Det greske ordet anạstasis betyr bokstavelig «oppreisning; det å stå opp». Det blir ofte brukt i De kristne greske skrifter i forbindelse med de dødes oppstandelse. Hosea 13: 14, et skriftsted i De hebraiske skrifter som apostelen Paulus siterer (1Kt 15: 54, 55), taler om det at døden blir avskaffet, og at Sjeol (hebr. sjeʼọl; gr. haides) blir gjort maktesløs. Sjeʼọl blir i forskjellige oversettelser gjengitt med «graven» og «dødsriket». Det blir sagt at de døde kommer dit. (1Mo 37: 35; 1Kg 2: 6; For 9: 10) Den måten ordet blir brukt på i De hebraiske skrifter, og den måten den greske ekvivalenten, haides, blir brukt på i De kristne greske skrifter, viser at det refererer til graven generelt, menneskehetens felles grav, ikke til en bestemt grav eller et bestemt gravsted. (Ese 32: 21–32; Åp 20: 13; se HADES; SJEOL.) At Sjeol mister sin makt, vil si at det mister sitt grep om dem som holdes fanget der, noe som innebærer at graven blir tømt. Dette må naturligvis innebære at det finner sted en oppstandelse, at de som befinner seg i den livløse tilstanden som døden er, blir oppreist av denne tilstanden.

Ved Jesus Kristus. Som det framgår av det foregående, finnes læren om oppstandelsen i De hebraiske skrifter. Men det var Jesus Kristus som virkelig skulle ’kaste lys over liv og uforgjengelighet ved det gode budskap’. (2Ti 1: 10) Jesus sa:  «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.» (Joh 14: 6) Ved det gode budskap om Jesus Kristus ble det kastet lys over hvordan det skulle bli mulig å oppnå evig liv, og hvordan noen skulle kunne oppnå uforgjengelighet. Apostelen Paulus stadfester at håpet om oppstandelsen er et sikkert håp, noe han begrunner på følgende måte: «Når det nå blir forkynt om Kristus at han er blitt oppreist fra de døde, hvordan har det seg da at noen blant dere sier at det ikke er noen oppstandelse av de døde? Hvis det virkelig ikke er noen oppstandelse av de døde, da er heller ikke Kristus blitt oppreist. Men hvis Kristus ikke er blitt oppreist, da er jo vår forkynnelse forgjeves, og vår tro er forgjeves. Dessuten blir vi også funnet å være falske vitner om Gud, fordi vi har vitnet mot Gud at han har oppreist Kristus, som han da ikke har oppreist hvis de døde i virkeligheten ikke skal bli oppreist. . . . Og hvis Kristus ikke er blitt oppreist, da er deres tro unyttig; dere er fortsatt i deres synder. . . . Men nå er Kristus blitt oppreist fra de døde, førstegrøden av dem som har sovnet inn i døden. For ettersom døden er kommet ved et menneske, kommer også de dødes oppstandelse ved et menneske.» – 1Kt 15: 12–21.

Da Jesus var på jorden, oppreiste han døde mennesker. (Lu 7: 11–15; 8: 49–56; Joh 11: 38–44) En oppstandelse til evig liv er bare mulig ved Jesus Kristus. – Joh 5: 26.

En del av Guds urokkelige hensikt. Jesus Kristus påpekte overfor saddukeerne, en sekt som ikke trodde på oppstandelsen, at Moses’ skrifter, som de hadde og hevdet å tro på, beviser at det vil finne sted en oppstandelse. Jesus resonnerte på følgende måte: Når Jehova omtalte seg selv som «Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud», betraktet han Abraham, Isak og Jakob som levende selv om de da var døde, i og med at han, som ’ikke er de dødes Gud, men de levendes’, hadde til hensikt å gi dem en oppstandelse. På grunn av sin store makt er Gud i stand til å ’gjøre de døde levende og kalle de ting som ikke er, som om de var’, noe Paulus påpeker i forbindelse med at han drøfter Abrahams tro. – Mt 22: 23, 31–33; Ro 4: 17.

Guds evne til å oppreise døde. For den store Skaper, han som ved sin store makt var i stand til å skape mennesket i sitt eget bilde – med en fullkommen kropp og med muligheten til fullt ut å legge for dagen de underfulle egenskapene som var nedfelt i menneskets personlighet – vil det ikke være noen umulighet å gi et menneske en oppstandelse. Når man i dag på grunnlag av vitenskapelige prinsipper som Gud har fastlagt, kan ta opp lyd og bilde på video og senere spille det av, må det være en enkel sak for universets Overherre, universets Skaper, å oppreise et menneske ved å reprodusere dets personlighet i et nyskapt legeme. I forbindelse med at det ble forutsagt at Saras morsliv skulle bli gjenopplivet, slik at hun ville få barn i meget høy alder, sa engelen: «Er noe for usedvanlig for Jehova?» – 1Mo 18: 14; Jer 32: 17, 27.

Hvordan behovet for en oppstandelse oppstod. I begynnelsen var det ikke behov for noen oppstandelse. Oppstandelsen inngikk ikke i Guds opprinnelige hensikt med menneskene, ettersom det ikke var meningen at de skulle dø. Gud gjorde det tvert imot klart at det var hans hensikt at jorden skulle bli fylt med levende mennesker, ikke en degenererende, døende menneskeslekt. Hans verk var fullkomment og følgelig uten feil, mangler og sykdom. (5Mo 32: 4) Jehova velsignet det første menneskepar og befalte dem å formere seg og fylle jorden. (1Mo 1: 28) Denne velsignelsen innbefattet ikke at de skulle bli syke og dø; Gud fastsatte ikke noen grense for menneskets levetid. Han sa imidlertid til Adam at ulydighet ville føre til døden, noe som innebærer at mennesket ville leve evig hvis det ikke var ulydig. Ulydighet ville vekke Guds mishag, resultere i at han tok bort sin velsignelse, og medføre en forbannelse. – 1Mo 2: 17; 3: 17–19.

Døden kom altså inn i menneskeverdenen ved Adams overtredelse. (Ro 5: 12) På grunn av sin synd og den ufullkommenhet som den førte til, kunne ikke Adam gi sine etterkommere evig liv, nei ikke engang et håp om evig liv, i arv. «Heller ikke kan et råttent tre frambringe god frukt,» sa Jesus. (Mt 7: 17, 18; Job 14: 1, 2) Oppstandelseshåpet ble føyd til for at de av Adams etterkommere som ønsket å være lydige mot Gud, skulle kunne bli frigjort fra dødens forbannelse.

Hensikten med oppstandelsen. Oppstandelsen er ikke bare en tilkjennegivelse av Jehova Guds ubegrensede makt og visdom, men er også et uttrykk for hans kjærlighet og barmhjertighet og et vitnesbyrd om at han bevarer dem som tjener ham. (1Sa 2: 6) Ettersom han har makt til å oppreise døde, kan han la sine tjenere bevise sin trofasthet mot ham like til døden. Han kan svare på følgende anklage fra Satan: «Hud for hud; alt det et menneske har, kommer han til å gi for sin sjel.» (Job 2: 4) Han kan tillate at Satan går så langt som det i det hele tatt er mulig å gå – tillate at han til og med tar livet av noen i et forgjeves forsøk på å bevise sine falske anklager. (Mt 24: 9; Åp 2: 10; 6: 11) Det faktum at Jehovas tjenere om nødvendig er villige til å gi avkall på livet,  er et bevis for at de ikke tjener ham av selviske grunner, men av kjærlighet. (Åp 12: 11) Det beviser også at de anerkjenner Jehova som Den Allmektige, som universets Overherre og som kjærlighetens Gud, som er i stand til å oppreise dem, og at de viser ham udelt hengivenhet på grunn av hans underfulle egenskaper og ikke av selviske, materielle grunner. (Tenk over noen av de tankene som Jehovas tjenere har gitt uttrykk for, blant annet i Ro 11: 33–36; Åp 4: 11; 7: 12.) Oppstandelsen er også et av de midlene Jehova benytter for å sørge for at hans hensikt med jorden, som han tilkjennegav overfor Adam, blir gjennomført. – 1Mo 1: 28.

