Overhøyhet; suveren makt utøvd av en konge, keiser eller annen regent; den makt som i siste instans er avgjørende for styringen av en stat.

I De hebraiske skrifter forekommer ordet ʼAdhonai hyppig, og uttrykket ʼAdhonai Jehwịh forekommer 285 ganger. ʼAdhonai er en flertallsform av ʼadhọn, som betyr «herre». En annen flertallsform, ʼadhonịm, kan brukes om mennesker når det dreier seg om vanlig flertall, altså i betydningen «herrer». Men formen ʼAdhonai uten tilføyd suffiks refererer i Bibelen alltid til Gud, og flertallsformen betegner da storhet, eller majestet. Oversettere gjengir vanligvis dette ordet med «Herre». Når det forekommer sammen med Guds navn (ʼAdhonai Jehwịh), som i Salme 73: 28, blir uttrykket oversatt med for eksempel «Herren Herren» (NB), «Herren, Israels Gud» (EN), «Herren» (NO), «Herren GUD» (AT, KJ, RS ), «Herren Gud» (Dy [72: 28]), «Herren, min Mester» (Kx [72: 28]), «Herren Jehova» (Yg) og «Den Suverene Herre Jehova» (NV). I Salme 47: 9; 138: 5; 150: 2 bruker Moffatt ordet «suveren», men ikke som oversettelse av ʼAdhonai.

Det greske ordet despọtes betegner en som har suveren myndighet, full eiendomsrett eller absolutt makt. (Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words, 1981, bd. 3, s. 18, 46) Det blir gjerne oversatt med «herre» eller «eier», og når det blir brukt i direkte tiltale til Gud, blir det gjengitt med «Herre» (NO, EN, NB, KJ, Yg o.a.), «Alles hersker» (Kx) og «Suverene Herre» (NV). (Lu 2: 29; Apg 4: 24; Åp 6: 10) I Apostlenes gjerninger 4: 24 har Lyder Bruns oversettelse og Erik Gunnes’ oversettelse gjengivelsen «Allhersker», og i Åpenbaringen 6: 10 har Knox, The New English Bible, Moffatt og Revised Standard Version gjengivelsen «Suverene Herre».

Selv om det i den hebraiske og den greske teksten ikke finnes noe eget adjektiv som betyr «suveren», ligger altså tanken om suverenitet og overherredømme i ordene ʼAdhonai og despọtes når disse blir brukt i Bibelen om Jehova Gud. Adjektivet «suveren» er således brukt for å betegne hans herredømmes opphøydhet og storhet.

Jehovas overherredømme. Jehova Gud er universets suverene Overherre («verdens overherre», Sl 47: 9, Mo) i kraft av at han er Gud, Skaperen, Den Allmektige. (1Mo 17: 1; 2Mo 6: 3; Åp 16: 14) Han er alle tings Eier og er Kilden til all myndighet og makt, den høyeste Hersker. (Sl 24: 1; Jes 40: 21–23; Åp 4: 11; 11: 15) Salmisten sang om ham: «Jehova selv har grunnfestet sin trone i himlene, og over alt har hans kongedømme hatt herredømme.» (Sl 103: 19; 145: 13) Jesu disipler sa i bønn til Gud: «Suverene Herre, du er den som dannet himmelen og jorden.» (Apg 4: 24, NV, Mo) Overfor Israels nasjon hadde Gud selv alle tre myndighetsfunksjoner – den dømmende, den lovgivende og den utøvende. Profeten Jesaja sa: «Jehova er vår Dommer, Jehova er vår Lovgiver, Jehova er vår Konge; han er den som skal frelse oss.» (Jes 33: 22) Moses gir i 5. Mosebok 10: 17 en treffende beskrivelse av Gud som den suverene Overherre.

