Det å lese høyt for en gruppe tilhørere. I de jødiske synagogene ble det lest opp et stykke av Moseloven hver sabbat. På lignende måte ble det lest høyt fra de inspirerte skrifter på den kristne menighets møter.

Det greske ordet anaginọsko, som har grunnbetydningen «kjenne godt» (2Kt 1: 13), blir noen ganger oversatt med «lese», «lese høyt» eller «lese opp» og blir brukt om både privat og offentlig lesning av Skriftene. (Mt 12: 3; Lu 4: 16; Apg 8: 28; 13: 27) Det tilsvarende substantivet, anạgnosis, blir gjengitt med «opplesning». – Apg 13: 15; 1Ti 4: 13.

Opplesning var et viktig middel som Jehova benyttet for å gi sitt paktsfolk instrukser og undervisning angående sine hensikter og krav. Slik høytlesning for folket blir første gang nevnt i 2. Mosebok 24: 7, hvor det blir fortalt at Moses leste «paktsboken» for folkets ører, noe som gav israelittene et fornuftsmessig grunnlag for å inngå en pakt med Jehova om at de skulle holde Moseloven. Forholdsvis få eksemplarer av Skriftene var tilgjengelige på det gamle Israels tid. Levittene fikk derfor befalingen: «Du [skal] lese denne loven framfor hele Israel, i deres påhør.» Moses gav levittene instrukser om at de under løvhyttehøytiden hvert sabbatsår skulle lese opp Loven for hele folket som var samlet – unge og gamle, menn og kvinner, israelitter og fastboende utlendinger. – 5Mo 31: 9–12.

Etter at israelittene hadde gått inn i det lovte land, leste Josva høyt «alle ordene i loven, velsignelsen og forbannelsen» for folket. (Jos 8: 33–35) Kong Jehosjafat sendte ut fyrster, levitter og prester for at de skulle undervise i byene i Juda (2Kr 17: 7–9), og denne undervisningen innbefattet utvilsomt opplesning. Flere hundre år senere leste kong Josjia i hele folkets påhør «boken med Jehovas lov, som var gitt ved Moses’ hånd», en bok som presten Hilkia hadde funnet i forbindelse med utbedringen av templet. Det dreide  seg utvilsomt om den opprinnelige lovboken som Moses hadde skrevet. (2Kg 23: 2; 2Kr 34: 14) Resultatet ble en nasjonal utrenskning av demondyrkelsen. Etter at israelittene hadde vendt tilbake fra landflyktigheten, leste Esra, bistått av stattholderen Nehemja, opp Moseloven for folket fra daggry til midt på dagen. Samtidig ble det som ble opplest, utlagt, eller forklart. – Ne 8: 3, 8; se HEBRAISK (Når begynte hebraisk å gå av bruk som talespråk?).

I synagogene. Jesus pleide å lese høyt i synagogen på sabbaten, og etter at han hadde lest et stykke, forklarte han det for sine tilhørere. (Lu 4: 16) Slik hadde man gjort i mange år. «For fra gammel tid har Moses i by etter by hatt dem som forkynner ham, for han blir lest opp i synagogene hver sabbat.» (Apg 15: 21) Opplesning av Loven og Profetene hørte til det faste programmet i synagogene, og ifølge rabbinske kilder fulgte den et bestemt mønster: Først leste man opp Shema, som var hentet fra 5. Mosebok 6: 4–9; 11: 13–21 og 4. Mosebok 15: 37–41 og i realiteten fungerte som den jødiske trosbekjennelse. Så fulgte opplesningen av et stykke fra Toraen, eller Loven, Pentateuken, som man vanligvis leste igjennom i løpet av et år. Til slutt ble utdrag av Profetene, de såkalte Haftaroth (Haftara), lest opp og forklart. Når opplesningen var ferdig, ble det holdt et foredrag eller gitt en formaning. Etter en slik opplesning i en synagoge i Antiokia i Pisidia ble Paulus oppfordret til å tale, og han holdt et foredrag hvor han formante og oppmuntret de tilstedeværende. – Apg 13: 15.

I den kristne menighet. I det første århundre var det svært få som eide avskrifter av de mange bokrullene som inneholdt Bibelens bøker, og den offentlige opplesningen hadde derfor stor betydning. Apostelen Paulus gav instrukser om at brevene hans skulle leses opp på møter som ble holdt i de kristne menighetene han skrev til, og om at menigheter også skulle utveksle brev til opplesning. (Kol 4: 16; 1Te 5: 27) Paulus oppfordret den unge kristne tilsynsmannen Timoteus til flittig å «ta [seg] av opplesning, av formaning, av undervisning». – 1Ti 4: 13.

En oppleser bør lese flytende. (Hab 2: 2) Ettersom opplesning tjener til undervisning, må oppleseren være godt inne i det stoffet han leser opp, og ha en klar forståelse av skribentens hensikt, og han må omhyggelig unngå å overbringe en uriktig tanke til tilhørerne eller skape et uriktig inntrykk hos dem. Ifølge Åpenbaringen 1: 3 vil de som leser opp profetien i Åpenbaringsboken, og også de som hører disse ordene og holder dem, bli lykkelige.