En forutsetning for menneskenes lykke. At det finner sted en oppstandelse av de døde, noe som er et uttrykk for Guds ufortjente godhet, er en forutsetning for at menneskene skal bli virkelig lykkelige, og for å få opphevet virkningene av all den skade, lidelse og undertrykkelse som har rammet menneskene som følge av ufullkommenhet og sykdom og som følge av kriger, drap og andre grusomheter som onde mennesker har begått under påvirkning av Satan Djevelen. Et menneske kan ikke være fullstendig lykkelig uten å tro på en oppstandelse. Apostelen Paulus uttrykte det slik: «Hvis vi bare i dette liv har håpet på Kristus, er vi de mest ynkverdige av alle mennesker.» – 1Kt 15: 19.

Hvor tidlig ble oppstandelseshåpet framholdt? Etter at Adam hadde syndet og hadde ført døden over seg selv og derved også over alle dem som skulle bli hans etterkommere, sa Gud, henvendt til slangen: «Og jeg skal sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.» – 1Mo 3: 15.

Den som opprinnelig forårsaket døden, skal bli fjernet. Jesus sa til de religiøse lederne som stod ham imot: «Dere er av deres far Djevelen, og dere vil gjøre etter deres fars ønsker. Han var en manndraper da han begynte, og han stod ikke fast i sannheten, for sannhet er ikke i ham.» (Joh 8: 44) Dette viser at det var Djevelen som talte gjennom slangen, og at han var en manndraper, en morder, helt fra det tidspunkt da han begynte å følge sin løgnaktige, djevelske kurs. I det synet som Jesus Kristus senere gav Johannes, blir Satan Djevelen også kalt «den opprinnelige slange». (Åp 12: 9) Ved å forlede Adam til å gjøre opprør mot Gud festet Satan grepet om menneskeheten og skaffet seg innflytelse over dem som skulle bli Adams etterkommere. I den første profeti (1Mo 3: 15) formidlet Jehova imidlertid håp om at denne slangen skulle bli fjernet. (Jf. Ro 16: 20.) I tillegg til at Satans hode skal knuses, skal det bli gjort ende på alle hans gjerninger. (1Jo 3: 8) Oppfyllelsen av denne profetien må nødvendigvis innebære at den død som kom inn i verden ved Adam, blir fjernet, og at de av Adams etterkommere som befinner seg i Sjeol (Hades) på grunn av de nedarvede virkningene av synden, kommer tilbake ved en oppstandelse. – 1Kt 15: 26.

Håpet om frihet krever et håp om en oppstandelse. Apostelen Paulus gir følgende beskrivelse av de forholdene som Gud har latt rå etter syndefallet, og av hans hensikt med å tillate slike forhold: «For skapningen ble lagt under nytteløsheten [alle mennesker blir født som syndere og er underlagt døden], ikke av sin egen vilje [Adams barn ble satt til verden under disse betingelsene uten selv å ha påvirket Adams handlemåte og uten selv å ha valgt dette], men ved ham [Gud, i sin visdom] som la den under den, på grunnlag av håp om at skapningen selv også skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få Guds barns herlige frihet.» (Ro 8: 20, 21; Sl 51: 5) For å få oppleve at håpet om denne herlige friheten skal bli oppfylt, må de som har dødd, få en oppstandelse; de må bli utfridd av døden og graven. Da Gud gav løftet om den «ætt» som skulle knuse slangens hode, framholdt han altså et storslått håp for menneskeheten. – Se ÆTT, AVKOM, SÆD, SÅKORN, FRØ.

Grunnlaget for Abrahams tro. Det framgår av det Bibelen sier, at Abraham, da han forsøkte å ofre sin sønn Isak, trodde på at Gud både var i stand til og hadde til hensikt å oppreise de døde. Og som det blir sagt i Hebreerne 11: 17–19, fikk han ham også tilbake «på en billedlig måte». (1Mo 22: 1–3, 10–13) Abraham hadde et grunnlag for sin tro på oppstandelsen i Guds løfte om ’ætten’. (1Mo 3: 15) I tillegg hadde han og Sara allerede erfart noe som kunne sammenlignes med en oppstandelse, da deres forplantningsevne ble gjenopplivet. (1Mo 18: 9–11; 21: 1, 2, 12; Ro 4: 19–21) Job gav uttrykk for en lignende tro da han sa: «Å, om du ville gjemme meg i Sjeol, . . . om du ville sette en tidsfrist for meg og huske på meg! Om en sunn og sterk mann dør, kan han da leve igjen? . . . Du skal rope, og jeg skal svare deg. Du vil lengte etter dine henders verk.» – Job 14: 13–15.

Døde som ble oppreist før løsepengen ble tilveiebrakt. Døde ble oppreist av eller ved profetene Elia og Elisja. (1Kg 17: 17–24; 2Kg 4: 32–37; 13: 20, 21) De som ble oppreist, døde imidlertid igjen med tiden, og det gjorde også de som Jesus oppreiste da han var på jorden, og de  som apostlene oppreiste. Dette viser at en oppstandelse ikke alltid fører til evig liv.

Ettersom Lasarus ble oppreist til liv av sin venn Jesus, var han trolig til stede da den hellige ånd ble utøst på pinsedagen i år 33 og de første av dem som fikk del i det himmelske kall (He 3: 1), ble salvet og åndsavlet. (Apg 2: 1–4, 33, 38) Lasarus’ oppstandelse var ikke annerledes enn de oppstandelsene som Elia og Elisja hadde utført. Men den gav ham trolig muligheten til å få den slags oppstandelse som Jesus Kristus fikk, en mulighet han ellers ikke ville ha fått. Jesus viste virkelig stor kjærlighet ved å gjøre dette! – Joh 11: 38–44.

«En bedre oppstandelse.» Angående noen av fortidens trofaste tjenere for Jehova sier Paulus: «Kvinner fikk sine døde tilbake ved oppstandelse; men andre menn ble torturert fordi de ikke ville ta imot utfrielse ved en løsepenge, for at de skulle kunne oppnå en bedre oppstandelse.» (He 11: 35) De mennene det her er snakk om, viste tro på oppstandelseshåpet, idet de ikke regnet sitt daværende liv for å være det viktigste. Den oppstandelsen som de og andre vil få ved Kristus, finner sted etter at Kristus er blitt oppreist og har trådt fram for sin Far i himmelen med verdien av sitt gjenløsningsoffer. Da Kristus gjorde dette, kjøpte han tilbake menneskeslektens rett til liv og ble derved menneskenes framtidige ’Evige Far’. (He 9: 11, 12, 24; Jes 9: 6) Han er «en livgivende ånd». (1Kt 15: 45) Han har «nøklene til døden og til Hades [el. Sjeol]». (Åp 1: 18) Ettersom han nå har myndighet til å gi mennesker evig liv, kommer han, når Guds tid er inne til det, til å sørge for «en bedre oppstandelse» i den forstand at de som får del i den, har muligheten til å leve evig. Ingen av dem vil behøve å dø igjen; hvis de er lydige, får de fortsette å leve.