Som den suverene Overherre har Jehova rett og myndighet til å delegere herskermakt. David ble gjort til konge over Israel, og Bibelen omtaler Davids rike som om riket tilhørte David. Men David anerkjente Jehova som den store, suverene Overherre, idet han sa: «Din, Jehova, er storheten og velden og skjønnheten og høyheten og verdigheten; for alt i himlene og på jorden er  ditt. Ditt er riket, Jehova, du som er den som også løfter deg som hode over alt.» – 1Kr 29: 11.

Jordiske herskere. Når jordiske herskere utøver sitt begrensede herredømme, er det fordi den suverene Overherre, Jehova, tillater det. De politiske myndigheter har imidlertid ikke fått sin myndighet av Gud og handler altså ikke på grunnlag av at Gud har delegert myndighet eller makt til dem. Dette framgår av Åpenbaringen 13: 1, 2, hvor det blir sagt at villdyret med sju hoder og ti horn får ’sin makt og sin trone og stor myndighet’ fra «dragen», Satan Djevelen. – Åp 12: 9; se DYR, SYMBOLSKE.

Selv om Jehova Gud har tillatt at en rekke forskjellige jordiske herredømmer har kommet og gått, er det altså han som er den suverene Overherre, noe som en mektig jordisk konge ble tilskyndt til å gi uttrykk for etter selv å ha erfart dette: «Hans herredømme er et herredømme som varer til uavgrenset tid, og hans rike varer fra generasjon til generasjon. Og alle jordens innbyggere er for intet å regne, og han gjør som han vil blant himlenes hær og jordens innbyggere. Og det finnes ingen som kan holde hans hånd tilbake, eller som kan si til ham: ’Hva har du gjort?’» – Da 4: 34, 35.

Så lenge det er Guds vilje å tillate at styresmakter opprettet av mennesker eksisterer, vil derfor apostelen Paulus’ påbud til de kristne gjelde: «Hver sjel skal underordne seg under de høyere myndigheter, for det er ingen myndighet uten av Gud; de bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud.» Videre peker apostelen på at slike myndigheter indirekte fungerer som en Guds tjener (selv om de ikke tror på Gud eller tilber ham) når de griper inn og straffer en som gjør det som er ondt, slik at vrede rammer den som praktiserer det som er ondt. – Ro 13: 1–6.

Når det gjelder det at disse myndighetene er «satt i sine relative stillinger av Gud», viser Bibelen at dette ikke betyr at det er Gud som har dannet disse styresmaktene, eller at han støtter dem. Han har imidlertid manøvrert dem slik at de har tjent hans gode hensikt i forbindelse med hans tjenere på jorden. Moses sa: «Da Den Høyeste gav nasjonene en arv, da han skilte Adams sønner fra hverandre, gikk han i gang med å fastsette folkenes grense med henblikk på antallet av Israels sønner.» – 5Mo 32: 8.

Guds Sønn som Konge. Etter at den siste kongen som satt på «Jehovas trone» i Jerusalem (1Kr 29: 23), var blitt styrtet, fikk profeten Daniel et syn som skildret det at Guds egen Sønn en gang i framtiden skulle bli innsatt som Konge. Jehovas suverene stilling blir tydelig understreket ved at Han, «Den Gamle av Dager», gir herredømme til sin Sønn. Beretningen sier: «Jeg fortsatte å se i synene om natten, og se, med himlenes skyer kom det nå en som var lik en menneskesønn; og han fikk tre fram for Den Gamle av Dager, og de førte ham fram for Ham. Og det ble gitt ham herredømme og verdighet og rike, for at alle folk, folkegrupper og tungemål skulle tjene ham. Hans herredømme er et herredømme som varer til uavgrenset tid og ikke skal forgå, og hans rike er et rike som ikke skal bli ødelagt.» (Da 7: 13, 14) En sammenligning mellom disse versene og Matteus 26: 63, 64 etterlater ingen tvil om at ’menneskesønnen’ i Daniels syn er Jesus Kristus. Det er han som får tre fram for Jehova og får herredømme. – Jf. Sl 2: 8, 9; Mt 28: 18.

