En overenskomst mellom to eller flere personer om å gjøre eller unnlate å gjøre et eller annet; en avtale; en kontrakt. Det hebraiske ordet som er oversatt med «pakt», berịth, forekommer over 280 ganger i De hebraiske skrifter, deriblant mer enn 80 ganger i de fem Mosebøkene. Ordets etymologi er usikker. At grunnbetydningen er «pakt», en betegnelse som kan sammenlignes med det moderne juridiske ordet «kontrakt», framgår av noen kileskrifttavler som ble funnet i 1927 i Qatna, en gammel, ikke-israelittisk by sørøst for Hamat. «De to tavlene [av i alt 15 som ble funnet] har et enkelt innhold. Tavle A inneholder en liste med navn . . . Tavle B er en liste over rasjoner . . . Liste A er således en kontrakt hvor de menn det gjelder, . . . erklærer seg villige til å tre i en annens tjeneste eller til å påta seg visse forpliktelser. Liste B, som er skrevet av samme person, inneholder opplysninger om kontraktens art; mennene skulle få nærmere angitte rasjoner til gjengjeld for sin tjeneste. . . . det israelittiske begrepet b^erit, ’pakt’, var et sentralt tema i den jahvistiske teologi. Her har vi den første publiserte ikke-bibelske forekomsten av ordet fra gammel tid – ikke senere enn første tredjedel av 1300-tallet f.v.t.» – Bulletin of the American Schools of Oriental Research, februar 1951, s. 22.

Det greske ordet for pakt, diathẹke, er i noen oversettelser av De kristne greske skrifter også gjengitt med «testamente» (testamentum, Vg). M’Clintock og Strongs Cyclopædia (1891) sier imidlertid under oppslagsordet «Pakt»: «Det synes imidlertid ikke å være nødvendig å introdusere et nytt ord [i tillegg til «pakt»], som formidler en ny tanke. Ettersom Sept[uaginta] har gjengitt [berịth] (som aldri betyr testamente, men alltid pakt eller overenskomst) med [diathẹke] gjennom hele GT, vil det være naturlig å anta at NTs skribenter ved å bruke dette ordet ville overbringe den samme tanken til sine lesere, hvorav de fleste var fortrolige med det greske GT. Dessuten taler NT i de fleste tilfeller (f. eks. i 2Kor. iii, 14; Hebr. vii, ix; Åpb. xi, 19) om det samme som det som i GT blir kalt en ’pakt’ (b^erithʹ), mens det tilsvarende greske ordet eller begrepet i den samme sammenheng på engelsk [i KJ] noen ganger blir gjengitt med ’pakt’ og noen ganger med ’testamente’ (Hebr. vii, 22; viii, 8–13; ix, 15).» – Se også NW, tillegget, 7D.

I Hebreerbrevet (He 7: 22; 8: 6, 8–10; 9: 4, 15–17, 20) bruker skribenten gang på gang ordet diathẹke tydelig i den hebraiske betydningen pakt, idet han blant annet siterer fra Jeremia 31: 31–34 og også nevner «paktens ark». I oversettelsen av disse versene fra Jeremia bruker den greske oversettelsen Septuaginta ordet diathẹke for det gamle hebraiske ordet berịth, som betyr «pakt». Og i Hebreerne 9: 20 siteres det fra 2. Mosebok 24: 6–8, hvor det helt åpenbart er tale om en pakt.

 Hva ordet betegner. Pakter omfattet alltid to eller flere parter, og de kunne være unilaterale (hvor bare den ene parten påtok seg forpliktelser) eller bilaterale (hvor begge parter påtok seg forpliktelser). Bibelen taler både om pakter mellom Gud og mennesker og om pakter mellom mennesker innbyrdes, enten mellom enkeltpersoner eller mellom grupper, stammer eller nasjoner. Å bryte en pakt var en alvorlig synd. – Ese 17: 11–20; Ro 1: 31, 32.