Den himmelske oppstandelse. Jesus Kristus blir omtalt som «den førstefødte av de døde». (Kol 1: 18) Han var den første som ble oppreist til evig liv. Og han ble oppreist «i ånden», til liv i himmelen. (1Pe 3: 18) Han ble dessuten oppreist til en høyere form for liv og til en høyere stilling enn han hadde hatt før han kom til jorden. Han fikk udødelighet og uforgjengelighet, noe som ingen kjødelig skapning kan ha, og ble «opphøyd over himlene», slik at han inntar den høyeste stillingen i universet nest etter Jehova Gud. (He 7: 26; 1Ti 6: 14–16; Flp 2: 9–11; Apg 2: 34; 1Kt 15: 27) Han ble oppreist av Jehova Gud selv. – Apg 3: 15; 5: 30; Ro 4: 24; 10: 9.

I 40 dager etter sin oppstandelse viste Jesus seg imidlertid ved forskjellige anledninger for disiplene i forskjellige kjødelige legemer, slik engler tidligere hadde vist seg for mennesker. I likhet med disse englene hadde han makt til å danne seg et kjødelig legeme og deretter oppløse det igjen, noe han gjorde for å gi et synlig bevis for at han var blitt oppreist. (Mt 28: 8–10, 16–20; Lu 24: 13–32, 36–43; Joh 20: 14–29; 1Mo 18: 1, 2; 19: 1; Jos 5: 13–15; Dom 6: 11, 12; 13: 3, 13) Det at han viste seg mange ganger, og i særdeleshet det at han viste seg for mer enn 500 personer på én gang, utgjør et kraftfullt vitnesbyrd om at han virkelig ble oppreist. (1Kt 15: 3–8) Hans oppstandelse, som er så godt bevitnet, utgjør «en garanti til alle mennesker» for at det kommer en dag da menneskeheten skal bli krevd til regnskap, eller dømt. – Apg 17: 31.

Kristi ’brødres’ oppstandelse. «De kalte og utvalgte og trofaste», de som følger i Kristi fotspor, Kristi «brødre», som ved ånden er blitt avlet som «Guds barn», blir lovt en oppstandelse som er lik Kristi oppstandelse. (Åp 17: 14; Ro 6: 5; 8: 15, 16; He 2: 11) Apostelen Peter skrev til sine medkristne: «Velsignet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far, for i samsvar med sin store barmhjertighet gav han oss en ny fødsel til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en uforgjengelig og ubesmittet og uvisnelig arv. Den er gjemt i himlene for dere.» – 1Pe 1: 3, 4.

Peter beskriver også det håpet som disse har, med disse ordene: «[Gud har] fritt gitt oss de dyrebare og meget storslagne løfter, for at dere ved dem kan få del i guddommelig natur.» (2Pe 1: 4) Deres natur må bli forvandlet. De må gi avkall på sin menneskelige natur for så å få del i «guddommelig natur», noe som innebærer at de får del i Kristi herlighet. De må lide samme slags død som Kristus led – de må bevare sin ulastelighet like til døden og for alltid gi avkall på sitt jordiske liv – og vil så i oppstandelsen få et udødelig, uforgjengelig legeme av samme slag som Kristi legeme. (Ro 6: 3–5; 1Kt 15: 50–57; 2Kt 5: 1–3) Paulus opplyser at det ikke er selve legemet som blir oppreist, og sammenligner det de får erfare, med at et såkorn blir sådd og spirer, og at Gud så «gir det et legeme slik som det har behaget ham». (1Kt 15: 35–40) Det er sjelen, personen, som blir oppreist, med et legeme som passer til de omgivelsene som Gud oppreiser vedkommende i.

Hva Jesus Kristus angår, gav han sitt menneskeliv som et gjenløsningsoffer til gagn for menneskeheten. Hebreerbrevets skribent anvender under inspirasjon ordene i Salme 40 på Jesus og sier at Jesus da han kom «inn i verden» som Guds Messias, sa: «Slaktoffer og offergave ønsket du ikke, men du gjorde i stand et legeme til meg.»  (He 10: 5) Jesus selv sa: «Det brød som jeg skal gi, ja, det er mitt kjød for verdens liv.» (Joh 6: 51) Jesus Kristus kunne ikke ta sitt legeme tilbake i oppstandelsen, ettersom det ville bety at han tok tilbake det offeret som han hadde brakt Gud for menneskenes skyld. Kristus skulle dessuten ikke lenger bo på jorden. Han skulle være i himmelen sammen med sin Far, som ikke er kjød, men ånd. (Joh 14: 3; 4: 24) Jesus Kristus fikk derfor et herlig, udødelig, uforgjengelig legeme. «Han er gjenskinnet av [Jehovas] herlighet og det nøyaktige bilde av selve hans vesen, og han opprettholder alle ting ved hans krafts ord; og etter at han hadde utført en renselse for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i de høye regioner. Så er han blitt bedre enn englene [som selv er mektige åndeskapninger], i den grad som han har arvet et navn som er mer fortreffelig enn deres.» – He 1: 3, 4; 10: 12, 13.

Kristi trofaste brødre, som skal være sammen med Kristus i himmelen, gir avkall på livet som mennesker. Apostelen Paulus viser at de må få nye legemer som er tilpasset de nye omgivelsene de skal leve i. Han sier: «Hva oss angår, så er vårt borgerskap i himlene, og derfra venter vi også ivrig på en frelser, Herren Jesus Kristus, som skal omdanne vårt ydmykede legeme så det blir gjort likt hans herlige legeme, i samsvar med virkningen av den kraft som han har.» – Flp 3: 20, 21.

Når den himmelske oppstandelse finner sted. Kristi medarvingers himmelske oppstandelse begynner etter at Jesus Kristus har vendt tilbake i himmelsk herlighet for først å rette sin oppmerksomhet mot sine åndelige brødre. Kristus selv blir omtalt som «førstegrøden av dem som har sovnet inn i døden». Paulus sier at hver og én blir oppreist i sin egen orden, «førstegrøden Kristus, så de som hører Kristus til, under hans nærvær». (1Kt 15: 20, 23) Disse, som utgjør «Guds hus», har stått til doms under hele sitt kristne livsløp siden den kristne menighet ble opprettet på pinsedagen i år 33. (1Pe 4: 17) De er «en førstegrøde». (Jak 1: 18, jf. Int; Åp 14: 4.) Jesus Kristus («førstegrøden Kristus») kan sammenlignes med førstegrøden av bygghøsten, som israelittene frambar som offer den 16. nisan, mens hans åndelige brødre («en førstegrøde») kan sammenlignes med førstegrøden av hvetehøsten, som ble frambåret som offer på pinsedagen, den 50. dagen etter den 16. nisan. – 3Mo 23: 4–12, 15–20.

Ettersom Kristi trofaste salvede disipler allerede har stått til doms, får de sin lønn etter at Kristus er kommet tilbake, slik han lovte sine elleve trofaste apostler kvelden før sin død: «Jeg går bort for å berede et sted for dere. Og . . . jeg [kommer] igjen og vil ta dere hjem til meg, for at også dere skal være der hvor jeg er.» – Joh 14: 2, 3; Lu 19: 12–23; jf. 2Ti 4: 1, 8; Åp 11: 17, 18.

