I Bibelen er «ord» vanligvis en oversettelse av det hebraiske ordet davạr eller det greske ordet lọgos. I de fleste tilfeller refererer disse ordene til en hel tanke eller en uttalelse, ikke til ett enkelt ord eller uttrykk. (På gresk betegner ordet rhẹma ett enkelt ord [Mt 27: 14], men også rhẹma kan referere til et utsagn.) Ethvert budskap fra Skaperen, for eksempel et budskap som blir uttalt ved en profet, er et «Guds ord». Noen få steder blir Lọgos («Ordet») brukt som tittel på Jesus Kristus.

Guds ord. Uttrykket «Jehovas ord» og forskjellige varianter av det forekommer flere hundre ganger i Bibelen. Himlene ble dannet «ved Jehovas ord». Gud talte et ord, og det skjedde. «Gud tok til å si: ’La det bli lys.’ Da ble det lys.» (Sl 33: 6; 1Mo 1: 3) Dette skal ikke oppfattes dit hen at Jehova selv ikke utfører noe arbeid. (Joh 5: 17) Men Jehova rår over myriader av engler som hører hans ord og utfører hans vilje. – Sl 103: 20.

Hele skaperverket, både alt det levende og alt det livløse, er underlagt Guds ord og kan bli brukt av Gud i forbindelse med at han gjennomfører sine hensikter. (Sl 103: 20; 148: 8) Hans ord er pålitelig; Gud holder det han lover. (5Mo 9: 5; Sl 105: 42–45) Som han selv har sagt, vil hans ord «bestå til uavgrenset tid»; det vil aldri vende tilbake uten at hensikten med det er blitt gjennomført. – Jes 40: 8; 55: 10, 11; 1Pe 1: 25.

Jehova er en Gud som meddeler seg, idet han på flere forskjellige måter åpenbarer for sine tjenere hva hans vilje og hans hensikter går ut på. Guds ord ble – utvilsomt ved en engel – overbrakt til mennesker som Adam, Noah og Abraham. (1Mo 3: 9–19; 6: 13; 12: 1) Noen ganger brukte Gud hellige menn som Moses og Aron til å kunngjøre sin hensikt. (2Mo 5: 1) «Hvert ord» som Moses gav israelittene befaling om, var i virkeligheten Guds ord til dem. (5Mo 12: 32) Gud talte dessuten gjennom profeter, blant andre Elisja og Jeremia, og profetinner, for eksempel Debora. – 2Kg 7: 1; Jer 2: 1, 2; Dom 4: 4–7.

Fra Moses’ tid av ble mange av Guds bud skrevet ned. Dekalogen, vanligvis kalt De ti bud og i De hebraiske skrifter kalt «De ti ord», ble først gitt muntlig og ble senere «skrevet . . . med Guds finger» på to steintavler. (2Mo 31: 18; 34: 28; 5Mo 4: 13) Disse budene blir i 5. Mosebok 5: 22 omtalt som «disse Ord». – Se TI ORD, DE.

 Josva skrev under inspirasjon ytterligere «ord i boken med Guds lov», og det samme gjorde andre trofaste bibelskribenter. (Jos 24: 26; Jer 36: 32) Til slutt ble alle disse skriftene samlet og kom til å utgjøre det som i dag kalles De hellige skrifter, eller Bibelen. «Hele Skriften», som «er inspirert av Gud», omfatter i vår tid alle Bibelens kanoniske bøker. (2Ti 3: 16; 2Pe 1: 20, 21) I De kristne greske skrifter blir Guds inspirerte ord ofte ganske enkelt omtalt som «ordet». – Jak 1: 22; 1Pe 2: 2.

Det finnes mange synonymer til uttrykket «Guds ord». I Salme 119, hvor Jehovas «ord» blir nevnt over 20 ganger, forekommer det også en rekke synonymer i poetiske parallellismer – ord og uttrykk som lov, påminnelser, befalinger, forordninger, bud, rettslige avgjørelser og forskrifter, foruten uttrykket «det [Jehova] har sagt». Dette bekrefter at det med «ord» siktes til en fullstendig tanke eller et helt budskap.

Guds ord blir også beskrevet på flere andre måter som bidrar til å få fram hvilken vid betydning uttrykket «Guds ord» har. Det blir omtalt som «troens ’ord’ [el. «utsagn» (rhẹma)]» (Ro 10: 8, Int), «rettferdsordet [el. «-budskapet» (form av lọgos)]» (He 5: 13) og «ordet om forlikelsen» (2Kt 5: 19). Guds ord, eller budskap, er som ’såkorn’ som frambringer mye frukt når det blir sådd i god jord (Lu 8: 11–15); det blir også sagt at Guds uttalelser ’løper hurtig’. – Sl 147: 15.

