Det å skjære bort forhuden fra det mannlige kjønnsorgan. Det hebraiske verbet mul (å omskjære) blir brukt både i bokstavelig og i billedlig betydning. Det greske substantivet peritomẹ (omskjærelse) betyr bokstavelig «skjæring omkring». (Joh 7: 22) Uttrykket «en uomskåret tilstand» er oversatt fra det greske ordet akrobystịa, som i den greske oversettelsen Septuaginta er brukt som oversettelse av det hebraiske ordet for «forhud». – Ro 2: 25; 1Mo 17: 11, LXX.

Omskjærelsen ble pålagt Abraham som et krav i 1919 f.v.t., et år før Isak ble født. Jehova sa til ham: «Dette er min pakt som dere skal holde . . . Enhver av mannkjønn hos dere skal omskjæres.» Dette gjaldt alle av mannkjønn i Abrahams husstand, både hans etterkommere og dem som ellers tilhørte husstanden, så både Abraham selv, hans 13 år gamle sønn, Ismael, og alle Abrahams slaver ble omskåret som «et tegn på pakten». Nye slaver som kom til, skulle også omskjæres. Fra nå av skulle alle mannlige nyfødte medlemmer av husstanden, slave eller fri, omskjæres på den åttende dag etter fødselen. Det var dødsstraff for ikke å overholde dette gudgitte budet. – 1Mo 17: 1, 9–14, 23–27.

Det framgår av veggmalerier og av mumier som er blitt undersøkt, at man også praktiserte omskjærelse i Egypt, men det er usikkert når denne skikken ble innført der, og hvor utbredt den var. Noen mener at det var Josef som i egenskap av Egypts matvareforvalter innførte omskjærelse i landet. Andre henviser til Herodot og hevder at Abraham ganske enkelt lånte denne skikken av egypterne. W.M. Thomson kommenterer denne påstanden slik: «Med hensyn til utsagnet hos Herodot, som kom til Egypt 1500 år senere, og som, til tross for sin store lærdom og omfattende forskning, ofte skriver en god del tøv, nekter jeg plent å sidestille det med Moses’ vitnesbyrd. Den store grunnleggeren av den jødiske nasjon – historiens største lovgiver – som var født og oppvokst i Egypt, framholder kjensgjerninger om hvordan omskjærelsen ble innført blant hans folk. En veifarende historieskriver – ja en utlending, en greker – kommer på et mye senere tidspunkt og framsetter påstander som dels er sanne, dels er feilaktige, slik Josefus viser i sitt svar til Apion, og over tjue århundrer etter Herodot trekker så skeptiske forfattere fram hans mangelfulle utsagn og forvansker og tøyer disse i et forsøk på å bevise at Abraham ikke fikk  omskjærelsen av Gud (slik Moses klart og tydelig sier at han gjorde), men fra egypterne! Slike våpen duger ikke til å svekke Moses’ troverdighet.» – The Land and the Book, revidert av J. Grande, 1910, s. 593.

I tillegg til egypterne praktiserte også moabittene, ammonittene og edomittene omskjærelse. (Jer 9: 25, 26) Senere lot også de samaritanene som fulgte Pentateukens bestemmelser, seg omskjære. På den annen side praktiserte verken assyrerne, babylonerne, grekerne eller filisterne omskjærelse. Særlig filisterne (og ikke kanaaneerne i sin alminnelighet) ble nedsettende omtalt som «de uomskårne», og det var etter kamper mot filisterne David brakte med seg hjem forhuder som trofeer. – Dom 14: 3; 15: 18; 1Sa 14: 6; 17: 26; 18: 25–27; 2Sa 1: 20; 1Kr 10: 4.