«Lammets bryllup.» Disse blir som gruppe omtalt som Kristi (vordende) ’brud’ (Åp 21: 9); de er lovt bort til ekteskap med ham, og de må bli oppreist til himmelsk liv for å kunne delta i «Lammets bryllup». (2Kt 11: 2; Åp 19: 7, 8) Apostelen Paulus så fram til å få en himmelsk oppstandelse. (2Ti 4: 8) Under Kristi «nærvær» lever noen av Kristi salvede brødre, noen av dem som er «innbudt til aftensmåltidet ved Lammets bryllup», fremdeles på jorden. Men det er de av de salvede som allerede har sovnet inn i døden, som først blir viet oppmerksomhet ved at de får en oppstandelse. (Åp 19: 9) Dette framgår av det som blir sagt i 1. Tessaloniker 4: 15, 16: «For dette sier vi dere ved Jehovas ord, at vi, de levende, som lever helt til Herrens nærvær, slett ikke skal komme forut for dem som har sovnet inn i døden; for Herren selv skal stige ned fra himmelen med et bydende rop, med en erkeengels røst og med Guds trompet, og de som er døde i forening med Kristus, skal oppstå først.»

Paulus tilføyer så: «Deretter skal vi, de levende, som ennå lever, sammen med dem bli rykket bort i skyer for å møte Herren i luften; og således skal vi alltid være sammen med Herren.» (1Te 4: 17) De som er igjen på jorden av dem som er blitt innbudt til «aftensmåltidet ved Lammets bryllup», blir altså oppreist i samme øyeblikk som de trofast fullfører sitt jordiske løp, slik at de kan bli forent med de øvrige medlemmene av brudeklassen i himmelen. De ’sovner ikke inn i døden’, det vil si, de sover ikke i lang tid i døden, slik apostlene gjorde, men blir i stedet «forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, under den siste trompet». «For trompeten skal lyde, og de døde skal bli oppreist uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet,» tilføyer Paulus. (1Kt 15: 51, 52) Det ser imidlertid ut til at «Lammets bryllup» finner sted først etter at dommen over «Babylon den store» er blitt fullbyrdet. (Åp 18) Etter en beskrivelse av tilintetgjørelsen av denne «store skjøge» sier Åpenbaringen 19: 7: «La oss fryde oss og være jublende glade, og la oss gi ham æren, for Lammets bryllup er kommet, og hans hustru har gjort seg rede.» Når alle de 144 000 er endelig godkjent og «beseglet» som trofaste og er blitt oppreist til liv i himmelen, kan bryllupet finne sted.

Den første oppstandelse. I Åpenbaringen 20: 5, 6 blir oppstandelsen av dem som skal herske som konger sammen med Kristus, omtalt  som «den første oppstandelse». Apostelen Paulus omtaler denne oppstandelsen som «den tidligere oppstandelse fra de døde [bokst.: ut-oppstandelsen den ut av døde]». (Flp 3: 11, NV, Ro, Int) I en kommentar til det uttrykket Paulus bruker her, sier A.T. Robertson i sitt verk Word Pictures in the New Testament (1931, bd. IV, s. 454): «Det ser ut til at Paulus her tydeligvis bare tenker på oppstandelsen av troende ut fra døden og derfor bruker eks [ut] to ganger (ten eksanastasin ten ek nekron). Paulus benekter ikke her at det vil finne sted en generell oppstandelse, men framhever de troendes.» Charles Ellicotts Commentaries (1865, bd. II, s. 87) sier vedrørende Filipperne 3: 11: «’Oppstandelsen fra de døde’, det vil si, som sammenhengen antyder, den første oppstandelse (Åp. xx. 5), ved Herrens komme, da de døde i Ham skal oppstå først (1. Tess. iv. 16), og da de levende skal bli rykket opp for å møte Ham i skyene (1. Tess. iv. 17); jevnfør Luk. xx. 35. Den første oppstandelse vil bare omfatte sanne troende og vil åpenbart komme foran den andre, den som omfatter ikke-troende og vantro, i tid . . . At det her skulle være noen hentydning til en rent etisk oppstandelse (Cocceius) er helt utelukket.» En av grunnbetydningene av ordet eksanạstasis er å stå opp av sengen om morgenen, så det er godt mulig at det refererer til den oppstandelse som finner sted på et tidlig tidspunkt, i Bibelen også kalt «den første oppstandelse». Rotherhams oversettelse har følgende ordlyd i Filipperne 3: 11: «Om jeg på noen måte kan nå fram til den tidligere oppstandelse som er fra de døde.»

Den jordiske oppstandelse. Da Jesus hang på torturpælen, sa en av de ugjerningsmennene som hang ved siden av ham, da han forstod at Jesus ikke hadde gjort seg fortjent til noen straff: «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike.» Jesus svarte: «I sannhet sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradiset.» (Lu 23: 42, 43) Tanken i Jesu uttalelse var: «På denne mørke dagen, da det ut fra de ytre omstendigheter virker svært usannsynlig at jeg kommer til å få noe rike, uttrykker du tro på dette. Når jeg kommer i mitt rike, skal jeg så avgjort huske deg.» (Se PARADIS.) Dette betydde at ugjerningsmannen kom til å få en oppstandelse. Han var ingen trofast disippel av Jesus Kristus. Han hadde begått en eller flere forbrytelser og hadde derfor fått dødsstraff. (Lu 23: 40, 41) Han kunne følgelig ikke ha håp om å få del i den første oppstandelse. Han døde dessuten 40 dager før Jesus steg opp til himmelen, med andre ord før pinsedagen, som var ytterligere 10 dager senere. Det var på pinsedagen Gud gjennom Jesus salvet de første av dem som skulle få en himmelsk oppstandelse. – Apg 1: 3; 2: 1–4, 33.

Jesus sa at ugjerningsmannen skulle være i Paradiset. Ordet «paradis» betyr «hage» eller «park». I Septuaginta er det hebraiske ordet for «hage» (gan), som blant annet forekommer i 1. Mosebok 2: 8, oversatt med det greske ordet parạdeisos. Det paradiset som ugjerningsmannen vil få oppleve, kan ikke være «Guds paradis», som «den som seirer» får komme inn i ifølge Åpenbaringen 2: 7, ettersom ugjerningsmannen ikke seiret over verden sammen med Jesus Kristus. (Joh 16: 33) Ugjerningsmannen kommer altså ikke til å befinne seg i det himmelske Riket som medlem av denne regjeringen (Lu 22: 28–30), men kommer til å være en av Rikets undersåtter når de som får del i «den første oppstandelse», som Guds og Kristi konger, sitter på troner og hersker sammen med Kristus i tusen år. – Åp 20: 4, 6.

«De rettferdige og de urettferdige.» Apostelen Paulus sa til en gruppe jøder som selv håpet på en oppstandelse, at «det skal finne sted en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige». – Apg 24: 15.

Bibelen viser tydelig hvem «de rettferdige» er. Først og fremst blir de som skal få en himmelsk oppstandelse, erklært rettferdige. – Ro 8: 28–30.

Dernest omtaler Bibelen trofaste menn i gammel tid, for eksempel Abraham, som rettferdige. (1Mo 15: 6; Jak 2: 21) Mange av disse blir nevnt i Hebreerne, kapittel 11, og skribenten sier om dem: «Og likevel, selv om alle disse fikk godt vitnesbyrd ved sin tro, fikk de ikke del i oppfyllelsen av løftet, fordi Gud hadde forutsett noe bedre for oss [Paulus og andre åndsavlede, salvede kristne], for at de ikke skulle bli gjort fullkomne uten oss.» (He 11: 39, 40) De vil altså bli gjort fullkomne først etter at de som får del i «den første oppstandelse», er blitt gjort fullkomne.