Forkynnelse og undervisning basert på Guds ord. Den fremste eksponent og forkjemper for Guds inspirerte sannhetsord var Herren Jesus Kristus. Folk ble slått av forundring over hans måte å undervise på. (Mt 7: 28, 29; Joh 7: 46) Likevel tok han ikke selv æren, men sa: «Det ord som dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg.» (Joh 14: 24; 17: 14; Lu 5: 1) Jesu Kristi trofaste disipler ble i Jesu ord, noe som førte til at de ble frigjort fra uvitenhet, overtro og frykt og også fra trelldom under synd og død. (Joh 8: 31, 32) Jesus måtte ofte gå i rette med fariseerne, som holdt i hevd tradisjoner og læresetninger som gjorde «Guds ord» ugyldig. – Mt 15: 6; Mr 7: 13.

Det er ikke nok å høre Guds ord bli forkynt. Det er også helt nødvendig å adlyde og handle i samsvar med budskapet. (Lu 8: 21; 11: 28; Jak 1: 22, 23) Etter at apostlene og disiplene hadde fått god opplæring med tanke på tjenesten, adlød de ordet og begynte selv å forkynne ordet og å undervise i det. (Apg 4: 31; 8: 4, 14; 13: 7, 44; 15: 36; 18: 11; 19: 10) Resultatet ble at «Guds ord fortsatte . . . å ha framgang», og at «tallet på disiplene fortsatte å øke». – Apg 6: 7; 11: 1; 12: 24; 13: 5, 49; 19: 20.

Apostlene og deres medarbeidere drev ikke handel med Guds ord, slik de falske hyrdene gjorde. De forkynte budskapet fra Gud uforfalsket og på en likefram måte. (2Kt 2: 17; 4: 2) Apostelen Paulus sa til Timoteus: «Gjør ditt ytterste for å framstille deg godkjent for Gud, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, som bruker sannhetens ord på rette måte.» Han gav ham dessuten dette påbudet: «Forkynn ordet, hold iherdig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider.» (2Ti 2: 15; 4: 2) I tillegg gav Paulus kristne hustruer veiledning om å passe på å ha en god oppførsel, ’slik at Guds ord ikke skulle bli spottet’. – Tit 2: 5.

Helt siden Djevelen i Edens hage motsa det Gud hadde sagt, har det vært mange sataniske motstandere av Guds ord. Mange mennesker som har forsvart Guds ord, har mistet livet fordi de har gjort det, noe både Bibelen og den øvrige historie bevitner. (Åp 6: 9) Det er også et historisk faktum at forfølgelse ikke har kunnet stoppe forkynnelsen av Guds ord. – Flp 1: 12–14, 18; 2Ti 2: 9.

Kraften i Guds ord og i Guds ånd. Guds ord virker med stor kraft i dem som hører det. Det betyr liv. Da israelittene var i ødemarken, viste Gud tydelig «at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hver uttalelse fra Jehovas munn». (5Mo 8: 3; Mt 4: 4) Guds ord er «livets ord». (Flp 2: 16) Jesus talte Guds ord, og han sa: «De ord [rhẹmata] som jeg har talt til dere, er ånd og er liv.» – Joh 6: 63.

Apostelen Paulus skrev: «Guds ord [el. budskap, gr. lọgos] er levende og utfolder kraft og er skarpere enn noe tveegget sverd og trenger så langt inn at det skiller sjel og ånd, og ledd og deres marg, og kan skjelne hjertets tanker og hensikter.» (He 4: 12) Det når inn til hjertet og avslører om man virkelig lever i samsvar med rette prinsipper. – 1Kt 14: 23–25.

Guds ord er sannhet, og det kan hellige et menneske med tanke på at Gud skal bruke vedkommende. (Joh 17: 17) Det kan gjøre en person vis og lykkelig; det kan utrette alt det som er Guds formål med det. (Sl 19: 7–9; Jes 55: 10, 11) Det kan gjøre en fullstendig utrustet til enhver god gjerning, og det kan sette en i stand til å seire over den onde. – 2Ti 3: 16, 17; 1Jo 2: 14.

Angående Jesu forkynnelse sies det: «Gud salvet ham med hellig ånd og kraft, og han gikk gjennom landet og gjorde godt og helbredet alle dem som var undertrykt av Djevelen; for Gud var med ham.» (Apg 10: 38) Apostelen Paulus forkynte «ikke med overtalende visdomsord [fra mennesker], men med en tilkjennegivelse av  [Guds] ånd og kraft». (1Kt 2: 4) De ordene han talte ved Guds hellige ånd på grunnlag av Skriftene, Guds Ord, hadde stor virkning og tilskyndte mange tilhørere, selv hedninger, til å omvende seg. Til menigheten i Tessalonika skrev han: «Det gode budskap vi forkynner, kom ikke til dere bare med tale, men også med kraft og med hellig ånd og sterk overbevisning.» – 1Te 1: 5.

