir ikke engang opplyst hva faren het, eller hvilken stamme han tilhørte. Omri grunnla den tredje kongerekken i tistammeriket Israel (Jeroboam og Basja hadde grunnlagt de to første), idet han ble etterfulgt av sin sønn Akab og sine sønnesønner Akasja og Jehoram. Disse fire regjerte i omkring 46 år til sammen (ca. 951–905 f.v.t.). Omris sønnedatter Atalja satt på tronen i Juda i seks år. (2Kg 8: 26; 11: 1–3; 2Kr 22: 2) Jehu, som utryddet Akabs hus og grunnla den neste kongerekken i Israel, blir på Salmanassar IIIs svarte obelisk omtalt som en «sønn [dvs. etterfølger] av Omri». (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 281.) Assyrerne fortsatte faktisk å omtale Israel som «Omris land» og kongene i Israel som «Omris hus» lenge etter at Omris etterkommere  var fjernet fra tronen, noe som sier en del om den makt han hadde.

Omri arvet ikke tronen, men tok den ved makt. Han var Israels hærfører under kong Elah (noe han for øvrig kanskje hadde vært også under Elahs forgjenger, Basja) da Simri, høvedsmannen for halvparten av vognene, styrtet Elah, overtok kongedømmet og utryddet Basjas hus og hans venner. Så snart dette ble meldt til den israelittiske hæren, som hadde leiret seg mot filisterne ved Gibbeton, gjorde «hele Israel», utvilsomt representert ved stammenes overhoder «der i leiren», Omri til konge. Straks trakk de seg bort fra Gibbeton og drog til Simris hovedstad, Tirsa, og angrep byen. Simri, som innså at han var i en håpløs situasjon, «brente kongens hus ned over seg med ild», og dermed fikk hans sju dager gamle styre et tragisk endelikt. – 1Kg 16: 8–20.

Snart dukket imidlertid en ny rival til Omri opp på skueplassen – Tibni, Ginats sønn. Folket var splittet i omkring fire år, og i løpet av denne tiden raste det trolig en borgerkrig, inntil Omris tilhengere beseiret Tibnis tilhengere og sikret oppslutningen om Omris styre. Simri døde i Juda-kongen Asas 27. år (ca. 951 f.v.t.). (1Kg 16: 15–18) I Asas 31. år (ca. 947 f.v.t.) døde også Tibni (det blir ikke sagt noe om hvordan), og Omri var deretter enehersker i åtte år. – 1Kg 16: 21–23, 29; se KRONOLOGI.

Bibelen taler om kong Omris «velde». (1Kg 16: 27) Ifølge linjene 4 til 8 på Mesja-steinen undertvang Omri moabittene, som forble underlagt Israel også i Akabs regjeringstid. (2Kg 3: 4) Midt i sin regjeringstid flyttet Omri klokelig regjeringssetet sitt fra Tirsa, som han selv nokså lett hadde erobret. Han kjøpte et fjell av Sjemer hvor det var mulig å lage et godt forsvarsverk, og her bygde han en ny by, Samaria, som kunne holde stand under langvarige beleiringer. (1Kg 16: 23, 24) Også i kileinnskrifter blir han omtalt som byens grunnlegger. Det var i denne byen han ble begravet. (1Kg 16: 28) I løpet av sin regjeringstid opplevde Omri flere tilbakeslag, for eksempel da han måtte overgi noen byer til kongen i Syria (1Kg 20: 34), og da han som den første israelittiske konge måtte betale tributt til Assyria.

På det religiøse området ledet Omri nordriket videre i negativ retning; han videreførte Jeroboams avgudsdyrkelse, ja, han «fortsatte å gjøre det som var ondt i Jehovas øyne, og handlet verre enn alle de som hadde vært før ham». (1Kg 16: 25, 26) Omkring 200 år senere, ved profeten Mika, fordømte Jehova Israel fordi nasjonen ’fulgte Omris forskrifter’. – Mi 6: 16.

4. En mann i Juda stamme som hadde en etterkommer som bodde i Jerusalem etter landflyktigheten i Babylon. – 1Kr 9: 3, 4.