I tillegg omtaler Åpenbaringen, kapittel 7, en «stor skare», slike som ikke er blant de 144 000 ’beseglede’, og som derfor ikke har ånden som «pant» og ikke er åndsavlet. (Ef 1: 13, 14; 2Kt 5: 5) De blir beskrevet som en skare som kommer «ut av den store trengsel» som overlevende, noe som synes å tidfeste innsamlingen av denne skaren til tiden like før trengselen. De blir erklært rettferdige på grunn av sin tro, for det blir sagt at de er kledd i hvite kjortler som de har vasket i Lammets blod. (Åp 7: 1, 9–17) Som gruppe betraktet vil de ikke ha behov for noen oppstandelse, men trofaste personer i denne gruppen som dør før den store trengsel, kommer til å bli oppreist når Guds tid er inne til det.

 Det er også mange «urettferdige» som er i Sjeol (Hades), menneskehetens felles grav, eller som har fått en våt grav i «havet». Disse vil sammen med «de rettferdige» som blir oppreist på jorden, bli underkastet den dommen som blir beskrevet i Åpenbaringen 20: 12, 13: «Og jeg så de døde, de store og de små, stå foran tronen, og bokruller ble åpnet. Men en annen bokrull ble åpnet; det er livets bokrull. Og de døde ble dømt etter de ting som stod skrevet i bokrullene, etter sine gjerninger. Og havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og Hades gav tilbake de døde som var i dem, og de ble dømt hver især etter sine gjerninger.»

Når den jordiske oppstandelse finner sted. Beskrivelsen av denne dommen er i Bibelen plassert i beretningen om hendelser som finner sted i løpet av de tusen år, da Kristus hersker sammen med sine medkonger og medprester. Apostelen Paulus sier at disse «skal dømme verden». (1Kt 6: 2) «De store og de små», mennesker fra alle samfunnslag, kommer da til å være til stede og kommer til å bli dømt upartisk. De blir ’dømt etter de ting som står skrevet i bokrullene’, som vil bli åpnet på dette tidspunktet. Disse bokrullene kan ikke inneholde en fortegnelse over det livet de tidligere har levd, eller et sett med lover og regler som blir brukt som grunnlag for å dømme dem for deres tidligere liv. Ettersom «den lønn synden betaler, er døden», har de allerede ved sin død fått lønnen for sine tidligere synder. (Ro 6: 7, 23) Når de nå blir oppreist, er det for at de skal kunne vise hvilken holdning de har til Gud og også til Jesu Kristi gjenløsningsoffer, som er tilveiebrakt til gagn for alle. (Mt 20: 28; Joh 3: 16) Selv om de ikke blir krevd til regnskap for sine tidligere synder, er de avhengig av gjenløsningen for å bli løftet opp til fullkommenhet. De må fornye sitt sinn, og de må forlate sin tidligere måte å leve og tenke på og rette seg etter Guds vilje og de bestemmelser som han fastsetter for jorden og dens befolkning. Det ser derfor ut til at «bokrullene» framholder Guds vilje og den lov fra Gud som gjelder for menneskene på dommens dag, og at den tro og lydighet de da viser, utgjør grunnlaget for dommen og for hvorvidt navnene deres endelig blir skrevet opp for godt i «livets bokrull».

En oppstandelse til liv og til dom. Jesus har gitt menneskeheten følgende trøsterike forsikring: «Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som har gitt akt, skal leve. . . . Undre dere ikke over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst og komme ut – de som har gjort gode ting, til en livets oppstandelse, de som har praktisert onde ting, til en dommens oppstandelse.» – Joh 5: 25–29.

En ugunstig dom. I Jesu uttalelse her er ordet ’dom’ oversatt fra det greske ordet krịsis. Ifølge Parkhurst har dette ordet følgende betydninger i De kristne greske skrifter: «I. Dom. . . . II. Dom, rett. Matt. xxiii. 23. Jf. xii. 20. . . . III. Ugunstig dom, fordømmelse. Mark. iii. 29. Joh. v.24, 29. . . . IV. Årsaken til eller grunnlaget for domfellelse eller straff. Joh. iii. 19. V. En bestemt domstol i det jødiske samfunn, . . . Matt. v. 21, 22.» – A Greek and English Lexicon to the New Testament, London 1845, s. 342.

Hvis Jesus med uttrykket «dommens oppstandelse» hadde siktet til en dom som kunne føre til at man oppnådde liv, ville det ikke ha vært noen forskjell mellom «dommens oppstandelse» og «livets oppstandelse». Sammenhengen viser altså at Jesus her siktet til en ugunstig dom.

«De døde» som hørte Jesus tale da han var på jorden. Det framgår av Jesu uttalelse som er sitert ovenfor (Joh 5: 25), at noen av «de døde» hørte Jesu røst når han talte. Peter uttrykte seg på en lignende måte da han sa: «Ja, i den hensikt ble det gode budskap forkynt også for de døde, for at de fra menneskers synspunkt skulle bli dømt hva kjødet angår, men fra Guds synspunkt skulle leve hva ånden angår.» (1Pe 4: 6) Jesus kunne si dette fordi de som hørte ham, var ’døde i sine overtredelser og synder’ før de hørte hans røst, men ville kunne begynne å «leve» åndelig sett ved å tro på det gode budskap. – Ef 2: 1; jf. Mt 8: 22; 1Ti 5: 6.

Johannes 5: 29 omtaler slutten av domsperioden. Noe som det er meget viktig å merke seg, og som vil hjelpe en til å forstå hvilken synsvinkel Jesus legger an når han taler om «livets oppstandelse» og «dommens oppstandelse», er noe han i samme forbindelse sier om mennesker på den tiden som var døde åndelig sett (ytterligere forklart under underoverskriften «’Gått over fra døden til livet’»): «Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som har gitt akt [bokst.: «de som har hørt»], skal leve.» (Joh 5: 25, Int) Dette viser at han ikke snakket om mennesker som ganske enkelt hørte hans røst i fysisk forstand, men om slike som ’hadde hørt’, det vil si slike som etter å ha hørt hans uttalelser, anerkjente dem som sanne. Ordene «høre» og «lytte» blir i Bibelen svært ofte brukt i betydningen «gi akt på» eller «adlyde». (Se LYDIGHET.) De som viser seg å være lydige, kommer til å få leve. (Legg merke til bruken av ett og samme greske ord, akouo, ’lytte til’, «høre»  el. «høre på», i Mr 4: 20; Joh 6: 60; 8: 43, 47; 10: 3, 27.) De blir ikke dømt på grunnlag av det de har gjort før de hører hans røst, men på grunnlag av det de gjør etter å ha hørt den.

Da Jesus omtalte dem «som har gjort gode ting», og dem «som har praktisert onde ting», så han det tydeligvis fra samme synsvinkel; han beskrev situasjonen slik den vil fortone seg ved slutten av domsperioden, når man ser tilbake på det de oppreiste har gjort etter at de har fått muligheten til å velge enten å adlyde eller å la være å adlyde ’de ting som står skrevet i bokrullene’. Først ved slutten av domsperioden vil det ha vist seg hvem som har gjort det gode, og hvem som har gjort det onde. «De som har gjort gode ting» (i tråd med ’de ting som står skrevet i bokrullene’), får livet som lønn, mens «de som har praktisert onde ting», får en ugunstig dom. Deres oppstandelse vil da ha vist seg å være enten en livets oppstandelse eller en oppstandelse til fordømmelse.