Døperen Johannes kom «med Elias ånd og kraft». Han hadde Elias «ånd», hans handlekraft og dynamiske væremåte. Dessuten ble Johannes ledet av Guds ånd, slik at han talte Guds ord, ord som utfoldet stor kraft, noe som gjorde det mulig for ham å «vende fedres hjerter til barn igjen og de ulydige til rettferdiges praktiske visdom, for å gjøre klar et beredt folk for Jehova». – Lu 1: 17.

Det gode budskap som Guds Ord, Bibelen, inneholder, bør derfor ikke undervurderes. Disse utsagnene er mer kraftfulle enn noen ord som mennesker kan tenke ut eller framsi. Jødene i Berøa i gammel tid ble rost fordi de «gransket . . . Skriftene nøye» for å se om det en av apostlene lærte dem, var riktig. (Apg 17: 11) Guds tjenere, de som forkynner Guds kraftfulle ord, blir styrket og støttet av «hellig ånds kraft». – Ro 15: 13, 19.

«Ordet» som tittel. I De kristne greske skrifter forekommer «Ordet» (gr. ho Lọgos) også som tittel. (Joh 1: 1, 14; Åp 19: 13) Apostelen Johannes viser at det er Jesus som bærer denne tittelen. Betegnelsen blir ikke bare brukt om Jesus under hans tjeneste på jorden som et fullkomment menneske, men også om ham i hans førmenneskelige tilværelse i åndeverdenen og etter at han ble opphøyd til himmelen.

«Ordet var en gud.» Med henblikk på Sønnens førmenneskelige tilværelse sier Johannes: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var en gud.» (Joh 1: 1, NV) En del bibeloversettelser har ordlyden: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud» (NO) – eller tilsvarende. Denne gjengivelsen gir inntrykk av at Ordet var identisk med Den Allmektige Gud, mens den første gjengivelsen, som er fra Ny verden-oversettelsen, indikerer at Ordet ikke er Den Allmektige Gud (Gud med stor «G»), men likevel er en mektig person, en gud. (Selv dommerne i det gamle Israel, som utøvde stor makt innen nasjonen, ble kalt «guder». [Sl 82: 6; Joh 10: 34, 35]) I den greske teksten står den bestemte artikkelen (ho) foran ordet «Gud» det første stedet det forekommer i verset, mens det ikke står noen artikkel foran i det andre tilfellet.

Andre bibeloversettelser bidrar til å gi den rette forståelsen. Den interlineære ord-for-ord-gjengivelsen i The Emphatic Diaglott lyder: «I en begynnelse var Ordet, og Ordet var hos Gud, og en gud var Ordet.» I den ledsagende bibelteksten i Diaglott blir «Gud» stavet med stor forbokstav etterfulgt av kapiteler (GUD) det første stedet i setningen, men med stor forbokstav og vanlige små bokstaver (Gud) det andre stedet: «I Begynnelsen var ORDET, og ORDET var hos GUD, og ORDET var Gud.»

Disse gjengivelsene støtter den tanke at Jesus i egenskap av Guds Sønn og den som Gud skapte alle andre ting ved hjelp av (Kol 1: 15–20), virkelig er en «gud», en som er mektig, men ikke Den Allmektige Gud. Andre oversettelser avspeiler dette synet. The New English Bible sier: «Og det Gud var, var Ordet.» Det greske ordet som er oversatt med «Ordet», er som nevnt Lọgos, og Moffatts oversettelse har ordlyden: «Logos var guddommelig.» An American Translation sier: «Ordet var guddommelig.» Lyder Bruns norske oversettelse har ordlyden: «Ordet var av guddomsart.» Det er også verdt å merke seg følgende gjengivelser i tyske oversettelser: «Det var fast forbundet med Gud, ja selv av guddommelig natur.» (Böhmer) «Ordet var selv av guddommelig natur.» (Stage) «Og Gud (= av guddommelig natur) var Ordet.» (Menge) «Og Gud av art var Ordet.» (Thimme) Alle disse gjengivelsene framhever hvilket slag Ordet er av; de viser ikke at han er identisk med sin Far, Den Allmektige Gud. Ettersom han er Jehova Guds Sønn, er han naturligvis guddommelig, eller gudlignende. – Kol 2: 9; jf. 2Pe 1: 4, hvor Kristi medarvinger får løfte om å få del i «guddommelig natur».

The Four Gospels–A New Translation av professor Charles Cutler Torrey (2. utg., 1947) har ordlyden: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var gud. Da han i begynnelsen var hos Gud, ble alt skapt ved ham; uten ham ble ingen skapt ting til.» (Joh 1: 1–3) Legg merke til at det som Ordet sies å være, blir stavet med liten forbokstav – «gud».