Ordet «pakt» blir også brukt om en fast forordning, for eksempel bestemmelsen om skuebrødene (3Mo 24: 8), og om Guds lover for skaperverket, for eksempel når det gjelder den regelmessige skiftingen mellom dag og natt (Jer 33: 20); det blir også brukt på en billedlig måte, som i uttrykket «pakt med Døden». (Jes 28: 18) Jehova taler dessuten om en pakt i forbindelse med de ville dyrene. (Ho 2: 18) Også ekteskapskontrakten blir omtalt som en pakt. (Mal 2: 14) I 1. Mosebok 14: 13 forekommer uttrykket «paktsfeller» som en oversettelse av et uttrykk som ordrett betyr «paktseiere (-herrer)».

Ethvert løfte fra Jehova er i virkeligheten en pakt; det vil med sikkerhet bli oppfylt; en kan trygt stole på det. (He 6: 18) En pakt står ved makt så lenge dens betingelser gjelder, og den ene parten eller begge parter er forpliktet til å oppfylle dem. Virkningene av en pakt, de velsignelser den bringer, kan vare ved, til og med for evig.

Hvordan en pakt ble stadfestet. Gud ble ofte anropt som vitne når man sluttet en pakt. (1Mo 31: 50; 1Sa 20: 8; Ese 17: 13, 19) Det ble avlagt en ed. (1Mo 31: 53; 2Kg 11: 4; Sl 110: 4; He 7: 21) Inngåelsen av en pakt ble noen ganger ledsaget av et tegn eller et vitnesbyrd, for eksempel en gave (1Mo 21: 30), en støtte eller en steinrøys (1Mo 31: 44–54), eller av at et sted ble navngitt (1Mo 21: 31). I ett tilfelle brukte Jehova en regnbue. (1Mo 9: 12–16) Noen ganger bekreftet partene inngåelsen av en pakt ved at de slaktet noen dyr, skar dem i to og gikk mellom stykkene; herfra skriver det alminnelige hebraiske uttrykket å ’skjære en pakt’ seg. (1Mo 15: 9–11, 17, 18, NW, fotn.; Jer 34: 18, NW, fotn., 19) Av og til ble inngåelsen av en pakt ledsaget av festligheter. (1Mo 26: 28, 30) Det kunne bli gjort i stand et fellesskapsmåltid, slik tilfellet var da lovpakten ble inngått. (Ob 7; 2Mo 24: 5, 11) Det hendte også at den parten som hadde høyest rang, gav den andre et av sine klesplagg eller et av sine våpen. (1Sa 18: 3, 4) Blant hedenske nasjoner fulgte man noen steder den praksis å drikke hverandres blod eller blod blandet med vin (i strid med Guds forbud til hele menneskeheten i 1. Mosebok 9: 4 og til Israel i Moseloven), og paktens parter uttalte de sterkeste forbannelser over den part som senere måtte bryte pakten.

Bibelen bruker uttrykket «saltpakt» for å betegne en pakts varighet og uforanderlighet. (4Mo 18: 19; 2Kr 13: 5; 3Mo 2: 13) Blant oldtidens folkeslag var det et tegn på vennskap å spise salt sammen; det var et uttrykk for troskap og lojalitet. Det å spise salt sammen med fellesskapsofrene var et symbol på ubrytelig lojalitet.

Dokumenter. De ti bud ble skrevet på steintavler med «Guds finger». (2Mo 31: 18; 32: 16) Jeremia skrev en kontrakt, satte segl på og tok vitner. (Jer 32: 9–15) Det er blitt funnet leirtavler fra oldtiden med kontrakter hvor de krav som måtte oppfylles, er utformet. Disse tavlene ble ofte oppbevart i forseglede leirhylstre som fungerte som «konvolutter».

Løftet i Eden. I Edens hage uttalte Jehova Gud en profeti hvor han gjorde kjent sin hensikt i nærvær av Adam, Eva og «slangen». – 1Mo 3: 15.