I Bibelen er det ikke uvanlig at en framtidig hendelse blir beskrevet i retrospekt, som om den allerede har funnet sted og man ser tilbake på den. Gud er «den som fra begynnelsen forteller om enden, og fra fordums tid om de ting som ikke er gjort». (Jes 46: 10) Vi finner den samme synsvinkelen hos Judas i hans omtale av fordervede menn som kom inn i menigheten. Han sier i den forbindelse: «Ve dem, for de har gått på Kains sti og har styrtet seg ut i Bileams villfarelse for lønn og har gått til grunne [bokst.: «de tilintetgjorde seg selv»] ved Korahs opprørske tale!» (Jud 11) Noen av profetiene er skrevet på omtrent samme måte. – Jf. Jes 40: 1, 2; 46: 1; Jer 48: 1–4.

Synsvinkelen er altså annerledes i Johannes 5: 29 enn i Apostlenes gjerninger 24: 15, hvor Paulus omtaler oppstandelsen av «de rettferdige og de urettferdige». Paulus sikter ganske enkelt til dem som har vært rettferdige eller urettferdige i Guds øyne i det nåværende liv, og som får en oppstandelse. Dette er «de som er i minnegravene». (Joh 5: 28; se MINNEGRAV.) I Johannes 5: 29 betrakter Jesus disse menneskene etter at de er kommet ut av minnegravene, og etter at de ved sin livsførsel under Jesu Kristi og hans medkongers og medpresters herredømme har vist seg enten å være lydige, med evig liv til følge, eller å være ulydige, slik at de fortjener å bli dømt, eller fordømt, av Gud.

Sjelen utfridd av Sjeol. Kong David skrev: «Jeg har bestandig satt Jehova for meg. Fordi han er ved min høyre hånd, skal jeg ikke bli brakt til å vakle. . . . Også mitt kjød skal bo i trygghet. For du skal ikke forlate min sjel i Sjeol. Du skal ikke la din lojale se gravens dyp.» (Sl 16: 8–11) På pinsedagen i år 33 anvendte apostelen Peter denne salmen på Jesus Kristus i forbindelse med at han kunngjorde for jødene at Kristus virkelig var blitt oppreist. (Apg 2: 25–31) Bibelen, både De hebraiske skrifter og De greske skrifter, viser altså at det var Jesu Kristi «sjel» som ble oppreist. Jesus Kristus «led døden i kjødet, men ble gjort levende i ånden». (1Pe 3: 18) «Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike,» sier apostelen Paulus. (1Kt 15: 50) Dette utelukker også kjøtt og ben. Et legeme av kjøtt og ben kan nemlig ikke leve uten blod, i og med at blodet inneholder ’sjelen’, i den forstand at det er en forutsetning for at en kjødelig skapning skal kunne leve. – 1Mo 9: 4.

Gjennom hele Bibelen blir det tydelig vist at det ikke finnes noen «udødelig sjel» som eksisterer atskilt fra og uavhengig av legemet. Sjelen dør når legemet dør. Til og med om Jesus Kristus blir det sagt at «han utøste sin sjel til døden». Hans sjel var i Sjeol. Han eksisterte ikke som sjel eller som person i løpet av den tiden han var der. (Jes 53: 12; Apg 2: 27; jf. Ese 18: 4; se SJEL.) I oppstandelsen finner det følgelig ikke sted noen forening av sjel og legeme. Men enten en person blir oppreist til liv som en ånd eller får en jordisk oppstandelse, må vedkommende få et legeme, ettersom alle personer både i himmelen og på jorden har et legeme. For igjen å kunne bli en person må altså en som er død, få enten et fysisk eller et åndelig legeme. Bibelen sier: «Når det finnes et fysisk legeme, finnes det også et åndelig.» – 1Kt 15: 44.

Men blir de stoffene som en persons tidligere legeme bestod av, satt sammen igjen i oppstandelsen, eller kan det være at vedkommende får et legeme som er en nøyaktig kopi av det tidligere legemet, slik det så ut da han eller hun døde? I forbindelse med at Kristi salvede brødres oppstandelse til liv i himmelen blir drøftet, svarer Bibelen nei på begge disse spørsmålene: «Noen vil likevel si: ’Hvordan skal de døde bli oppreist? Ja, med hva slags legeme kommer de?’ Du ufornuftige menneske! Det du sår, blir ikke gjort levende uten at det først dør; og når det gjelder det du sår, sår du ikke det legemet som skal bli til, men et nakent korn, det kan være av hvete eller av et hvilket som helst av de andre kornslagene; men Gud gir det et legeme slik som det har behaget ham, og til hvert av såkornene dets eget legeme.» – 1Kt 15: 35–38.

De som blir oppreist til liv i himmelen, får et åndelig legeme, ettersom det behager Gud å gi dem et legeme som passer til livet i himmelen.  Men hvilket legeme gir Jehova dem han velger å gi en jordisk oppstandelse? Det kan ikke være et legeme som består av nøyaktig de samme atomene som dem denne personens tidligere legeme bestod av. Når et menneske dør og blir begravet, går jo kroppen etter hvert i forråtnelse og blir omdannet til stoffer som kan bli tatt opp i planter, som igjen kan bli spist av mennesker. Atomer som fantes i et menneske som levde tidligere, finnes derfor kanskje nå i mange andre mennesker. Det sier seg selv at ett og samme atom ikke kan finnes i to eller flere forskjellige mennesker samtidig.

Det legemet som blir oppreist, vil heller ikke nødvendigvis være helt identisk med det legemet vedkommende person hadde i dødsøyeblikket. Hvis en person for eksempel ble lemlestet før han døde, vil det være urimelig å anta at han i oppstandelsen får et lemlestet legeme, ettersom dette ville kunne bety at han verken kunne høre ’de ting som står skrevet i bokrullene’, eller handle i samsvar med dem. (Åp 20: 12) En som dør på grunn av blodtap, vil naturligvis ikke bli oppreist med et blodløst legeme, for han ville ikke kunne leve på jorden med et legeme som var uten blod. (3Mo 17: 11, 14) Vedkommende vil i stedet få et legeme i samsvar med det som behager Gud. Ettersom det vil behage Gud og være i samsvar med Guds vilje at de som blir oppreist, retter seg etter ’de ting som står skrevet i bokrullene’, må de få et friskt legeme med alle normale åndsevner og sanser. (Selv om Lasarus’ legeme hadde begynt å gå i forråtnelse, oppreiste Jesus ham med et helt og sunt legeme. [Joh 11: 39]) Dette er en forutsetning for at en person med rette vil kunne bli holdt ansvarlig for det han gjør i domsperioden. En som blir brakt tilbake i oppstandelsen, kommer imidlertid ikke til å være fullkommen, ettersom han først må vise tro på Kristi gjenløsningsoffer og dra nytte av den prestetjeneste som Kristus og hans ’kongelige presteskap’ utfører. – 1Pe 2: 9; Åp 5: 10; 20: 6.

«Gått over fra døden til livet.» Jesus talte om mennesker som «har evig liv» fordi de hører hans ord og tror på og adlyder det og derved får tro på Faderen, som har sendt ham. Han sa om hver den som reagerer slik: «Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet. I sannhet, ja i sannhet, sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som har gitt akt, skal leve.» – Joh 5: 24, 25.

Da Jesus nevnte dem som var «gått over fra døden til livet», kan han ikke ha siktet til mennesker som var døde og begravet i bokstavelig forstand. Da han sa dette, stod hele menneskeheten framfor Gud, alles Dommer, underlagt dødens forbannelse. Han må derfor åpenbart ha siktet til mennesker på jorden som hadde vært døde i åndelig forstand. Han må likeledes ha siktet til åndelig døde mennesker da han sa til en ung jøde som først ville gå hjem og begrave sin far: «Fortsett å følge meg, og la de døde begrave sine døde.» – Mt 8: 21, 22.

