Den hellige kisten som stod i Det aller helligste i tabernaklet og, senere, i det templet Salomo bygde. Arken ble laget på Jehovas befaling og etter Jehovas anvisninger.

Bibelskribentene bruker over 20 forskjellige betegnelser på denne kisten. De vanligste av disse, «paktens ark [hebr. ’arọn habberịth; gr. kibotọs tes diathẹkes]» (Jos 3: 6; He 9: 4) og «vitnesbyrdets ark» (2Mo 25: 22), brukes om hverandre og er ikke særegne for noen bestemt skribent.

Form og utseende. Det første Jehova gav Moses anvisninger om da han gav ham befaling om å bygge tabernaklet, var hvordan Arken skulle lages, for den skulle være midtpunktet og den viktigste gjenstand i tabernaklet, ja i hele Israels leir. Selve kisten var 2,5 alen lang, 1,5 alen bred og 1,5 alen høy (111 × 67 × 67 cm). Den var laget av akasietre og var både innvendig og utvendig kledd med rent gull. «Hele veien rundt» var den utsmykket med en kunstferdig «bord av gull». Den andre delen av Arken, lokket, var ikke bare kledd med gull, men var av massivt gull i hele kistens lengde og bredde. På dette lokket var det anbrakt to kjeruber av gull i hamret arbeid, en i hver ende, vendt mot hverandre, med bøyde hoder og vingene utbredt oppover, slik at de skjermet over Arken. (2Mo 25: 10, 11, 17–22; 37: 6–9) Dette lokket ble også kalt «soningslokket», eller «nådestolen». – 2Mo 25: 17; He 9: 5, NW, fotn.; se SONINGSLOKKET.

Arken ble flyttet fra sted til sted ved hjelp av lange bærestenger, som også var laget av akasietre og kledd med gull, og som var stukket inn gjennom to gullringer på hver side av kisten. Disse stengene skulle ikke fjernes fra ringene; de som bar Arken, behøvde derfor aldri å røre ved den. I Arkens fire hjørner var det fire føtter, «føtter som var bøyd som for å gå», som hevet Arken opp fra gulvet – hvor høyt sies det ikke noe om. (Commentary on the Old Testament av C.F. Keil og F. Delitzsch, 1973, bd. 1, 2. Mosebok, s. 167) Ringene kan ha vært plassert like over føttene, eller kanskje på selve føttene. – 2Mo 25: 12–16; 4Mo 4: 5, 15; 1Kg 8: 8; 1Kr 15: 15.

Innvielse og anvendelse. Besalel og hans medhjelpere, som alle hadde «et vist hjerte», fulgte nøye arbeidsplanene og laget Arken av de materialene folket hadde bidratt med. (2Mo 35: 5, 7, 10, 12; 37: 1–9) Da tabernaklet var fullført og satt opp et år etter utgangen av Egypt, tok Moses de to steintavlene med Loven og la dem i Arken. (Femte Mosebok 10: 1–5 viser at tavlene lå i en midlertidig ark av akasietre i de få månedene som gikk fra Moses fikk dem på fjellet, inntil de ble lagt over i den arken som ble laget av Besalel.) Deretter stakk Moses inn stengene i ringene på Arken, la på lokket, førte den inn i teltet og hengte opp forhenget som skulle skille Det hellige fra Det aller helligste. Som en del av innvielsesseremonien salvet Moses så Arken og alt det andre utstyret med olje. Når prestene fra da av tok ned tabernaklet når man skulle dra videre, dekket de til Arken med forhenget og dessuten  med selskinn og et blått klede for at folket ikke skulle se på den «det minste øyeblikk»; i så fall måtte de nemlig dø. – 2Mo 40: 3, 9, 20, 21; 4Mo 3: 30, 31; 4: 5, 6, 19, 20; 7: 9; 5Mo 10: 8; 31: 9; se TABERNAKLET.

