[hebr. tukkijịm (flt.)].

En fugl i fasanfamilien på størrelse med en kalkun. De to asiatiske artene, Pavo muticus og Pavo cristatus, er spesielt kjent for hannenes vakre haleslep av glinsende grønne og gylne dekkfjær utstyrt med store blå «øyne». Haleslepet kan slås ut til en imponerende vifte som danner en halvsirkel som når helt ned til bakken på begge sider. Når påfuglhannen rister på den utslåtte halen, lager bevegelsen en raslende lyd, og fjærene spiller i mange praktfulle farger. Halsen og brystet er også dekket av vakre, metallglinsende, blågrønne fjær. På grunn av sin majestetiske skjønnhet har påfuglen vært høyt verdsatt fra de tidligste tider.

Kong Salomos flåte av Tarsis-skip vendte hvert tredje år tilbake lastet med «gull og sølv, elfenben og aper og påfugler». (1Kg 10: 22) Noen av Salomos skip seilte til Ofir (tydeligvis i området rundt Rødehavet; 1Kg 9: 26–28), men 2. Krønikebok 9: 21 nevner skip som «gikk til Tarsis» (sannsynligvis i Spania) i forbindelse med at de førnevnte  varene, deriblant påfugler, ble innført. Man vet derfor ikke med sikkerhet fra hvilket område påfuglene ble importert. Disse vakre fuglene regnes for å være hjemmehørende i Sørøst-Asia, og det finnes mange av dem i India og på Sri Lanka. Noen mener at det hebraiske navnet (tukkijịm) kan knyttes til det gamle tamilske navnet for påfugl, tokei. Salomos flåte kan ha fått tak i påfuglene når skipene langs sine vanlige ruter anløp handelssentre som hadde kontakt med India. Det er også interessant å lese uttalelsen til Frederick Dimmer i The Animal Kingdom: «I mange århundrer antok forskerne at det ikke fantes påfugler i Afrika – deres kjente tilholdssteder var India og Sørøst-Asia. Naturforskernes antagelse fikk en brå slutt da man i 1936 oppdaget kongopåfuglen [Afropavo congensis] i Belgisk Kongo.» – 1954, bd. II, s. 988.

Noen foretrekker å knytte det hebraiske ordet tukkijịm til det egyptiske ordet ky, som betegner en slags ape.