De som blir sanne kristne, har tidligere vært blant de åndelig døde i denne verden. Apostelen Paulus minnet den kristne menighet om dette da han sa: «Dere har Gud gjort levende, enda dere var døde i deres overtredelser og synder, som dere en gang vandret i, i samsvar med tingenes ordning i denne verden . . . Men Gud, som er rik på barmhjertighet, har på grunn av sin store kjærlighet, som han elsket oss med, gjort oss levende sammen med Kristus, selv da vi var døde i overtredelser – ved ufortjent godhet er dere blitt frelst – og han har oppreist oss sammen og gitt oss sete sammen i de himmelske regioner i forening med Kristus Jesus.» – Ef 2: 1, 2, 4–6.

Ettersom de ikke lenger vandrer i sine overtredelser og synder mot Gud, og på grunn av deres tro på Kristus, har Jehova Gud fjernet denne forbannelsen fra dem. Han har oppreist dem fra en åndelig død tilstand og gitt dem håp om evig liv. (1Pe 4: 3–6) Apostelen Johannes beskriver denne overgangen fra å være død i sine overtredelser og synder til å bli levende åndelig sett, med ordene: «Undre dere ikke, brødre, over at verden hater dere. Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene.» – 1Jo 3: 13, 14.

Et uttrykk for Guds ufortjente godhet. Oppstandelsen er et uttrykk for Guds ufortjente godhet, for Gud var ikke forpliktet til å gi menneskene en slik mulighet. Kjærlighet til menneskeverdenen tilskyndte ham til å gi sin enbårne Sønn for at millioner, ja milliarder, av mennesker som har dødd uten å ha noen virkelig kunnskap om Gud, skulle få muligheten til å lære ham å kjenne og få kjærlighet til ham, og for at de som elsker ham og tjener ham, ved oppstandelseshåpet skulle få den oppmuntring de trenger for trofast å holde ut, like til døden. (Joh 3: 16) I et brev til menigheten i Tessalonika trøstet apostelen Paulus sine medkristne med oppstandelseshåpet. Han skrev om dem i menigheten som var døde, og som hadde håp om en himmelsk oppstandelse: «For øvrig, brødre, vil vi ikke at dere skal være uvitende om dem som sovner inn i døden, for at dere ikke skal sørge slik som de andre, de som ikke har noe håp. For når vi tror at Jesus døde og stod opp igjen, så skal Gud også  føre dem som ved Jesus har sovnet inn i døden, fram sammen med ham.» – 1Te 4: 13, 14.

De kristne bør likeledes ikke sørge slik som de som ikke har noe håp, når trofaste tjenere for Gud dør med håp om å få leve på jorden under Guds messianske rike, eller når døden rammer mennesker som ikke har lært Gud å kjenne. Når Sjeol (Hades) blir åpnet, vil de som befinner seg der, komme ut. Bibelen nevner mange som er kommet dit, deriblant folk fra oldtidens Egypt, Assyria, Elam, Mesjek, Tubal, Edom og Sidon. (Ese 32: 18–31) Jesus viste at i hvert fall noen av de innbyggerne i Betsaida, Korasin og Kapernaum som tidligere ikke hadde vist anger, kommer til å være til stede på dommens dag. Selv om deres tidligere holdning vil gjøre det vanskelig for dem å vise anger, kommer de til å få mulighet til å gjøre det. – Mt 11: 20–24; Lu 10: 13–15.

Gjenløsningen skal anvendes til gagn for alle som den ble tilveiebrakt for. Den kjærlighet og ufortjente godhet som Gud viste ved å gi sin Sønn for at ’enhver som viser tro på ham, skal ha evig liv’, er stor og favner vidt. Gjenløsningen blir derfor ikke anvendt bare på dem som Gud utvelger med tanke på det himmelske kall. (Joh 3: 16) Jesu Kristi gjenløsningsoffer ville i virkeligheten ikke ha blitt anvendt i fullstendig grad hvis ingen andre enn de som blir medlemmer av det himmelske rike, fikk nyte godt av det. I så fall ville det nemlig ikke tjene hele den hensikt som det var meningen at det skulle tjene, for det har hele tiden vært Guds hensikt at Riket skulle ha jordiske undersåtter. Jesus Kristus er ikke bare Øversteprest for sine underprester, men også for den verden av mennesker som lever når hans medkonger og medprester hersker sammen med ham. (Åp 20: 4, 6) Han «er blitt prøvd i alle henseender i likhet med oss [sine åndelige brødre], men uten synd». Han kan derfor vise medfølelse med svakhetene til dem som samvittighetsfullt bestreber seg på å tjene Gud, og hans medkonger og medprester er blitt prøvd på samme måte. (He 4: 15, 16; 1Pe 4: 12, 13) Hvem skal de tjene som prester for om ikke for de menneskene (de oppstandne inkludert) som lever i tusenårsriket, den tusenårige domsperioden?

Guds tjenere har lengselsfullt sett fram til oppstandelsen. I forbindelse med gjennomføringen av sin hensikt har Gud fastsatt nøyaktig når oppstandelsen skal finne sted, og det tidspunkt han i sin visdom og langmodighet har fastlagt, kommer til å vise seg å være det beste. (For 3: 1–8) Han og hans Sønn, som både kan og vil oppreise de døde, kommer til å gjøre dette til fastsatt tid.

Jehova ser fram til å oppreise de døde. Jehova og hans Sønn må uten tvil med stor glede se fram til å fullføre det verk som oppstandelsen er. Jesus gav uttrykk for at han svært gjerne ville gi hjelp, da en spedalsk bønnfallende sa til ham: «Hvis du bare vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus «ble . . . grepet av medlidenhet, og han rakte ut hånden og rørte ved ham og sa til ham: ’Jeg vil. Bli ren.’ Og straks forsvant spedalskheten fra ham, og han ble ren». Tre av evangelieskribentene gjengir dette gripende eksemplet på Jesu kjærlige godhet overfor menneskene. (Mr 1: 40–42; Mt 8: 2, 3; Lu 5: 12, 13) Hva Jehovas kjærlighet og hans vilje til å hjelpe menneskene angår, kan vi minne om den trofaste Jobs ord: «Om en sunn og sterk mann dør, kan han da leve igjen? . . . Du skal rope, og jeg skal svare deg. Du vil lengte etter dine henders verk.» – Job 14: 14, 15.

Det er noen som ikke blir oppreist. Selv om Kristi gjenløsningsoffer ble tilveiebrakt for hele menneskeheten, viste Jesus at løsepengen ikke kom til å bli anvendt til gagn for alle, da han sa: «Menneskesønnen [er] ikke . . . kommet for å bli tjent, men for å tjene og gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange.» (Mt 20: 28) Jehova Gud har rett til å nekte å ta imot en løsepenge for et menneske som han regner for ikke å være verdig til å bli løskjøpt. Kristi gjenløsningsoffer dekker synder som et menneske begår fordi det er en etterkommer av synderen Adam, men hvis man med overlegg og med vitende og vilje følger en syndig kurs, kan det være at gjenløsningsofferet ikke dekker dette, og at disse syndene fører til døden.