Arken tjente som et hellig arkiv til oppbevaring av hellige vitnesbyrd, i første rekke Vitnesbyrdets to tavler, det vil si tavlene med De ti bud. (2Mo 25: 16) En ’gullkrukke med manna, og Arons stav, som hadde satt knopper’ ble også plassert i Arken, men ble fjernet igjen en tid før Salomos tempel ble bygd. (He 9: 4; 2Mo 16: 32–34; 4Mo 17: 10; 1Kg 8: 9; 2Kr 5: 10) Like før Moses døde, gav han et eksemplar av «lovboken» til de levittiske prestene med instrukser om at de skulle legge den, ikke i, men «ved siden av» Jehova deres Guds paktsark, hvor den skulle tjene som et vitne mot dem. – 5Mo 31: 24–26.

Forbundet med Guds nærvær. Så lenge Arken fantes, var den forbundet med Guds nærvær. Jehova hadde lovt: «Jeg vil gi meg til kjenne for deg der og tale med deg fra stedet over lokket, fra stedet mellom de to kjerubene som er på vitnesbyrdets ark.» «Jeg skal vise meg i en sky over lokket.» (2Mo 25: 22; 3Mo 16: 2) Samuel skrev at Jehova «sitter over kjerubene» (1Sa 4: 4); det kunne derfor sies at kjerubene ’representerte Jehovas vogn’. (1Kr 28: 18) I overensstemmelse med dette sies det: «Hver gang Moses gikk inn i møteteltet for å tale med [Jehova], da hørte han røsten som samtalte med ham fra stedet over lokket som var på vitnesbyrdets ark, fra stedet mellom de to kjerubene; og han talte til ham.» (4Mo 7: 89) Senere rådspurte Josva og øverstepresten Pinehas også Jehova foran Arken. (Jos 7: 6–10; Dom 20: 27, 28) Det var imidlertid bare øverstepresten som gikk helt inn i Det aller helligste og så Arken, noe han gjorde én dag i året, ikke for å tale med Jehova, men for å gjennomføre den seremonien som var foreskrevet for soningsdagen. – 3Mo 16: 2, 3, 13, 15, 17; He 9: 7.

Jehovas nærvær representert ved Arken var på flere måter til velsignelse for Israel. Når israelittene drog fra én leirplass til en annen, var det vanlig at Arken med skyen over drog foran dem. (4Mo 10: 33, 34) Da man skulle krysse Jordan, stanset Jehova vannet i elven så snart de prestene som bar Arken, satte føttene i vannkanten, slik at folket kunne gå tørrskodd over. (Jos 3: 1 til 4: 18) Ved marsjen omkring Jeriko ble de væpnede styrkene etterfulgt av sju prester som blåste i horn. Deretter fulgte Arken og sist baktroppen. (Jos 6: 3–13) Denne marsjen resulterte i seier. Men da noen opprørske israelitter formastelig forsøkte å innta det lovte land i strid med Guds instrukser og på et tidspunkt da ’Jehovas paktsark og Moses ikke forlot leirens midte’, endte det med nederlag. (4Mo 14: 44, 45) Selv israelittenes fiender filisterne anerkjente at Jehova var nærværende når Arken ble ført ut på slagmarken. Grepet av frykt ropte de: «Gud er kommet til leiren [Israels leir]!» «Ve oss, for noe slikt har aldri hendt før! Ve oss! Hvem skal frelse oss av denne majestetiske Guds hånd? Dette er den Gud som slo Egypt med all slags nedslakting i ødemarken.» – 1Sa 4: 6–8.

Jehova tilkjennegav igjen sitt nærvær da filisterne erobret Arken og førte den til Asjdod, hvor de stilte den ved siden av det gudebildet som forestilte Dagon. Om natten falt Dagon på sitt ansikt. Den etterfølgende natten falt Dagon igjen over ende foran Jehovas ark, og hodet og begge hendene hans lå avhogd ved husets terskel. I løpet av de neste sju månedene, da Arken ble ført fra by til by i filisternes land, ble folket plaget av hemoroider, og byen Ekron ble slått av «en dødbringende forvirring» inntil Arken til slutt ble ført tilbake til Israel sammen med et passende offer. – 1Sa 5: 1 til 6: 12.