Jehovas overherredømme blir utfordret. Det onde har eksistert nesten like lenge som det ifølge Bibelens kronologi har vært mennesker på jorden. Menneskene dør, og det er blitt begått utallige synder og overtredelser mot Gud. (Ro 5: 12, 15, 16) Ettersom Bibelen viser at Gud gav menneskene en fullkommen start, oppstår følgende spørsmål: Hvordan har synden, ufullkommenheten og ondskapen kommet inn i verden? Og hvorfor har Den Allmektige Gud i mange hundre år tillatt slikt? Svarene ligger i at Guds overherredømme er blitt utfordret, og at det i den forbindelse er blitt reist et uhyre viktig stridsspørsmål som angår menneskeheten.

Hva slags mennesker Gud ønsker som sine tjenere. Jehova Gud har i århundrenes løp i ord og handling vist at han er en kjærlig Gud som er rik på ufortjent godhet, utøver fullkommen rett og rettferdighet og viser barmhjertighet mot dem som søker å tjene ham. (2Mo 34: 6, 7; Sl 89: 14; se BARMHJERTIGHET; RETTFERDIGHET.) Selv mot utakknemlige og onde mennesker har han vist godhet. (Mt 5: 45; Lu 6: 35; Ro 5: 8) Det behager ham å utøve sitt overherredømme i kjærlighet. – Jer 9: 24.

De menneskene han ønsker i sitt univers, er følgelig slike som tjener ham på grunn av kjærlighet til ham og på grunn av hans gode egenskaper. De må elske Gud og dernest elske sin neste. (Mt 22: 37–39) De må ha kjærlighet til Jehovas overherredømme; det må være noe ønskverdig for dem, og de må foretrekke det framfor ethvert annet herredømme. (Sl 84: 10) Selv om slike mennesker hadde hatt muligheten til å bli uavhengige av Gud, ville de ha foretrukket å være underlagt hans overherredømme, fordi de vet at hans herredømme er langt visere, mer rettferdig og bedre enn noe annet herredømme. (Jes  55: 8–11; Jer 10: 23; Ro 7: 18) Slike mennesker tjener ikke Gud bare på grunn av frykt for hans allmakt eller av selviske grunner, men av kjærlighet til hans rett og rettferdighet og hans visdom og på grunnlag av sin kunnskap om hans storhet og kjærlige godhet. (Sl 97: 10; 119: 104, 128, 163) I likhet med apostelen Paulus utbryter de: «Å dyp av Guds rikdom og visdom og kunnskap! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier! For ’hvem har lært Jehovas sinn å kjenne, eller hvem er blitt hans rådgiver?’ Eller: ’Hvem har gitt til ham først, slik at det må betales tilbake til ham?’ For fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilkommer herligheten for evig. Amen.» – Ro 11: 33–36.

De lærer Gud å kjenne, og det å kjenne Gud i uttrykkets virkelige betydning vil si å elske ham og å være tro mot hans overherredømme. Apostelen Johannes skriver: «Enhver som blir i forening med ham, praktiserer ikke synd; ingen som praktiserer synd, har sett ham eller lært ham å kjenne.» Og: «Den som ikke elsker, har ikke lært Gud å kjenne, for Gud er kjærlighet.» (1Jo 3: 6; 4: 8) Jesus kjente sin Far bedre enn noen annen. Han sa: «Alt er blitt overgitt til meg av min Far, og ingen kjenner Sønnen fullt ut, uten Faderen; heller ikke kjenner noen Faderen fullt ut, uten Sønnen og enhver som Sønnen er villig til å åpenbare ham for.» – Mt 11: 27.

Noen unnlot å framelske kjærlighet og verdsettelse. Da Jehova Guds overherredømme ble utfordret, kom utfordringen følgelig fra en som nøt gagn av Guds overherredømme, men som ikke verdsatte det og ikke gikk inn for å lære Gud bedre å kjenne, så han kunne få større kjærlighet til ham. Denne opprøreren var en åndeskapning, en av Guds engler. Da det første menneskepar, Adam og Eva, ble skapt på jorden, så denne personen sitt snitt til å rette et angrep mot Guds overherredømme. Først prøvde han å få Eva til å slutte å underordne seg under Guds overherredømme, og så prøvde han å få Adam med på det samme. Opprøreren lyktes i sitt forsøk. Han håpet på å grunnlegge et rivaliserende herredømme.