Synd mot den hellige ånd. Jesus Kristus sa at et menneske som synder mot den hellige ånd, ikke skal bli tilgitt, verken i denne tingenes ordning eller i den som skal komme. (Mt 12: 31, 32) Den som i Guds øyne har syndet mot den hellige ånd i den nåværende tingenes ordning, ville altså ikke ha noe gagn av å få en oppstandelse, ettersom hans synder aldri vil kunne bli tilgitt. Det vil derfor ikke være til noe gagn å gi et slikt menneske en oppstandelse. Jesus uttalte en dom over Judas Iskariot da han omtalte ham som «tilintetgjørelsens sønn». Gjenløsningen vil ikke komme til å gjelde ham, og ettersom han allerede er blitt dømt til tilintetgjørelse, kommer han ikke til å få noen oppstandelse. – Joh 17: 12.

Til sine motstandere, de jødiske religiøse lederne, sa Jesus: «Hvordan skal dere kunne flykte fra Gehennas dom [Gehenna er et symbol på evig tilintetgjørelse]?» (Mt 23: 33; se GEHENNA.) Denne uttalelsen viser at disse menneskene kom  til å bli rammet av en ugunstig dom hvis de ikke vendte om til Gud før sin død. I så fall ville en oppstandelse ikke gagne dem. Det ser ut til at det samme gjelder «lovløshetens menneske». – 2Te 2: 3, 8; se LOVLØSHETENS MENNESKE.

Paulus omtaler noen som har lært sannheten å kjenne og har fått del i hellig ånd, men som så har falt fra, og viser at disse er i en tilstand som gjør at det er umulig «å vekke dem til anger igjen, for de pælfester på nytt Guds Sønn for seg og utsetter ham for offentlig skam». Gjenløsningen vil ikke lenger være til noen hjelp for dem, og de vil derfor ikke få noen oppstandelse. Videre sammenligner apostelen slike mennesker med marker som bare bærer torner og tistler, og som derfor blir forkastet og til slutt blir brent. Dette illustrerer hva som venter dem i framtiden: fullstendig tilintetgjørelse. – He 6: 4–8.

Senere sier Paulus angående slike som «med vilje praktiserer synd etter at [de] har fått den nøyaktige kunnskap om sannheten», at «det ikke lenger [er] noe offer for synder tilbake, men det er en fryktelig forventning om dom, og det er en brennende nidkjærhet som skal fortære dem som står imot». Han benytter så følgende illustrasjon: «Enhver som har ringeaktet Moseloven, dør uten medynk etter vitnesbyrd fra to eller tre. Hvor mye strengere straff mener dere da ikke den fortjener som har tråkket på Guds Sønn, og som har ansett paktens blod, som han ble helliget ved, for å være av alminnelig verdi, og som med forakt har krenket den ufortjente godhets ånd? . . . Det er fryktelig å falle i den levende Guds hender.» De får en strengere dom i den forstand at de ikke bare blir drept og havner i Sjeol, slik tilfellet var med dem som overtrådte Moseloven, men havner i Gehenna, som det ikke er noen oppstandelse fra. – He 10: 26–31.

Peter minner sine brødre om at de står til doms som «Guds hus», og siterer så fra Ordspråkene 11: 31 (LXX) og advarer dem på den måten om faren ved å være ulydig. Det ligger i det han sier, at dette kan ende med at de blir dømt til evig tilintetgjørelse, akkurat slik Paulus hadde sagt. – 1Pe 4: 17, 18.

Apostelen Paulus taler videre om noen som skal «lide rettslig straff i form av evig tilintetgjørelse, borte fra Herrens ansikt og fra hans styrkes herlighet, når han kommer for å bli herliggjort i forbindelse med sine hellige». (2Te 1: 9, 10) Disse menneskene kommer altså ikke til å være blant dem som får overleve og komme inn i Kristi tusenårsrike, og ettersom det dreier seg om en «evig» tilintetgjørelse, får de ingen oppstandelse.

Oppstandelsen i løpet av de tusen år. Ingen menneskelige autoriteter vet hvor mange mennesker som har levd på jorden. Men la oss gjøre et tankeeksperiment: Hvis Jehova oppreiser 20 milliarder mennesker, vil det være fullt mulig å sørge for at alle sammen får et sted å bo og nok mat. Jordens nåværende landoverflate måler ca. 148 000 000 km², eller 148 milliarder mål. Selv om halvparten av dette arealet ble satt til side til andre formål, ville det fortsatt være nesten fire mål til hvert menneske. På et jordstykke på denne størrelsen vil det være mulig å produsere mer enn nok mat til én person, særlig i betraktning av at Gud kommer til å legge sin velsignelse til, slik at det vil være en overflod av føde, noe han har gitt et forbilde på ved sin handlemåte overfor Israels nasjon. – 1Kg 4: 20; Ese 34: 27.

Hva spørsmålet om jordens kapasitet til matproduksjon angår, uttalte FNs organisasjon for ernæring, landbruk, skogbruk og fiskeri (FAO) for noen år siden at det selv i utviklingsland ville være mulig å produsere nok mat til inntil ni ganger så mange mennesker som forskerne hadde anslått at det ville være på jorden i år 2000, under forutsetning av at man fikk gjennomført en moderat forbedring av jordbruksmetodene. – Land, Food and People, Roma 1984, s. 16, 17.

Men hvordan skal det bli mulig å gi tilstrekkelig hjelp til de mange milliarder mennesker som blir oppreist, når de fleste av dem ikke har lært Gud å kjenne og ikke har lært å følge hans lover? Bibelen sier at kongedømmet over verden skal tilhøre «vår Herre og hans Kristus», og at han skal «herske som konge for evig og alltid». (Åp 11: 15) Og et bibelsk prinsipp lyder slik: «Når det kommer dommer fra deg [Jehova] angående jorden, vil det fruktbare lands innbyggere i sannhet lære rettferdighet.» (Jes 26: 9) Gud kommer til å åpenbare hvordan dette arbeidet skal foregå, når hans tid er inne til det – når hans tjenere har behov for å få vite det. – Am 3: 7.

Hvordan skal de milliarder av mennesker som nå er i graven, kunne bli oppreist og undervist i løpet av tusen år?

Et tankeeksperiment kan illustrere at det Jehova har til hensikt å gjøre for menneskeheten, er enkelt og praktisk gjennomførlig. Det må understrekes at dette ikke er noen profeti, bare et tankeeksperiment. La oss ta utgangspunkt i at de  som utgjør ’den store skare’ av rettferdige mennesker som «kommer ut av den store trengsel» og altså har fått overleve enden for denne tingenes ordning (Åp 7: 9, 14), teller omkring 6 000 000 (ca. en tusendel av jordens befolkning). La oss videre forutsette at disse i løpet av en periode på for eksempel 100 år får opplæring og ’legger under seg’ en del av jorden (1Mo 1: 28), og at Gud så oppreiser så mange mennesker at det svarer til 3 prosent av tallet på de overlevende. Dette vil innebære at hver av dem som blir oppreist, blir tatt hånd om av 33 personer som har fått opplæring. En årlig tilvekst på 3 prosent gir en fordobling omtrent hvert 24. år, noe som betyr at 20 milliarder mennesker ved en slik ordning vil kunne bli oppreist før det er gått 400 år av Kristi tusenårige styre. Det vil altså være rikelig med tid til å gi de oppstandne undervisning og til å dømme dem uten at harmonien og samfunnsordenen på jorden blir forstyrret. Ved sin allmakt og visdom – og med den ufortjente godhet som oppstandelsen er et uttrykk for – kan altså Gud bringe sin hensikt til en herlig avslutning helt og fullt innenfor rammen av de lover og forordninger han fra begynnelsen av har gitt menneskene. – Ro 11: 33–36.