Hvem er det som blir berørt av dette profetiske løftet? Det synet som apostelen Johannes langt senere fikk, viser at ’slangen’ er Satan Djevelen. (Åp 12: 9) ’Kvinnens ætt’, som rettferdige mennesker lenge speidet etter, viste seg å være identisk med Abrahams «ætt», Jesus Kristus. (Ga 3: 16; Mt 1: 1) Ifølge profetien skulle ’ættens’ hæl bli knust av slangen. I samsvar med dette ble Jesus Kristus drept, men han ble ikke tilføyd permanent skade, for Gud oppreiste ham fra de døde. Derimot skulle ’ætten’ knuse slangens hode, tilintetgjøre slangen for evig.

Hvem er så den «kvinnen» som er nevnt i forbindelse med pakten? Det kan ikke være Eva, ettersom hun var blitt Guds fiende. Hvem kan det da være? ’Kvinnens ætt’, som skulle beseire, «gjøre til intet», åndeskapningen Satan Djevelen, kunne ikke være et menneske, men måtte tilhøre åndeverdenen. (He 2: 14) Jesus ble født som en jordisk Sønn av Gud, men da han ble døpt, anerkjente Gud ham som sin Sønn ved å la hellig ånd komme over ham. Jesus ble da Guds åndsavlede Sønn. (Mt 3: 13–17; Joh 3: 3–5) Senere, ved sin oppstandelse, ble han «gjort levende i ånden». (1Pe 3: 18) Hvem var så «mor», ikke til menneskebarnet Jesus, men til den åndsavlede Guds Sønn? Apostelen Paulus sier at Abraham, Sara, Isak, Hagar og Ismael var aktører i et symbolsk drama, hvor Isak var et bilde på dem som hadde et himmelsk håp, deriblant Paulus selv, og sier så at deres «mor» er «det Jerusalem som er der oppe». Jesus Kristus kaller disse sine «brødre» og viser dermed at de har samme mor. (He 2: 11) På  dette grunnlag kan det sies at «kvinnen» i 1. Mosebok 3: 15 er identisk med «det Jerusalem som er der oppe». – Ga 4: 21–29.

Løftet i Eden innebar at det måtte gå en tid for at ’slangen’ skulle kunne frambringe en «ætt» og fiendskapet mellom de to ’ættene’ skulle kunne utvikles. Det er nå gått omkring 6000 år siden løftet ble framsatt. Like før Kristi tusenårige styre begynner, vil ’slangen’ bli kastet i uvirksomhetens avgrunn, og når de tusen år er omme, vil han bli tilintetgjort for evig. – Åp 20: 1–3, 7–10; Ro 16: 20.

Pakten med Noah. Med Noah, som representerte sin familie, inngikk Jehova Gud en pakt om å bevare menneskers og dyrs liv under den forestående tilintetgjørelsen av datidens onde verden. (1Mo 6: 17–21; 2Pe 3: 6) Noah hadde begynt å få sønner etter at han var blitt 500 år gammel. (1Mo 5: 32) Da Gud åpenbarte sin hensikt for ham, var hans sønner blitt voksne og var gift. Noah skulle for sin del bygge arken og føre sin hustru, sine sønner og sine sønners hustruer og dessuten dyr og mat inn i den. Jehova ville på sin side sørge for at noe «kjød» på jorden, både av mennesker og av dyr, ble bevart i live. Det at Noah lydig overholdt paktens betingelser, førte til at Jehova lot menneske- og dyrelivet få fortsette på jorden. Pakten ble oppfylt i sin helhet i 2369 f.v.t., etter vannflommen, da mennesker og dyr igjen kunne leve på jorden og formere seg etter sitt slag. – 1Mo 8: 15–17.

Regnbuepakten. Regnbuepakten ble inngått mellom Jehova Gud og alt kjød (både mennesker og dyr), representert ved Noah og hans familie, i Ararat-fjellene i 2369 f.v.t. Jehova erklærte at han aldri mer ville utslette alt kjød ved hjelp av en vannflom. Regnbuen ble deretter gitt som et tegn på denne pakten, som står ved makt så lenge det finnes mennesker på jorden, det vil si for evig. – 1Mo 9: 8–17; Sl 37: 29.