Abrahams etterkommere gjennom Isak og Jakob overholdt trofast omskjærelsespakten. «Abraham omskar deretter sin sønn Isak da han var åtte dager gammel, slik som Gud hadde befalt ham.» (1Mo 21: 4; Apg 7: 8; Ro 4: 9–12) Jakobs sønner, Abrahams oldebarn, sa til Sikem og de andre som bodde i hans by: «Vi kan umulig . . . gi vår søster [Dina] til en mann som har forhud . . . Bare på denne betingelsen kan vi gi dere vårt samtykke: at dere blir som vi, ved at enhver av mannkjønn hos dere blir omskåret.» (1Mo 34: 13–24) Det ser ut til at Moses pådrog seg Guds vrede fordi han hadde forsømt å omskjære sønnen sin, inntil hans hustru, Sippora, gjorde det for ham. – 2Mo 4: 24–26; se SIPPORA.

Omskjærelse under Moseloven. Kravet om omskjærelse ble nedfelt i Moseloven. Når det ble født en gutt, gjaldt dette påbudet: «Den åttende dagen skal hans forhuds kjøtt omskjæres.» (3Mo 12: 2, 3) Dette var så viktig at omskjærelsen ble foretatt på den åttende dagen selv om den falt på sabbaten, som det var svært viktig å holde. (Joh 7: 22, 23) Blant de foreldrene som trofast overholdt denne loven og lot barna sine omskjære den åttende dagen, var foreldrene til døperen Johannes, Jesus og Paulus. (Lu 1: 59; 2: 21; Flp 3: 4, 5) Loven krevde også at utlendinger ble omskåret før de kunne spise av påskemåltidet. – 2Mo 12: 43–48.

Hvorfor sa Moseloven at omskjærelsen skulle foretas nettopp den åttende dagen?

Jehova gav ikke noen forklaring på dette, og det var heller ikke nødvendig. Hans veier er alltid rette, og han har alltid gode grunner for det han gjør. (2Sa 22: 31) I de senere år er man imidlertid blitt oppmerksom på noen av de fysiologiske grunnene til at den åttende dagen er et godt tidspunkt å foreta omskjærelse på. Det viser seg at mengden av vitamin K, som er svært viktig for blodets koagulering, når et normalt nivå først fem til sju dager etter fødselen. Av et annet stoff som har betydning for koaguleringen, protrombin, finnes det bare 30 prosent av normal mengde den tredje dagen, mens verdien den åttende dagen er høyere enn på noe annet tidspunkt i barnets liv – 110 prosent av det normale. Når man fulgte retningslinjene fra Jehova, ble altså risikoen for blødninger redusert. Som dr. S.I. McMillen uttrykker det: «I betraktning av verdiene av vitamin K og protrombin kan man si at den perfekte dag å foreta en omskjærelse på er den åttende dagen . . . [den] dagen som Skaperen av vitamin K valgte.» – None of These Diseases, 1986, s. 21.

Opprinnelig ble omskjærelser vanligvis, skjønt ikke alltid, utført av overhodet for husstanden. Senere ble inngrepet utført av personer som var blitt utvalgt og opplært til dette. I det første århundre var det tydeligvis blitt vanlig å gi guttene navn når de ble omskåret. – Lu 1: 59, 60; 2: 21.

Under den 40 år lange vandringen i ødemarken ble ikke nyfødte guttebarn omskåret. Etter at israelittene hadde gått over Jordan, sørget derfor Josva for at alle av mannkjønn som var blitt født i denne perioden, ble omskåret med flintkniver i Gilgal, og Jehova beskyttet folket inntil disse hadde kommet seg. – Jos 5: 2–9; se HÅN, SKAM, VANÆRE.

