Det å feste en død eller levende person til en pæl. Det mest kjente eksemplet er pælfestingen av Jesus Kristus. (Lu 24: 20; Joh 19: 14–16; Apg 2: 23, 36) Oldtidens folkeslag brukte ulike former for pælfesting.

Assyrerne, som var kjent for sin grusomme krigføring, pælfestet fanger ved å spidde dem nakne på spisse pæler som trengte gjennom magen på ofrene og opp i brysthulen. Det er blitt funnet flere relieffer som viser denne metoden, blant annet ett som skildrer hvordan assyrerne angrep og erobret Lakisj. – 2Kg 19: 8; BILDE: bd. 1, s. 958.

Perserne brukte også pælfesting som straffemetode. Noen hevder at perserne som regel først halshogde eller flådde huden av dem som de pælfestet. Da Dareios den store forbød jødenes fiender å hindre gjenoppbyggingen av templet i Jerusalem, befalte han at enhver som handlet i strid med kongens dekret, skulle pælfestes på en bjelke som var tatt fra hans eget hus. (Esr 6: 11) I Ahasverus’ (Xerxes Is), Dareios’ sønns, regjeringstid ble to av kongens dørvoktere pælfestet, eller «hengt på en pæl», noe som var den vanlige straffen blant perserne for forræderi. (Est 2: 21–23) Haman og hans ti sønner ble på lignende måte hengt på en pæl. (Est 5: 14; 6: 4; 7: 9, 10; 9: 10, 13, 14, 25) Herodot (III, 125, 159; IV, 43) nevner også andre eksempler på pælfesting blant perserne.

Ifølge jødisk lov skulle overtredere som var skyldige i så alvorlige forbrytelser som gudsbespottelse eller avgudsdyrkelse, først steines eller henrettes på annen måte, og deretter skulle  likene henges på pæler eller trær til skrekk og advarsel for andre. (5Mo 21: 22, 23; Jos 8: 29; 10: 26; 2Sa 21: 6, 9) Josefs profetiske ord til sjefen for faraos bakere tyder på at også egypterne henrettet forbryterne før de hengte dem på pæler. Han sa: «Farao [kommer] til å løfte opp ditt hode fra deg, og han kommer sannelig til å henge deg på en pæl.» – 1Mo 40: 19, 22; 41: 13.

Det hevdes at grekerne og romerne tok etter fønikerne når det gjaldt å bruke pælfesting som straffemetode, og det var først på Konstantins tid at metoden ble avskaffet i Romerriket. Det hørte med til sjeldenhetene at en romersk borger ble pælfestet, siden dette vanligvis var en straff som ble gitt slaver og forbrytere av verste slag. Både jødene og romerne betraktet pælfesting som en ydmykende og vanærende straffemetode som var forbeholdt slike som var under forbannelse. – 5Mo 21: 23; Ga 3: 13; Flp 2: 8.

Jødene i det første århundre hadde kanskje rett til å pælfeste en person av religiøse grunner (noe det hersker en viss tvil om), men det er temmelig sikkert at de ikke hadde rett til å gjøre det som straff for overtredelser av den romerske rettsordning. Bare en romersk embetsmann som Pontius Pilatus hadde en slik myndighet. (Joh 18: 31; 19: 10) Ikke desto mindre hadde jødene, og spesielt overprestene og styresmennene, hovedansvaret for at Jesus ble pælfestet. – Mr 15: 1–15; Apg 2: 36; 4: 10; 5: 30; 1Kt 2: 8.