Pakten med Abraham. Jehovas pakt med Abraham trådte tydeligvis i kraft da Abram (Abraham) gikk over elven Eufrat på vei til Kanaan. Lovpakten ble inngått 430 år senere. (Ga 3: 17) Da Abraham bodde i Mesopotamia, i kaldeernes Ur, hadde Jehova talt til ham og sagt at han skulle dra til det land som Han ville vise ham. (Apg 7: 2, 3; 1Mo 11: 31; 12: 1–3) Ifølge 2. Mosebok 12: 40, 41 (LXX) drog israelittene ut av trelldommen i Egypt etter at de hadde bodd i Egypt og i Kanaans land i nøyaktig 430 år, ja «nettopp på den dagen». Ettersom de ble utfridd av Egypt den dagen de feiret påsken, den 14. nisan i 1513 f.v.t. (2Mo 12: 2, 6, 7), må Abraham ha gått over Eufrat den 14. nisan i 1943 f.v.t., og det var øyensynlig på det tidspunktet Abrahamspakten trådte i kraft. Da Abraham var kommet til Sikem i Kanaan, viste Gud seg igjen for Abraham og utvidet sitt løfte, idet han sa: «Til din ætt skal jeg gi dette landet.» Derved antydet han at det var en sammenheng mellom denne pakten og løftet i Eden, og åpenbarte at ’ætten’ ville komme gjennom en jordisk slektslinje. (1Mo 12: 4–7) Ved andre anledninger utvidet Jehova igjen sitt løfte, slik det framgår av 1. Mosebok 13: 14–17; 15: 18; 17: 2–8, 19; 22: 15–18.

Paktsløftene ble ført videre til Abrahams etterkommere gjennom Isak (1Mo 26: 2–4) og Jakob (1Mo 28: 13–15; 35: 11, 12). Apostelen Paulus sier at Kristus (som den primære delen) og de som er i forening med Kristus, er den virkelige ’ætten’. – Ga 3: 16, 28, 29.

Gud åpenbarte hensikten med Abrahamspakten og hva den ville utvirke: Den lovte ætt skulle komme gjennom Abraham; denne ætten skulle ta sine fienders port i eie; Abrahams ætt gjennom Isak skulle bli så tallrik at den på det tidspunktet ikke kunne telles; Abrahams navn skulle bli stort; ætten skulle ta det lovte land i eie; alle jordens slekter skulle velsigne seg ved hjelp av ætten. (Se de ovennevnte skriftstedene fra 1. Mosebok.) Alt dette fikk en bokstavelig oppfyllelse, som pekte fram til den større oppfyllelsen gjennom Kristus. Paulus gir ytterligere opplysninger med hensyn til paktsbetingelsenes symbolske og profetiske karakter når han sier at Abraham, Sara, Isak, Hagar og Ismael spilte en rolle i et symbolsk drama. – Ga 4: 21–31.

Abrahamspakten er «en pakt som varer til uavgrenset tid». Dens betingelser viser at den vil bestå inntil alle Guds fiender er blitt tilintetgjort og alle jordens slekter er blitt velsignet. – 1Mo 17: 7; 1Kt 15: 23–26.

I sin omtale av Abrahamspakten og lovpakten framholdt Paulus det prinsipp at ’det ikke er noen mellommann der hvor det bare dreier seg om én person’, og så tilføyde han: «Gud er bare én.» (Ga 3: 20; se MELLOMMANN.) Den pakten Jehova inngikk med Abraham, var unilateral, ensidig. Den var i virkeligheten et løfte, og Jehova fastsatte ingen betingelser som Abraham måtte oppfylle for at løftet skulle bli innfridd. (Ga 3: 18) Det var således ikke behov for noen mellommann. Lovpakten derimot var bilateral, tosidig. Den ble inngått mellom Jehova og Israels nasjon, med Moses som mellommann. Israelittene sa seg villige til å oppfylle paktens betingelser, idet de avla et hellig løfte om å adlyde Loven. (2Mo 24: 3–8) Denne pakten gjorde ikke Abrahamspakten ugyldig. – Ga 3: 17, 19.