Etter landflyktigheten. Omkring 200 år etter at jødene hadde vendt tilbake fra landflyktigheten i Babylon, begynte gresk innflytelse å gjøre seg gjeldende i Midtøsten, og mange folkeslag sluttet med omskjærelse. Men da den syriske kongen Antiokhos IV (Epifanes) forbød omskjærelse, viste det seg at jødiske mødre heller ville dø enn å nekte sønnene sine dette paktstegnet. (1Mo 17: 11) Et tilsvarende forbud som den romerske keiseren Hadrian innførte mange år senere, utløste den samme reaksjonen. Noen jødiske idrettsmenn som gjerne ville delta i grekernes idrettsleker (hvor løperne var nakne), prøvde imidlertid å bli «uomskåret» ved å underkaste seg et inngrep som gjorde at de igjen fikk en slags forhud, for på den måten å unngå hån og spott. Det er mulig at Paulus hentydet til dette da han gav de kristne denne veiledningen: «Ble noen kalt som omskåret? La ham ikke bli uomskåret.» (1Kt 7: 18) Det greske verbet som her er oversatt med «bli uomskåret» (epispạomai ), betyr bokstavelig «trekke over (på)» og hentyder øyensynlig til det  å trekke forhuden framover for å bli som en uomskåren. – Jf. Int.

Ikke pålagt de kristne. Etter at Jehova hadde vist at han godtok at hedninger kom inn i den kristne menighet, og på bakgrunn av at mange fra nasjonene reagerte positivt på forkynnelsen av det gode budskap, måtte det styrende råd i Jerusalem avgjøre spørsmålet: Må hedningkristne bli omskåret? Konklusjonen ble at omskjærelse ikke var blant de «nødvendige ting», verken for hedninger eller for jøder. – Apg 15: 6–29.

Paulus omskar Timoteus kort tid etter at denne beslutningen var blitt kunngjort, ikke som en troshandling, men for å unngå at de jødene som de skulle forkynne for, skulle kunne ta anstøt. (Apg 16: 1–3; 1Kt 9: 20) Apostelen kom inn på temaet omskjærelse i flere av sine brev. (Ro 2: 25–29; Ga 2: 11–14; 5: 2–6; 6: 12–15; Kol 2: 11; 3: 11) «Det er vi som har den virkelige omskjærelse [hjertets omskjærelse], vi som yter hellig tjeneste ved Guds ånd,» skrev Paulus til de hedningkristne i Filippi. (Flp 3: 3) Og til korinterne skrev han: «Omskjærelse betyr ingen ting, og en uomskåret tilstand betyr ingen ting, men det å holde Guds bud betyr noe.» – 1Kt 7: 19.

Brukt billedlig. Begrepet «omskjærelse» blir brukt billedlig på flere måter. Når man for eksempel hadde plantet et tre i det lovte land, skulle det «fortsette å være uomskåret» i tre år; frukten ble betraktet som treets «forhud» og skulle ikke spises. (3Mo 19: 23) Moses sa til Jehova: «Se, jeg har uomskårne lepper, så hvordan skulle farao noensinne høre på meg?» (2Mo 6: 12, 30) De som ikke ble regnet verdige til annet enn til å bli begravet sammen med personer av verste slag som var blitt drept, blir foraktelig omtalt som «de uomskårne» i billedlig forstand. – Ese 32: 18–32.

Gud krever at man skal være omskåret på hjertet. Dette kravet gjaldt også israelittene, som allerede var omskåret på kjødet. Moses sa til israelittene: «Dere skal omskjære deres hjerters forhud og ikke lenger gjøre deres nakker harde.» «Jehova din Gud vil måtte omskjære ditt hjerte og ditt avkoms hjerte, så du kan elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel for ditt livs skyld.» (5Mo 10: 16; 30: 6) Jeremia minnet det egensindige Israel på hans tid om det samme. (Jer 4: 4) Å bli ’omskåret på hjertet’ vil si å kvitte seg med alt ved sin tenkemåte, sine tilbøyeligheter og sine motiver som mishager Jehova og er urent i hans øyne, og som gjør hjertet uimottagelig. På lignende måte blir et øre som er ufølsomt eller uimottagelig, omtalt som «uomskåret». – Jer 6: 10; Apg 7: 51.