Det at Arken var forbundet med Jehovas nærvær, krevde at man viste den behørig respekt og stor aktelse. Hver gang Arken drog av sted, og hver gang den hvilte, uttalte Moses derfor en lovprisning til Jehova. (4Mo 10: 35, 36) Øverstepresten Eli ble så sjokkert da han hørte at filisterne hadde tatt Arken, at han mistet balansen og falt baklengs ned av stolen han satt på, og brakk nakken. Og hans svigerdatter sa like før hun døde: «Herligheten er gått i landflyktighet fra Israel, for den sanne Guds ark er blitt tatt.» (1Sa 4: 18–22) Kong Salomo anerkjente at «de steder som Jehovas ark er kommet til, er noe hellig». – 2Kr 8: 11.

Ikke en magisk lykkebringer. Arken var imidlertid ikke noen magisk lykkebringer som under alle forhold sikret et godt resultat. Hvorvidt israelittene skulle få Jehovas velsignelse, kom an på deres åndelige tilstand og trofaste lydighet, ikke på hvor Arken befant seg. Ved Ai led således israelittene nederlag på grunn av troløshet selv om Arken var i leiren. (Jos 7: 1–6) Det at Arken befant seg midt iblant de stridende israelittene på slagmarken, forhindret heller ikke at filisterne drepte 30 000 israelitter og tok Arken. (1Sa 4: 1–11) Da filisterne sendte Arken tilbake, ble det stor glede, og man takket Jehova og frambar ofre. Likevel ’slo Jehova folket så det ble et stort mannefall’. Hvorfor? Fordi de i strid med Jehovas befaling «hadde sett på Jehovas ark». (1Sa 6: 11–21; 4Mo 4: 6, 20) Nøyaktig  hvor mange som mistet livet ved denne anledningen, er usikkert. Den massoretiske teksten lyder: «Han slo derfor sytti mann blant folket i hjel – femti tusen mann.» Denne uklare formuleringen kan tyde på at «femti tusen mann» er en tilføyelse til teksten. Den syriske oversettelsen Peshitta og den arabiske oversettelsen sier at «fem tusen og sytti mann» ble slått i hjel. I «Jonatans targum» står det: «Og han slo i hjel sytti mann av folkets eldste og femti tusen av menigheten.» Ifølge den greske oversettelsen Septuaginta ble «sytti mann av dem» og «femti tusen av mennene» slått i hjel. Josefus nevner bare at 70 ble slått i hjel. – Jewish Antiquities, VI, 16 (i, 4).

Steder hvor Arken ble oppbevart. Arken hadde ikke noen fast plass før Salomos tempel ble bygd. Da mesteparten av landet var inntatt (ca. 1467 f.v.t.), ble den ført til Sjilo, hvor den tydeligvis ble værende (bortsett fra en tid da den var i Betel) inntil den ble erobret av filisterne. (Jos 18: 1; Dom 20: 26, 27; 1Sa 3: 3; 6: 1) Etter at den var blitt sendt tilbake til israelittisk område, stod den først i Bet-Sjemesj og så i Kirjat-Jearim, hvor den ble i omkring 70 år. – 1Sa 6: 11–14; 7: 1, 2; 1Kr 13: 5, 6.

I den massoretiske tekst til 1. Samuelsbok 14: 18 står det at kong Saul under en krig med filisterne bad øverstepresten Akija om å føre Arken ut til leiren hans. Den greske oversettelsen Septuaginta sier imidlertid at Saul sa til Akija: «’Hent efoden!’ (For han bar på den dagen efoden framfor Israel.).»