 Omskjærelsespakten. Omskjærelsespakten ble inngått i 1919 f.v.t., da Abraham var 99 år gammel. Jehova inngikk denne pakten med Abraham og hans kjødelige ætt; alle husstandens mannlige medlemmer, også slavene, skulle omskjæres; enhver som nektet å la seg omskjære, skulle utryddes fra folket. (1Mo 17: 9–14) Senere erklærte Jehova at en fastboende utlending som ville feire påsken (altså en som ønsket å tilbe Jehova sammen med israelittene), skulle sørge for at enhver av mannkjønn i hans husstand ble omskåret. (2Mo 12: 48, 49) Omskjærelsen tjente som et segl på den rettferdighet Abraham hadde på grunn av tro før han var blitt omskåret, og som et fysisk tegn på det paktsforhold som eksisterte mellom Jehova og Abrahams etterkommere gjennom Jakob. (Ro 4: 11, 12) Jehova anerkjente omskjærelsen inntil lovpakten opphørte, i år 33 e.v.t. (Ro 2: 25–28; 1Kt 7: 19; Apg 15) Men selv om den fysiske omskjærelsen ble utført under Loven, understreket Jehova gang på gang at han var mer opptatt av den symbolske betydningen, idet han oppfordret israelittene til å ’omskjære sine hjerters forhud’. – 5Mo 10: 16; 3Mo 26: 41; Jer 9: 26; Apg 7: 51.

Lovpakten. Lovpakten mellom Jehova og det kjødelige Israels nasjon ble inngått i den tredje måneden etter utgangen av Egypt, i 1513 f.v.t. (2Mo 19: 1) Det var en nasjonal pakt. Enhver israelitt ble ved sin fødsel tatt inn i denne pakten og stod dermed i dette spesielle forholdet til Jehova. Loven forelå i form av en skriftlig lovsamling med bestemmelser som var gruppert på en ordnet måte. Loven ble overbrakt ved engler ved en mellommanns, Moses’, hånd og trådte i kraft på grunnlag av dyreofre som ble frambåret ved Sinai-fjellet (i Moses’, mellommannens, eller ’paktslutterens’, sted). (Ga 3: 19; He 2: 2; 9: 16–20) Ved denne anledningen stenket Moses halvparten av offerdyrenes blod på alteret og leste så fra paktsboken for israelittene, som erklærte at de ville være lydige mot det som stod i den. Deretter stenket han blodet på boken og på folket. (2Mo 24: 3–8) I samsvar med Loven ble det innsatt et presteskap av Arons hus, av Kehats slekt, en av slektene i Levi stamme. (4Mo 3: 1–3, 10) Da Aron døde, gikk embetet som øversteprest i arv til hans etterkommere, idet Aron ble etterfulgt av sin sønn Eleasar, som ble etterfulgt av sin sønn Pinehas, og så videre. – 4Mo 20: 25–28; Jos 24: 33; Dom 20: 27, 28.

Hvis israelittene overholdt lovpakten, skulle de ifølge dens betingelser bli et folk for Jehovas navn, et kongerike av prester og en hellig nasjon som hadde hans velsignelse (2Mo 19: 5, 6; 5Mo 28: 1–14), men hvis de brøt pakten, ville de bli rammet av forbannelser. (5Mo 28: 15–68) Lovpakten tjente forskjellige hensikter: Den skulle «gjøre overtredelsene kjent» (Ga 3: 19), lede jødene til Kristus (Ga 3: 24), tjene som en skygge av de kommende goder (He 10: 1; Kol 2: 17), beskytte jødene mot falsk, hedensk religion, bevare den sanne tilbedelse av Jehova og beskytte den lovte ætts slektslinje. Den ble lagt til Abrahamspakten (Ga 3: 17–19) og bidrog til at Abrahams kjødelige ætt gjennom Isak og Jakob ble organisert som en nasjon.