Det er tydelig at Eva, den første som denne opprøreren henvendte seg til, ikke var takknemlig mot sin Skaper og Gud og ikke hadde benyttet seg av muligheten til å lære ham å kjenne. Hun hørte på en stemme som tilsynelatende kom fra en laverestående skapning, en slange, men som i virkeligheten skrev seg fra den opprørske engelen. Bibelen sier ingenting om at hun ble overrasket over å høre slangen snakke. Men det blir opplyst at slangen var «det forsiktigste av alle markens ville dyr som Jehova Gud hadde dannet». (1Mo 3: 1) Hvorvidt slangen åt av den forbudte frukten på «treet til kunnskap om godt og ondt» og så tilsynelatende ble klok og i stand til å tale, blir det ikke sagt noe om. Den opprørske engelen som talte gjennom slangen, gav henne (trodde hun) muligheten til å bli uavhengig, å «bli som Gud og kjenne godt og ondt», og greide å overbevise henne om at hun ikke kom til å dø. – 1Mo 2: 17; 3: 4, 5; 2Kt 11: 3.

Adam viste heller ikke takknemlighet mot eller kjærlighet til sin Skaper og Forsørger da han ble stilt overfor opprør i sin egen husstand, og var ikke lojal nok til å forsvare sin Gud da han ble satt på prøve, men lot seg overtale av Eva. Han mistet tydeligvis tilliten til Gud og til Guds evne til å gi sine lojale tjenere alt godt. (Jf. Jehovas ord til David i 2Sa 12: 7–9 etter at David hadde syndet med Batseba.) Adam bebreidet dessuten tydeligvis Jehova for det som hadde skjedd, noe som antydes av det svaret han gav da Jehova spurte ham ut om det gale han hadde gjort: «Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg frukt fra treet, og derfor spiste jeg.» (1Mo 3: 12) I motsetning til Eva trodde han ikke på Slangens løgn om at han ikke kom til å dø, men både Adam og Eva handlet egenrådig med fullt overlegg – de gjorde opprør mot Gud. – 1Ti 2: 14.

Adam kunne ikke si: «Jeg blir prøvd av Gud.» Det var derimot følgende prinsipp som trådte i kraft: «Enhver blir prøvd ved at han blir dratt og lokket av sitt eget begjær. Deretter, når begjæret er blitt fruktbart, føder det synd; og når så synden er blitt fullbyrdet, frambringer den død.» (Jak 1: 13–15) De tre opprørerne – engelen, Eva og Adam – brukte altså den frie vilje som Gud hadde utrustet dem med, til å gi avkall på sin syndfrie tilstand og slå inn på en kurs preget av overlagt synd. – Se FULLKOMMENHET; SYND.

Hva stridsspørsmålet dreier seg om. Hva lå det i den hånlige og ærekrenkende utfordringen som denne engelen (som senere ble kalt Satan Djevelen) framsatte, og som Adam støttet ved sin opprørske handling? Ble det reist tvil om hvorvidt Jehova er Den Høyeste, at han er universets suverene Overherre? Var Guds overherredømme nå truet? Nei, for Jehova sitter inne med den øverste makt og myndighet, og ingen i himmelen eller på jorden kan ta dette fra ham. (Ro 9: 19) Det stridsspørsmålet som ble reist, må derfor dreie seg om hvorvidt Guds overherredømme er rettmessig, fortjent og rettferdig, det vil si om hans overherredømme blir utøvd på en verdig måte, om det er rettferdig og til gagn for hans undersåtter. Dette framgår av  det første spørsmålet som Slangen stilte til Eva: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke får spise av ethvert tre i hagen?» Her antydet Slangen at dette forbudet var utrolig, at Gud hadde pålagt menneskene unødige restriksjoner og nektet dem noe som med rette tilkom dem. – 1Mo 3: 1.