Det hendte at romerne bandt offeret til pælen, og vedkommende kunne da leve i flere dager før smerten, tørsten, sulten og solens hete tok livet av ham. Men slik tilfellet var da Jesus ble pælfestet, var det vanligere blant romerne at den anklagede ble naglet til pælen gjennom hendene (og sannsynligvis også føttene). (Joh 20: 25, 27; Lu 24: 39; Sl 22: 16, NW, fotn.; Kol 2: 14) Anatomer har alltid regnet håndleddet som en del av hånden, og enkelte leger mener derfor at naglene ble slått inn mellom de små knoklene i håndleddene for å forhindre at hendene revnet, noe som lettere kunne skje hvis naglene var slått gjennom håndflatene. (Se The Journal of the American Medical Association, 21. mars 1986, s. 1460.) Det stemmer i så fall godt overens med at ordet «hånd» i Bibelen også inkluderer håndleddet i skriftsteder som 1. Mosebok 24: 47, hvor det står at armbånd ble satt på ’hendene’, og Dommerne 15: 14, som sier at Samson hadde bånd rundt «hendene».

Beretningen sier ikke noe om hvorvidt de ugjerningsmennene som ble pælfestet ved siden av Jesus, ble naglet eller bare bundet til pælene. Hvis de bare ble bundet, kan det forklare hvorfor de fremdeles var i live og soldatene brakk bena deres på et tidspunkt da Jesus allerede var død. (Joh 19: 32, 33) Når bena ble brukket, ville de raskt dø av kvelning, siden de da, slik enkelte anfører, ikke ville være i stand til å heve kroppen og avlaste de overbelastede brystmusklene. Dette er selvfølgelig ikke den eneste mulige forklaringen på at ugjerningsmennene levde lenger enn Jesus. Et annet moment er at de ikke var blitt utsatt for den samme mentale og fysiske tortur som Jesus var blitt utsatt for. Jesus hadde vært i sine fienders hender og hadde gjennomgått store prøvelser hele natten. Han var dessuten blitt slått av de romerske soldatene, kanskje så brutalt at han ikke var i stand til å bære sin egen torturpæl, slik skikken var. – Mr 14: 32 til 15: 21; Lu 22: 39 til 23: 26.

Hva viser den greske grunnteksten når det gjelder formen på det torturredskapet som Jesus ble henrettet på?

De fleste bibeloversettelser sier at Jesus ble «korsfestet», ikke «pælfestet». Det skyldes den alminnelige oppfatning at det torturredskapet som Jesus ble hengt på, var et «kors» laget av to trestokker og ikke en enkelt pæl eller stokk. Tradisjonen, ikke Bibelen, sier dessuten at den dødsdømte kun bar tverrstokken, som blir kalt patibulum eller antenna, og ikke begge trestokkene. På den måten forsøker man å komme utenom det problem at det ville være for tungt for én mann å dra eller bære begge trestokkene til Golgata.

Men hva sa bibelskribentene selv om dette? De brukte det greske substantivet staurọs 27 ganger og verbet staurọo 46 ganger, synstaurọo (forstavelsen syn betyr «[sammen] med») fem ganger og anastaurọo (anạ betyr «på nytt») én gang. De brukte også det greske ordet ksỵlon, som betyr «tre; ved», fem ganger for å beskrive det torturredskapet som Jesus ble naglet til.

Verken i klassisk gresk eller i koiné overbringer staurọs tanken om et «kors» laget av to stokker. Ordet betegner rett og slett en opprettstående stake, pæl eller påle som kunne brukes når man skulle lage et gjerde, et pæleverk eller en palisade. Douglas’ New Bible Dictionary fra 1985 sier under «Kors» på side 253: «Det gr. ordet for ’kors’ (stauros; verb: stauroo . . . ) har som første betydning en opprettstående stake eller stokk, og som andre betydning en stake som blir brukt som et redskap for avstraffelse og henrettelse.»

 Det at Lukas, Peter og Paulus brukte ksỵlon som et synonym til staurọs, styrker den oppfatning at Jesus ble pælfestet på en opprettstående stake uten tverrstokk, for det er dette som er betydningen av ksỵlon i denne sammenhengen. (Apg 5: 30; 10: 39; 13: 29; Ga 3: 13; 1Pe 2: 24) Ksỵlon forekommer også i Esra 6: 11 i den greske oversettelsen Septuaginta, og der betegner det en enkelt bjelke eller stokk som en overtreder skulle pælfestes på.