Lovpakten var også til gagn for ikke-israelitter, for ved å la seg omskjære kunne de bli proselytter og få del i mange av de goder som Loven brakte. – 2Mo 12: 48, 49.

Hvordan ble lovpakten «foreldet»?

Lovpakten ble imidlertid i en viss forstand «foreldet» da Gud gjennom profeten Jeremia erklærte at det ville bli opprettet en ny pakt. (Jer 31: 31–34; He 8: 13) I år 33 ble lovpakten opphevet på grunnlag av Kristi død på torturpælen (Kol 2: 14) og ble avløst av den nye pakt. – He 7: 12; 9: 15; Apg 2: 1–4.

Pakten med Levi stamme. Jehova inngikk en pakt med Levi stamme om at hele stammen skulle settes til side for å ta seg av tjenesten ved tabernaklet, deriblant prestetjenesten. Dette skjedde i Sinai-ødemarken i 1512 f.v.t. (2Mo 40: 2, 12–16; Mal 2: 4) Aron og hans sønner, som tilhørte Kehats slekt, skulle være prester, og de andre levittiske slektene skulle ta seg av de øvrige oppgavene, for eksempel å sette opp tabernaklet, flytte det og så videre. (4Mo 3: 6–13; kap. 4) Senere tjente de på samme måte ved templet. (1Kr 23) Prestene ble innsatt ved en seremoni som fant sted fra 1. til 7. nisan 1512 f.v.t., og de begynte sin tjeneste den 8. nisan. (3Mo, kap. 8, 9) Levittene hadde ingen arv i landet, men mottok tiende fra de andre stammene, og de fikk egne byer, som lå som enklaver i de andre stammenes områder. (4Mo 18: 23, 24; Jos 21: 41) På grunn av den nidkjærhet Pinehas viste i forbindelse med Jehovas krav om udelt hengivenhet, inngikk Jehova en fredspakt med ham, en pakt om et prestedømme til uavgrenset tid for ham og hans avkom. (4Mo 25: 10–13) Pakten med Levi stod ved makt inntil lovpakten opphørte. – He 7: 12.

Pakten med Israel i Moab. Kort tid før israelittene gikk inn i det lovte land, i 1473 f.v.t., inngikk Jehova en pakt med det kjødelige Israel i Moab. (5Mo 29: 1; 1: 3) En stor del av Loven ble her gjentatt og forklart av Moses. Hensikten med pakten var å oppmuntre israelittene til å være  trofaste mot Jehova, å foreta visse endringer og å fastsette noen nye lover som ble nødvendige nå som israelittene ikke lenger skulle leve som nomader, men være fastboende i landet. (5Mo 5: 1, 2, 32, 33; 6: 1; sml. 3Mo 17: 3–5 med 5Mo 12: 15, 21.) Denne pakten opphørte samtidig med lovpakten, ettersom den var en uatskillelig del av Loven.

Pakten med kong David. Pakten med David ble inngått på et tidspunkt mens David regjerte i Jerusalem (1070–1038 f.v.t.). Partene var Jehova og David (som representerte sin slekt). (2Sa 7: 11–16) Ifølge paktens betingelser skulle en sønn i Davids slektslinje overta tronen for evig, og denne sønnen skulle bygge et hus for Jehovas navn. Med denne pakten hadde Jehova til hensikt å gi jødene et kongelig dynasti, å gi Jesus, som Davids arving, den juridiske retten til Davids trone, også kalt «Jehovas trone» (1Kr 29: 23; Lu 1: 32), og å tilveiebringe et grunnlag for å identifisere Jesus som Messias. (Ese 21: 25–27; Mt 1: 6–16; Lu 3: 23–31) Denne pakten omfattet ikke noe prestedømme; det levittiske presteskap tjente parallelt med kongene i Davids slektslinje, og prestedømmet og kongedømmet var strengt atskilt under Loven. Ettersom Jehova alltid vil anerkjenne dette kongedømmet og virke gjennom det, varer denne pakten for evig. – Jes 9: 7; 2Pe 1: 11.

