[hebr. tamạr, tọmer (Dom 4: 5); gr. foiniks].

Daddelpalmen (Phoenix dactylifera), som i dag bare finnes i visse deler av Palestina, var en gang svært utbredt i landet og antagelig like karakteristisk for dette området som den var (og fortsatt er) for Nildalen i Egypt. Etter den andre ødeleggelsen av Jerusalem lot den romerske keiseren Vespasian prege tallrike mynter med bildet av en gråtende kvinne som satt under et palmetre, og med innskriften «Judaea Capta». – BILDE: bd. 2, s. 751.

Palmetrær blir forbundet med oaser og er et velkomment syn for dem som ferdes gjennom ørkenen. Israelittene må også ha gledet seg over å se de 70 palmetrærne ved de 12 vannkildene i Elim, det andre stedet hvor de slo leir etter at de hadde gått over Rødehavet. – 2Mo 15: 27; 4Mo 33: 9.

I bibelsk tid vokste det palmer på bredden av Galilea-sjøen (Den jødiske krig, København 1997, 3. bok, kap. 10, pkt. 8 [s. 229]) og i de lavereliggende områdene i den varme Jordandalen, og det var særlig mange av dem ved En-Gedi (Jewish Antiquities, IX, 7 [i, 2]) og ved Jeriko, som ble kalt «palmebyen». (5Mo 34: 3; Dom 1: 16; 3: 13; 2Kr 28: 15) De vokste også i høylandet; et eksempel på det er «Deboras palmetre» i Efraims fjellområde. (Dom 4: 5) At det også vokste palmetrær omkring Jerusalem, framgår av at man brukte blad av palmetrær ved løvhyttehøytiden (3Mo 23: 40; Ne 8: 15) og også da Jesus red inn i byen. (Joh 12: 12, 13) Tamar, en av Salomos byer,  var oppkalt etter palmetreet. (1Kg 9: 17, 18) Tyrus’ og Sidons land fikk også senere navnet Fønikia (sannsynligvis fra en rot som betyr «palmetre»); dette navnet – og muligens også navnet på byen Føniks på Kreta – kommer fra det greske ordet foiniks. – Apg 11: 19; 15: 3; 27: 12.

Det høye, statelige palmetreet med den ranke stammen og kronen med de lange, fjærlignende bladene kan bli opptil 30 m høyt og danner en vakker, egenartet silhuett. Piker i bibelsk tid må ha blitt glad for å bli kalt Tamar, slik som Judas svigerdatter (1Mo 38: 6) og Absaloms søster (2Sa 13: 1) og også hans datter ble. Den sistnevnte ble beskrevet som «en kvinne med et meget vakkert utseende». (2Sa 14: 27) Den sjulamittiske pikens skikkelse ble sammenlignet med et palmetre og hennes bryster med dets klaser. (Høy 7: 7, 8) Palmens spiralsnodde trefibrer gir treet en usedvanlig smidighet og styrke.

Palmetreet når sin fulle fruktbærende evne etter 10–15 år og fortsetter med å bære frukt i nærmere hundre år. Deretter slutter det gradvis å bære frukt, og når det nærmer seg en alder av 200 år, dør det. Dadlene vokser i store, hengende klaser og blir som regel høstet i august/september. Araberne sier at palmetreet har så mange anvendelsesmuligheter som året har dager. Ikke bare frukten, men også bladene kan brukes på utallige måter: til taktekking, til å kle vegger med, til å lage gjerder, gulvmatter og kurver av og til og med som tallerkener. Av bladfibrene lager man tauverk, blant annet til bruk om bord i båter. Malte daddelfrø, eller daddelkjerner, blir gitt som fôr til kameler. Av treet kan det utvinnes voks, sukker, olje, garvesyre og harpiks, og av saften blir det framstilt et brennevin som kalles arak.

Utskårne relieffer av det ranke, vakre og fruktbare palmetreet utgjorde en passende dekorasjon på innerveggene og dørene i Salomos tempel (1Kg 6: 29, 32, 35; 2Kr 3: 5) og på sidene på de vognene som ble brukt i tempeltjenesten. (1Kg 7: 36, 37) I det synet Esekiel fikk av et tempel, så han at portenes sidesøyler og også innerveggene og dørene i templet var utsmykket med palmetrær. (Ese 40: 16–37; 41: 15–26) Ettersom palmetreet var høyt, rankt og fruktbart, var det et passende symbol på «den rettferdige» som er ’plantet i Jehovas forgårder’. – Sl 92: 12, 13.

Da folkemengden brukte palmegrener da den hyllet Jesus som «Israels konge» (Joh 12: 12, 13), var det tydeligvis et uttrykk for dens hyllest og anerkjennelse av hans kongeverdighet. Den ’store skare’ som blir omtalt i Åpenbaringen 7: 9, 10, er på lignende måte framstilt med palmegrener i sine hender, idet den tilskriver Gud og Lammet frelsen.