Hva var «treet til kunnskap om godt og ondt»?

Ved å ta av frukten på «treet til kunnskap om godt og ondt» tilkjennegav Adam og Eva at de gjorde opprør. Skaperen, universets suverene Overherre, var i sin fulle rett da han fastsatte en lov angående dette treet, ettersom Adam, som var skapt av Gud og ikke var noen suveren overherre, hadde sine begrensninger og burde anerkjenne dette. For at freden og harmonien i universet skulle kunne bli opprettholdt, var det nødvendig at alle fornuftutstyrte skapninger anerkjente og støttet Skaperens overherredømme. Adam kunne vise at han erkjente at dette var nødvendig, ved å la være å spise av frukten på dette treet. Ettersom Adam skulle bli stamfar til hele den menneskeslekten som skulle oppfylle jorden, måtte han vise seg lydig og lojal selv i små ting. Det prinsippet som var inne i bildet, var: «Den som er tro i det minste, er også tro i mye, og den som er urettferdig i det minste, er også urettferdig i mye.» (Lu 16: 10) Adam var i stand til å vise en slik fullkommen lydighet. Det var åpenbart ikke noe galt med frukten på dette treet i seg selv. (Og det som var forbudt, var ikke kjønnslig omgang, for Gud hadde befalt det første menneskepar å ’fylle jorden’. [1Mo 1: 28] Det var, som Bibelen sier, frukten på et bokstavelig tre.) Hva treet stod for, blir godt forklart i en fotnote til 1. Mosebok 2: 17 i The Jerusalem Bible (1966):

«Denne kunnskapen er et privilegium som Gud forbeholder seg selv, og som mennesket tilriver seg ved å synde, 3: 5, 22. Det siktes altså ikke til allvitenhet, noe det falne menneske ikke er i besittelse av; det dreier seg heller ikke om moralsk dømmekraft, som mennesket hadde allerede før det falt, og som Gud ikke kunne nekte en fornuftutstyrt skapning. Det dreier seg om myndigheten til selv å avgjøre hva som er godt, og hva som er ondt, og å handle i samsvar med dette, et krav om fullstendig moralsk uavhengighet, noe som innebærer at mennesket nekter å anerkjenne sin stilling som skapning. Den første synd var et angrep på Guds overherredømme, en synd som var et utslag av hovmod.»

Guds tjenere anklaget for å være selviske. En annen side ved stridsspørsmålet framgår av følgende utsagn fra Satan til Gud angående Guds trofaste tjener Job: «Er det for ingenting Job har fryktet Gud? Har ikke du satt et hegn om ham og om hans hus og om alt det han har rundt omkring? Hans henders verk har du velsignet, og hans buskap har bredt seg på jorden. Men jeg ber deg: Rekk til en forandring ut din hånd og rør ved alt han har, og se om han ikke kommer til å forbanne deg like opp i ansiktet.» Senere sa han anklagende: «Hud for hud; alt det et menneske har, kommer han til å gi for sin sjel.» (Job 1: 9–11; 2: 4) Satan anklaget altså Job for ikke å tjene Gud av hjertet, for å være lydig mot Gud bare av selviske grunner, for vinnings skyld. På den måten bakvasket Satan både Gud, med hensyn til hans overherredømme, og Guds tjenere, med hensyn til deres ulastelighet overfor Guds overherredømme. Han hevdet i virkeligheten at det ikke kunne settes noe menneske på jorden som kunne bevare sin ulastelighet overfor Jehovas overherredømme hvis han, Satan, fikk anledning til å sette vedkommende på prøve.

