At noe er ondt, vil si at det volder smerte, sorg, ulykke, nød, elendighet eller lignende, eller at det ikke er i samsvar med Guds norm for hva som er rett og riktig moralsk sett. Det hebraiske ordet raʽ, som ofte blir oversatt med «ond», dekker et bredt betydningsområde og blir gjengitt med mange forskjellige ord, for eksempel «ond», «trist», «stygg», «dårlig», «ulykkebringende», «ondartet», «gjerrig» og «misunnelig», alt etter hvilken sammenheng det står i. (1Mo 2: 9; 40: 7; 41: 3; 2Mo 33: 4; 3Mo 27: 10; 5Mo 6: 22; 28: 35; Ord 23: 6; 28: 22) Ordet rasjạʽ (og beslektede former) betegner det som er ondt, i strid med Guds normer, ugudelig. (1Mo 18: 23; 2Sa 22: 22; 2Kr 20: 35; Job 34: 8; Sl 7: 9; 37: 10; Jes 26: 10) Verbet qalạl betyr «nedkalle ondt over». – Se FORBANNELSE.

På gresk brukes ordet ponerọs og det beslektede ponerịa ofte om det som er ondt i moralsk forstand (Mt 22: 18; Mr 7: 22; Lu 6: 45; 11: 39; Apg 3: 26; Ef 6: 12), men ponerọs kan også bety «dårlig» eller «verdiløs» i fysisk forstand, som da Jesus Kristus snakket om «verdiløs frukt». (Mt 7: 17, 18) Ordet kan også betegne noe som er skadelig, og i Åpenbaringen 16: 2 er det blitt oversatt med «smertefull» (AT, TEV), «farlig» (NO, EN, NB) og «ondartet» (NV, NE). Ponerịa er også et par steder oversatt med «ugudelig». (Ro 1: 29; 1Kt 5: 8) Det greske ordet kakọs refererer til det som er (1) moralsk sett ondt og (2) destruktivt. Det blir blant annet oversatt med «ond», «skadelig», «farlig» og «urett». – Ro 7: 19; 12: 17; Kol 3: 5; Tit 1: 12; He 5: 14.

Den aller første gangen ordet raʽ blir brukt i Bibelen, refererer det til det motsatte av det som er godt. Adam får en befaling om ikke å spise av treet til kunnskap om godt og ondt (raʽ) og blir  også advart om de konsekvenser det vil få å være ulydig. Det er tydelig at Gud fastsetter normen for hva som er godt, og hva som er ondt; mennesket har ikke myndighet til å gjøre dette uavhengig av Gud. Det at Adam brøt den loven Gud uttrykkelig hadde gitt, er ikke noe Gud kan lastes for, «for Gud kan ikke prøves med onde ting [en form av kakọs], og han prøver heller ikke selv noen med onde ting. Men enhver blir prøvd ved at han blir dratt og lokket av sitt eget begjær». – Jak 1: 13, 14; 1Mo 2: 16, 17; 3: 17–19.

Jehova er ikke årsak til det onde. Noen bibeloversettelser sier at Jehova skaper «ondt». (Jes 45: 7, KJ, AS) Men det hebraiske ordet raʽ blir i denne sammenhengen med rette oversatt med «ulykke» (NV, NO, By), «elendighet» (NAB, RS) eller «katastrofe» (NIV). Dette verset overbringer ikke tanken om at Gud skaper noe ondt eller moralsk galt. (5Mo 32: 4; Sl 25: 8) Det er stor forskjell mellom en ulykke og noe som er moralsk ondt eller galt. I denne og lignende sammenhenger blir raʽ brukt om at Jehova fører ulykke over noen for å håndheve lov og rett. To eksempler på at Jehova har ført ulykke over mennesker, er vannflommen på Noahs tid og de ti plagene som rammet Egypt. I begge tilfellene dreide det seg om at overtredere fikk sin rettmessige straff. Noen ganger har Jehova i sin barmhjertighet latt være å føre ulykke over overtredere som han har hatt til hensikt å fullbyrde sine rettferdige dommer over, fordi disse har angret og vendt om. (Jon 3: 10) Og han advarer de onde for å gi dem muligheten til å forandre kurs og bli i live. – Ese 33: 11.

Viktig å unngå det onde. Ettersom det er Jehova som fastsetter normen for rett og galt, har enkeltmennesket et ansvar for å gjøre seg godt kjent med denne normen for å kunne avgjøre hvilken kurs det er riktig å følge. (He 5: 14) Kjærligheten til penger er en av de onde, eller skadelige, ting som må unngås. (1Ti 6: 10) Det er uklokt å bekymre seg for materielle ting, for, som Jesus sa, «hver dag har nok med sitt eget onde [kakịa]» – det vil si de problemer eller vanskeligheter som hver enkelt dag bringer. (Mt 6: 34) Når man ikler seg den nye personlighet, er «skadelig begjær» blant det man skal bekjempe. (Kol 3: 5) Djevelen fristet Jesus med onde ting, og på lignende måte vil en kristen erfare at onde tanker dukker opp eller blir presentert for ham. For å unngå å bli forledet til å synde når dette skjer, bør en kristen følge Jesu eksempel og umiddelbart avvise slik ondskap. (Jak 1: 13–15; Mt 4: 1–11; Flp 4: 8) Selv om en kristen på grunn av sin menneskelige ufullkommenhet har en konstant kamp med sitt falne kjød, slik Paulus hadde, og kan komme til å gjøre slike onde ting som han ikke ønsker å praktisere, må han ikke gi etter for kjødet, men fortsette å kjempe mot det. (Ro 7: 21; 8: 8) Hvor farlig det er å unnlate å rette seg etter Guds rettferdige krav, framgår tydelig av det Jesus sa om den onde slave. Denne slaven skulle få en meget streng straff hvis han unnlot å påta seg sitt ansvar og til og med slo sine medslaver. – Mt 24: 48–51.