Ny verden-oversettelsen formidler derfor trofast denne grunnleggende betydningen av den greske teksten når den gjengir staurọs med «torturpæl» og verbet staurọo med «pælfeste». Dermed unngår man å forveksle staurọs med de tradisjonelle kirkelige former for kors. (Se TORTURPÆL.) Det er ikke noe i veien for at en mann som Simon fra Kyrene alene kunne bære Kristi torturpæl slik Bibelen sier, for hvis den var 15 cm i diameter og 3,5 m lang, veide den sannsynligvis bare litt over 45 kg. – Mr 15: 21.

Den greskkyndige W.E. Vine sier: «STAUROS (σταυρός) sikter først og fremst til en opprettstående pæl eller stake. Til slike ble forbrytere naglet for å henrettes. Både substantivet og verbet stauroo, å feste til en stake eller pæl, skal etter sin opprinnelige betydning skjelnes fra den kirkelige formen, et kors med to stokker.» Vine forklarer videre at det sammensatte korset har sin opprinnelse i Kaldea, og at kristenheten overtok det fra hedningene på 200-tallet og tok det i bruk som et symbol på Kristi pælfesting. – Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words, 1981, bd. 1, s. 256.

Det er verdt å merke seg følgende kommentar i boken The Cross in Ritual, Architecture, and Art: «Det er en merkelig, men ubestridelig kjensgjerning at korset har vært brukt som et hellig symbol lenge før Kristus ble født, og også siden i land som ikke har vært berørt av kirkens lære. . . . Den greske Bakkhos, den tyriske Tammuz, den kaldeiske Bel og den norrøne Odin ble alle symbolsk framstilt for sine tilbedere ved en gjenstand som var formet som et kors.» – Av G.S. Tyack, London 1900, s. 1.

Boken The Non-Christian Cross av J.D. Parsons (London 1896) sier dessuten: «Det finnes ikke en eneste setning i noen av alle de skrifter som utgjør Det nye testamente, som på gresk viser, verken direkte eller indirekte, at den stauros som ble brukt i forbindelse med Jesus, var noe annet enn en vanlig stauros, og det er heller ikke noe som tyder på at den bestod av mer enn én stokk, at den bestod av to stokker som var spikret sammen i form av et kors. . . . Det er ikke så rent lite villedende at våre lærere oversetter ordet stauros med ’kors’ når de gjengir kirkens greske dokumenter på vårt eget språk. Det er også villedende at de følger opp ved å sette ’kors’ i våre ordbøker som betydningen av stauros uten å gi en grundig redegjørelse for følgende: ’Kors’ var i hvert fall ikke ordets hovedbetydning på apostlenes tid, og det ble ikke dets hovedbetydning før lang tid senere. Hvis dette i det hele tatt skjedde, skyldtes det bare at det av en eller annen grunn ble antatt at den bestemte stauros som Jesus ble henrettet på, hadde denne bestemte formen – og dette til tross for at en ikke hadde noen beviser som kunne bekrefte denne antagelsen.» – S. 23, 24; se også The Companion Bible, 1974, tillegg nr. 162.

Brukt billedlig. Bibelen inneholder ikke bare et grundig vitnesbyrd om at Herren Jesus Kristus ble pælfestet i bokstavelig forstand (1Kt 1: 13, 23; 2: 2; 2Kt 13: 4; Åp 11: 8), men den bruker også uttrykket «å pælfeste» i billedlig, eller overført, betydning, for eksempel i Galaterne 2: 20. De kristne har «pælfestet», eller «avlivet», sin gamle personlighet i tro på den pælfestede Kristus. (Ro 6: 6; Kol 3: 5, 9, 10) Paulus skriver: «De som hører Kristus Jesus til, har pælfestet kjødet sammen med dets lidenskaper og begjær.» (Ga 5: 24) Han sier også: ’Ved Kristus er verden blitt pælfestet for meg og jeg for verden.’ – Ga 6: 14.

Slike som faller fra, «pælfester på nytt Guds Sønn for seg og utsetter ham for offentlig skam» idet de i likhet med Judas gjør opprør mot Guds frelsesordning. – He 6: 4–6.