Jehova tillot at dette stridsspørsmålet ble prøvd. Dette kom ikke av at han var usikker på om hans overherredømme var rettferdig. Han behøvde ikke å bevise noe for seg selv. Det var på grunn av sin kjærlighet til sine fornuftutstyrte skapninger han lot det gå en viss tid for at saken skulle kunne bli avgjort. Han tillot at menneskene ble prøvd av Satan framfor hele universet. Og han gav sine skapninger muligheten til å bevise at Satan Djevelen er en løgner, og å rense ikke bare Guds navn, men også deres eget navn, for vanære. Satan ble med sin selviske holdning ’overgitt til en sinnstilstand som mishaget Gud’. (Ro 1: 28) Hans henvendelse til Eva bar åpenbart preg av at han resonnerte på en selvmotsigende måte. Han anklaget nemlig Gud for å utøve sitt overherredømme på en urimelig og urettferdig måte, men gjorde tydeligvis samtidig regning med at Gud skulle behandle ham rimelig; det later til at han trodde at Gud ville anse seg for å være forpliktet til å la ham fortsette å leve hvis han greide å bevise sine anklager om at Guds skapninger ikke var trofaste.

Helt nødvendig at stridsspørsmålet blir avgjort. Det er av avgjørende betydning for alle som lever, at dette stridsspørsmålet blir avgjort, ettersom det angår deres forhold til Guds overherredømme. Når dette stridsspørsmålet først er avgjort, vil det nemlig aldri være behov for å ta det opp igjen. Jehova har tydeligvis ønsket at alle sider ved dette stridsspørsmålet skulle bli grundig  belyst slik at alle kunne forstå dem. Den måten Gud grep saken an på, inngir tillit til at han er uforanderlig, styrker hans overherredømme og bidrar til at alle som velger å underordne seg under hans overherredømme, gjør det med enda større glede og overbevisning. – Jf. Mal 3: 6.

Et moralsk stridsspørsmål. Det er altså ikke et spørsmål om makt, om ren og skjær styrke; det er først og fremst et moralsk stridsspørsmål. Men fordi Gud er usynlig, og fordi Satan har gjort alt han har kunnet for å blinde menneskenes sinn, er Jehovas makt og til og med hans eksistens blitt dratt i tvil. (1Jo 5: 19; Åp 12: 9) Mange har trukket uriktige slutninger når det gjelder hvorfor Gud har vist tålmodighet og godhet, og er selv blitt mer opprørske. (For 8: 11; 2Pe 3: 9) På grunn av dette har det krevd tro å tjene Gud ulastelig, og det har også medført lidelser. (He 11: 6, 35–38) Ikke desto mindre har Jehova Gud til hensikt å gjøre sitt overherredømme og sitt navn kjent for alle. I Egypt sa han til farao: «Nettopp av denne grunn har jeg latt deg bli i live: for å vise deg min makt og for å la mitt navn bli forkynt på hele jorden.» (2Mo 9: 16) På lignende måte har Gud latt denne verden og dens gud, Satan Djevelen, fortsette å eksistere og fortsette i sin ondskap en viss tid, inntil den fastsatte tid da de skal bli tilintetgjort. (2Kt 4: 4; 2Pe 3: 7) Salmisten bad en profetisk bønn hvor han blant annet sa: «Så folk kan kjenne at du, som har navnet Jehova, du alene er Den Høyeste over hele jorden.» (Sl 83: 18) Jehova har selv sverget: «For meg skal hvert kne bøye seg, til meg skal hver tunge avlegge ed og si: ’Sannelig, i Jehova er det full rettferdighet og styrke.’» – Jes 45: 23, 24.