Når kristne lider ondt. Bibelen gir ikke en kristen noen myndighet til å føre ondt over andre mennesker eller til å gi igjen med samme mynt. Bibelens veiledning lyder slik: «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt.» «Hevn dere ikke selv . . . ’Hevnen er min; jeg vil gjengjelde, sier Jehova.’» «La deg ikke overvinne av det onde, men fortsett å overvinne det onde med det gode.» (Ro 12: 17, 19, 21) Dessuten skal de kristne i relativ forstand underordne seg under myndighetene og ikke gjøre det som er ondt. En viktig grunn til det er at slike myndigheter, representert ved myndighetspersoner som har et visst (større eller mindre) mål av en gudgitt samvittighet, motvirker ondskap i tråd med landets lover og med rette bruker sin myndighet til å straffe lovbrytere. (Ro 13: 3, 4) Hvis de misbruker sin myndighet, vil de bli stilt til ansvar av den suverene Dommer. Når en kristen lider ondt for rettferdighetens skyld, har han det privilegium å være med på å herliggjøre Guds hellige navn. – 1Pe 4: 16.

Hvorfor har Gud tillatt det onde?

Satan Djevelen, som fikk den første mann og den første kvinne, Adam og Eva, til å gjøre opprør mot Gud, er i opposisjon til Guds rettferdige norm og blir derfor meget passende omtalt som «den onde». (Mt 6: 13; 13: 19, 38; 1Jo 2: 13, 14; 5: 19) Ved det opprøret Satan startet, ble det reist tvil om hvorvidt Guds overherredømme er rettmessig og rettferdig, det vil si om det herredømme Gud utøver over sine skapninger, er rettferdig og til gagn for dem. Det at Adam og Eva gjorde opprør, reiste dessuten et annet spørsmål: Kom alle andre fornuftutstyrte skapninger til å vise seg å være troløse og illojale mot Gud når deres lydighet øyensynlig ikke gav dem noen materielle fordeler? Satans påstand angående den trofaste Job viser at han mente at dette ville være tilfellet. Satan sa: «Hud for hud; alt det et menneske har, kommer han til å gi for sin sjel.  Jeg ber deg, rekk til en forandring ut din hånd og rør ved hans ben og hans kjøtt og se om han ikke kommer til å forbanne deg like opp i ansiktet.» – Job 2: 4, 5; se OVERHERREDØMME.

Det ville ta tid å avgjøre de stridsspørsmålene som var blitt reist. Ved å la onde mennesker leve har Gud gjort det mulig for andre å være med på å motbevise Satans påstand, noe de kan gjøre ved å tjene Gud trofast under vanskelige forhold og under prøvelser. Det at Gud har tillatt det onde, har også gitt enkeltpersoner en mulighet til å vende seg bort fra en urett livsførsel og frivillig underordne seg under Guds rettferdige lover. (Jes 55: 7; Ese 33: 11) Fordi Gud har ventet en tid med å tilintetgjøre de onde, er det altså blitt mulig for mennesker som er rettferdig innstilt, å bli spart; de får tid på seg til å vise sin kjærlighet og hengivenhet overfor ham. – Ro 9: 17–26.

I tillegg kan Jehova utnytte omstendighetene slik at de onde uten å være klar over det tjener hans hensikt. Selv om de er Guds motstandere, kan han tøyle dem i den grad det er nødvendig for å bevare sine tjenere i deres ulastelighet, og han kan bruke slike menneskers handlinger til å framheve sin egen rettferdighet. (Ro 3: 3–5, 23–26; 8: 35–39; Sl 76: 10) Denne tanken kommer fram i Ordspråkene 16: 4: «Alt har Jehova dannet i samsvar med sin hensikt, ja også den ugudelige [rasjạʽ] for den onde dag.»

Et godt eksempel på dette er den faraoen som Jehova, ved Moses og Aron, befalte å gi de israelittiske slavene friheten. Det var ikke Gud som gjorde denne egyptiske herskeren ond, men han tillot ham å leve en tid og la også forholdene til rette for at farao skulle vise at han var ond og fortjente å dø. Jehovas hensikt med å gjøre dette blir åpenbart i 2. Mosebok 9: 16: «Nettopp av denne grunn har jeg latt deg bli i live: for å vise deg min makt og for å la mitt navn bli forkynt på hele jorden.»

De ti plagene som rammet Egypt, og det etterfølgende klimaks som bestod i at farao og hans hær ble tilintetgjort i Rødehavet, var imponerende tilkjennegivelser av Jehovas makt. (2Mo 7: 14 til 12: 30; Sl 78: 43–51; 136: 15) De omkringliggende nasjonene snakket om dette i mange år, og Guds navn ble derved forkynt vidt og bredt på jorden. (Jos 2: 10, 11; 1Sa 4: 8) Hvis Jehova Gud hadde drept farao med én gang, ville ikke denne store tilkjennegivelsen av hans makt til hans ære og til utfrielse av hans folk ha vært mulig.

Bibelen forsikrer at den tid vil komme da det ikke eksisterer ondskap lenger, fordi alle som er i opposisjon til Skaperen, vil bli tilintetgjort når hensikten med at han har tillatt det onde, fullt ut er oppnådd. – 2Pe 3: 9–13; Åp 18: 20–24; 19: 11 til 20: 3, 7–10.