Davids ønske om å føre Arken til Jerusalem var godt, men den måten han først gjorde det på, førte til ulykke. I stedet for å la de kehatittiske levittene bære den ved hjelp av stengene på skuldrene, slik det var foreskrevet, lot David den bli transportert på en vogn. Oksene fikk nesten vognen til å velte, og Ussah ble slått av Jehova fordi han i strid med Moseloven rakte hånden ut for å gripe fatt i Arken. – 2Sa 6: 2–11; 1Kr 13: 1–11; 15: 13; 4Mo 4: 15.

Arken ble til slutt ført til Jerusalem, båret på behørig måte av levittene (1Kr 15: 2, 15), og der ble den stående i et telt i resten av Davids regjeringstid. (2Sa 6: 12–19; 11: 11) Prestene forsøkte å ta med seg Arken da de flyktet etter Absaloms opprør, men David insisterte på at den skulle bli i Jerusalem, idet han stolte på at Jehova ville bringe alle trygt tilbake. (2Sa 15: 24, 25, 29; 1Kg 2: 26) David ønsket å bygge et varig hus for Arken, men Jehova utsatte dette byggearbeidet til Salomos regjeringstid. (2Sa 7: 2–13; 1Kg 8: 20, 21; 1Kr 28: 2, 6; 2Kr 1: 4) Da templet ble innviet, ble Arken flyttet fra teltet på Sion-fjellet inn i Det aller helligste i templet på Moria-fjellet, hvor den ble plassert under de skjermende vingene til to store kjeruber. Arken var den eneste større gjenstand fra det opprinnelige tabernaklet som ble en del av utstyret i Salomos tempel. – 1Kg 6: 19; 8: 1–11; 1Kr 22: 19; 2Kr 5: 2–10; 6: 10, 11; se TEMPEL (Salomos tempel); KJERUB.

Den eneste historiske omtalen av paktens ark som dreier seg om tiden etter Salomo, forekommer i 2. Krønikebok 35: 3. Her fortelles det at kong Josjia gav befaling om at Arken skulle føres tilbake til templet. Dette var i 642 f.v.t. – nesten 900 år etter at Arken ble laget. Hvordan det var gått til at den var blitt fjernet fra templet, sies det ikke noe om. Josjia etterfulgte noen meget frafalne konger på tronen. En av dem hadde reist et avgudsbilde i Jehovas hus, og det er mulig at det også var en av disse onde kongene som hadde fjernet Arken. (2Kr 33: 1, 2, 7) På den annen side iverksatte Josjia omfattende utbedringsarbeider på templet, og det er mulig at Arken i den forbindelse ble flyttet for at den ikke skulle bli beskadiget. (2Kr 34: 8 til 35: 19) Det sies ikke noe om at Arken ble tatt med til Babylon. Den er ikke nevnt blant de tingene som ble fjernet fra templet og brakt dit. Det sies heller ikke noe om at den ble ført med tilbake og plassert i det templet som Serubabel bygde, og det ble ikke laget noen erstatning for den. Når og under hvilke omstendigheter Arken forsvant, er ikke kjent. – 2Kg 25: 13–17; 2Kr 36: 18; Esr 1: 7–11; 7: 12–19.

Jeremia forutsa at det ville komme en tid da paktens ark ikke ville være mer, men at den heller ikke ville bli savnet, og at det ikke ville gå Jehovas tilbedere dårlig fordi de ikke hadde den. I stedet ville de «kalle Jerusalem Jehovas trone». – Jer 3: 16, 17.

I Åpenbaringsboken, som er skrevet i et symbolsk språk, sier Johannes at «Guds . . . pakts ark ble sett i hans tempelhelligdom» i himmelen. Denne paktens ark har tilknytning til den nye pakt mellom Gud og mennesker, og det at den kom til syne, var et tegn på at Jehova igjen utøvde herredømmet ved sin salvede. – Åp 11: 15, 19.