Pakten om et prestedømme på Melkisedeks vis. Denne pakten blir omtalt i Salme 110: 4, og Hebreerbrevets skribent anvender i Hebreerne 7: 1–3, 15–17 det som sies i dette verset, på Kristus. Dette er en pakt Jehova har inngått med Jesus Kristus alene, og det var åpenbart denne pakten Jesus henviste til da han inngikk en pakt om et rike med sine etterfølgere. (Lu 22: 29) Ifølge den ed Jehova hadde sverget, skulle hans himmelske Sønn, Jesus Kristus, være prest på Melkisedeks vis. Melkisedek tjente som Guds konge og prest på jorden. Jesus Kristus skulle også inneha begge embetene, idet han skulle tjene både som Konge og Øversteprest, dog ikke på jorden, men i himmelen. Han ble innsatt i disse embetene for bestandig etter sin himmelfart. (He 6: 20; 7: 26, 28; 8: 1) Pakten vil stå ved makt for evig, ettersom Jesus under Jehovas ledelse vil virke som Konge og Øversteprest for evig. – He 7: 3.

Den nye pakt. På 600-tallet f.v.t. forutsa Jehova ved profeten Jeremia at det skulle bli opprettet en ny pakt, og erklærte at den ville være forskjellig fra lovpakten, som israelittene brøt. (Jer 31: 31–34) Da Jesus Kristus kvelden før sin død, den 14. nisan i år 33, innstiftet Herrens aftensmåltid, gjorde han sine disipler kjent med den nye pakt, som skulle tre i kraft på grunnlag av hans offer. (Lu 22: 20) På den 50. dagen etter sin oppstandelse og 10 dager etter at han hadde fart opp til sin Far, utøste han den hellige ånd, som han hadde fått av Jehova, over sine disipler, som var samlet i et rom ovenpå i et hus i Jerusalem. – Apg 2: 1–4, 17, 33; 2Kt 3: 6, 8, 9; He 2: 3, 4.

Partene i den nye pakt er på den ene side Jehova og på den annen side «Guds Israel», de åndsavlede som er i forening med Kristus og utgjør hans menighet, eller legeme. (He 8: 10; 12: 22–24; Ga 6: 15, 16; 3: 26–28; Ro 2: 28, 29) Pakten trådte i kraft på grunnlag av Jesu Kristi utgytte blod (hans ofrede menneskeliv), som han framstilte verdien av for Jehova etter sin himmelfart. (Mt 26: 28) Når Gud utvelger et menneske til å motta det himmelske kall (He 3: 1), bringer han vedkommende inn i denne pakten på grunnlag av Kristi offer. (Sl 50: 5; He 9: 14, 15, 26) Jesus Kristus er mellommann for den nye pakt (He 8: 6; 9: 15) og den primære delen av Abrahams ætt. (Ga 3: 16) Som mellommann for den nye pakt medvirker han til at de som er med i den, blir en del av Abrahams virkelige ætt (He 2: 16; Ga 3: 29) ved at de får sine synder tilgitt. Jehova erklærer dem rettferdige. – Ro 5: 1, 2; 8: 33; He 10: 16, 17.