Ordet, eller Lọgos, er den eneste som Gud har skapt direkte – Guds enbårne Sønn – og det var tydeligvis denne personen, som stod Gud så nær, Gud talte til da han sa: «La oss danne mennesker i vårt bilde, i vår likhet.» (1Mo 1: 26) I tråd med dette sier altså Johannes: «Denne var i begynnelsen hos Gud. Alt ble til ved ham, og uten ham ble ikke en eneste ting til.» – Joh 1: 2, 3.

Andre skriftsteder viser tydelig at Ordet tjente som Guds representant og var den som alt annet ble skapt ved. Det er «én Gud, Faderen, fra  hvem alle ting er, . . . og det er én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alle ting er». (1Kt 8: 6) Ordet, Guds Sønn, er «Guds skapnings begynnelse», og det blir også sagt om ham at han er «all skapnings førstefødte; for ved hjelp av ham ble alle andre ting skapt i himlene og på jorden». – Åp 3: 14; Kol 1: 15, 16.

Jordisk tjeneste og himmelsk herliggjørelse. Til fastsatt tid fant det sted en forandring. Johannes forklarer: «Og Ordet ble kjød og bodde iblant oss [som Herren Jesus Kristus], og vi fikk se hans herlighet, en slik herlighet som den en enbåren sønn har fra en far.» (Joh 1: 14) Ved å bli kjød ble Ordet synlig, hørbar og følbar for øyenvitner på jorden. Slik kunne mennesker av kjøtt og blod ha direkte kontakt og samvær med «livets ord» – «som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, som vi har sett med våre øyne, som vi har betraktet oppmerksomt og våre hender har følt på,» som Johannes sier. – 1Jo 1: 1–3.

Herren Jesus Kristus har fortsatt å bære tittelen «Ordet» etter at han ble herliggjort, noe som framgår av Åpenbaringen 19: 11–16. Her får Johannes et himmelsk syn hvor han får se en hvit hest med en rytter som kalles «Trofast og Sann» og «Guds Ord», og som «på sin ytterkledning, ja på sitt lår, har . . . et navn skrevet: kongers Konge og herrers Herre».

Hvorfor Guds Sønn blir kalt «Ordet». En tittel sier ofte noe om den funksjon eller oppgave man har. Dette var tilfellet med den abessinske embetsmannstittelen Kal-Hatzé, «kongens stemme eller ord». James Bruce gir på grunnlag av sine reiser fra 1768 til 1773 følgende beskrivelse av de oppgaver som Kal-Hatzé hadde: Denne embetsmannen stod ved et vindu som var dekket av et forheng, og kongen, som ikke kunne ses gjennom forhenget, talte til ham. Kal-Hatzé overbrakte så budskapet til den eller dem det gjaldt. Han fungerte altså som den abessinske kongens ord eller stemme. – Travels to Discover the Source of the Nile, London 1790, bd. III, s. 265; bd. IV, s. 76.

Det er også verdt å merke seg at Gud gjorde Aron til «munn» for Moses, idet han sa: «Han skal tale til folket for deg; og det skal skje at han skal tjene som munn for deg, og du skal tjene som Gud for ham.» – 2Mo 4: 16.

På lignende måte tjente Guds førstefødte Sønn utvilsomt som munn, eller talsmann, for sin Far, evighetens Konge. Det var gjennom ham Gud overbrakte opplysninger og instrukser til sine øvrige sønner i åndeverdenen og på jorden. Det er nærliggende å tro at Gud i mange tilfeller benyttet Ordet som sitt himmelske talerør når han kommuniserte med mennesker i tiden før Ordet kom til jorden som Jesus Kristus. (1Mo 16: 7–11; 22: 11; 31: 11; 2Mo 3: 2–5; Dom 2: 1–4; 6: 11, 12; 13: 3) Ettersom det blir fortalt at den engelen som ledet israelittene gjennom ødemarken, hadde ’Jehovas navn i seg’, kan denne engelen ha vært identisk med Guds Sønn, Ordet. – 2Mo 23: 20–23; se JESUS KRISTUS (Hans førmenneskelige tilværelse).

Jesus viste at han fremdeles tjente som sin Fars talsmann, Ordet, mens han utførte sin jordiske tjeneste, da han sa til sine tilhørere: «Jeg har ikke talt av egen tilskyndelse, men Faderen selv, som har sendt meg, har gitt meg et bud om hva jeg skal si, og hva jeg skal tale. . . . De ting jeg taler, taler jeg derfor slik som Faderen har sagt meg dem.» – Joh 12: 49, 50; 14: 10; 7: 16, 17.