Hvor omfattende stridsspørsmålet var. Hvor vidtrekkende var stridsspørsmålet? Ettersom menneskene var blitt forledet til å synde, og ettersom en engel hadde syndet, var stridsspørsmålet så omfattende at det berørte Guds himmelske skapninger, ja selv Guds enbårne Sønn, den som stod Jehova Gud nærmest. Sønnen, som alltid gjorde det som behaget hans Far, ville være svært oppsatt på å tjene med tanke på å hevde og rettferdiggjøre Jehova Guds overherredømme. (Joh 8: 29; He 1: 9) Gud utvalgte ham til denne oppgaven og sendte ham til jorden, hvor han ble født som et guttebarn av en jomfru ved navn Maria. (Lu 1: 35) Han var fullkommen, og han forble fullkommen og uklanderlig hele livet, inntil han led en vanærende død. (He 7: 26) En tid før han skulle dø, sa han: «Nå holdes det dom over denne verden; nå skal denne verdens hersker bli kastet ut», og: «Verdens hersker kommer. Og han har ikke noe tak på meg.» (Joh 12: 31; 14: 30) Satan fikk ikke noe tak på Jesus slik at han kunne få ham til å bryte sin ulastelighet, og dommen over Satan lød på at han hadde mislyktes, og at han skulle bli kastet ut. Jesus «seiret over verden». – Joh 16: 33.

Jesus Kristus forsvarer Jehovas overherredømme. På fullkomment vis beviste altså Jesus at Djevelen er en løgner, ved at han til fulle tilveiebrakte et svar på spørsmålet om hvorvidt noe menneske ville være trofast mot Gud uansett hvilke prøvelser det måtte bli utsatt for. Jesus ble derfor utnevnt av den suverene Gud til å tjene som den som gjennomfører Hans hensikter, den som skal fjerne alt det onde, deriblant Djevelen, fra universet. Denne myndigheten skal Jesus utøve, og ’hvert kne skal bøye seg i hans navn og hver tunge åpent erkjenne at Jesus Kristus er Herre til ære for Gud, Faderen’. – Flp 2: 5–11; He 2: 14; 1Jo 3: 8.

Med den myndighet som Sønnen har fått, hersker han i sin Fars navn og gjør all regjering og myndighet og makt som står Jehovas overherredømme imot, «til intet». Apostelen Paulus åpenbarer at Jesus Kristus så vil gi Jehovas overherredømme den største anerkjennelse, for «når alt er blitt ham underlagt, da skal også Sønnen selv underordne seg under Ham som la alt under ham, for at Gud kan være alt for alle». – 1Kt 15: 24–28.

Under sitt tusenårige styre skal Kristus nedkjempe all makt og myndighet som er i opposisjon til Jehovas overherredømme, og deretter skal Djevelen ifølge Åpenbaringsboken bli sluppet løs for en kort tid. Djevelen kommer til å prøve å reise stridsspørsmålet på nytt, men det vil ikke bli satt av lang tid til saken, som allerede er avgjort. Satan og de som følger ham, vil bli fullstendig tilintetgjort. – Åp 20: 7–10.

Andre som står på Jehovas side. Selv om Kristus ved sin trofasthet til fulle har bevist at Gud hadde rett i forbindelse med stridsspørsmålet, får også andre lov til å være med på dette. (Ord 27: 11) Apostelen Paulus peker på hva som blir utrettet ved Kristi ulastelige liv og hans offerdød: «Følgen av én rettferdiggjørende handling [er] at alle slags mennesker blir erklært rettferdige til liv.» (Ro 5: 18) Kristus er blitt gjort til Hode for «legemet, menigheten» (Kol 1: 18), og lemmene på dette «legemet» lider i likhet med ham døden i ulastelighet, og han gleder seg over å la dem bli hans medarvinger og bli konger sammen med ham i Riket. (Lu 22: 28–30; Ro 6: 3–5; 8: 17; Åp 20: 4, 6) Fortidens trofaste så fram til at Gud skulle tilveiebringe sin foranstaltning for frelse, og bevarte sin ulastelighet selv om de var ufullkomne. (He 11: 13–16) Også de mange andre  som til slutt bøyer kne i anerkjennelse av Kristus, gjør dette fordi de oppriktig anerkjenner Guds rettferdige, rettmessige overherredømme. Som salmisten profetisk sang: «Alt som puster – la det lovprise Jah. Lovpris Jah!» – Sl 150: 6.