Disse åndsavlede, salvede Kristi brødre blir underprester under Øverstepresten, «et kongelig presteskap». (1Pe 2: 9; Åp 5: 9, 10; 20: 6) De utfører en prestetjeneste, en ’offentlig tjeneste’ (Flp 2: 17), og de blir kalt «tjenere for en ny pakt». (2Kt 3: 6) Disse kalte må følge nøye og trofast i Kristi fotspor helt til de dør; deretter vil Jehova gjøre dem til et kongerike av prester, idet han gir dem del i guddommelig natur og belønner dem med udødelighet og uforgjengelighet som medarvinger med Kristus i himmelen. (1Pe 2: 21; Ro 6: 3, 4; 1Kt 15: 53; 1Pe 1: 4; 2Pe 1: 4) Hensikten med pakten er å ta ut et folk for Jehovas navn som en del av Abrahams «ætt». (Apg 15: 14) Dette folket blir Kristi ’brud’ og utgjør den gruppen som Kristus tar inn i pakten om Riket for at de skal herske sammen med ham. (Joh 3: 29; 2Kt 11: 2; Åp 21: 9; Lu 22: 29; Åp 1: 4–6; 5: 9, 10; 20: 6) Den nye pakts hensikt krever at den står ved makt inntil alle medlemmene av «Guds Israel» er blitt oppreist til udødelighet i himmelen. Når hensikten med den nye pakt er gjennomført, vil de gagnlige virkningene vare evig, og derfor kan den omtales som ‘en evig pakt’. – He 13:20.

Jesu pakt med sine etterfølgere. Jesus inngikk denne pakten med sine trofaste apostler om kvelden den 14. nisan i år 33, etter at de sammen hadde feiret Herrens  aftensmåltid. Han lovte de elleve trofaste apostlene at de skulle sitte på troner. (Lu 22: 28–30; jf. 2Ti 2: 12.) Senere viste han at dette løftet gjaldt alle åndsavlede seiervinnere. (Åp 3: 21; se også Åp 1: 4–6; 5: 9, 10; 20: 6.) På pinsedagen fikk han denne pakten til å tre i kraft ved å salve de disiplene som var samlet i et rom ovenpå i et hus i Jerusalem, med hellig ånd. (Apg 2: 1–4, 33) De som ble hos ham under hans prøvelser og led den samme død som han (Flp 3: 10; Kol 1: 24), ville få del i hans herredømme og komme til å herske sammen med ham. Denne pakten mellom Jesus Kristus og hans medkonger står ved makt for evig. – Åp 22: 5.

Forskjellige andre pakter. (a) Den pakten Josva og Israels høvdinger sluttet med Gibeons innbyggere om å la dem leve. Selv om det dreide seg om kanaaneere, som det hvilte en forbannelse over, og som israelittene skulle utslette, ble en pakt betraktet som så bindende at gibeonittene fikk lov til å leve. Forbannelsen rammet dem imidlertid ved at de ble satt til å samle ved og dra opp vann til Israels forsamling. (Jos 9: 15, 16, 23–27) (b) Josvas pakt med israelittene om at de skulle tjene Jehova. (Jos 24: 25, 26) (c) Den pakten Gileads eldste inngikk med Jefta i Mispa om å gjøre ham til overhode over Gileads innbyggere hvis Jehova gav ham seier over ammonittene. (Dom 11: 8–11) (d) Pakten mellom Jonatan og David. (1Sa 18: 3; 23: 18) (e) Pakten mellom presten Jehojada og førerne for den kariske livvakt og for løperne. (2Kg 11: 4; 2Kr 23: 1–3) (f) Israels pakt med Jehova om å sende bort de ikke-jødiske hustruene. (Esr 10: 3) (g) Jehova lovte å sende sin tjener som en pakt for folket. (Jes 42: 6; 49: 8) (h) Davids pakt i Hebron med alle Israels eldste. (1Kr 11: 3) (i) Den pakten som folket i Asas regjeringstid trådte inn i om at de skulle søke Jehova av hele sitt hjerte og hele sin sjel. (2Kr 15: 12) (j) Den pakten Josjia sluttet med Jehova om at han skulle holde Jehovas bud, i samsvar med Loven. (2Kr 34: 31) (k) Den «pakt med Døden» som de ’skrythalsene’ som hersket i Jerusalem, hadde sluttet; på grunn av denne pakten trodde de med urette at de kunne være trygge. – Jes 28: 14, 15, 18.