Et bånd båret om pannen.

Det ble sagt til israelittene at de skulle ’binde Guds lov som et tegn på sin hånd’ og ha den som et ’pannebånd mellom sine øyne’, men dette betydde neppe at de i bokstavelig forstand skulle gå med skriftsteder på hånden eller på pannen. (5Mo 6: 6–8; 11: 18) De fikk riktignok beskjed om å lage seg frynsekanter på klærne sine som en påminnelse om Guds bud (4Mo 15: 38–40), men at det ’tegnet’ og ’pannebåndet’ det her er tale om, snarere skulle forstås billedlig, framgår av den befalingen de fikk om å huske utfrielsen av Egypt. Minnet om det som fant sted den gangen, skulle også tjene ’som et tegn på deres hånd og som et minnetegn mellom deres øyne’ og ’som et pannebånd mellom deres øyne’. – 2Mo 13: 9, 14–16.

I hvilken forstand skulle israelittene bære Guds lov som et pannebånd mellom sine øyne?

Det ser ut til at Jehova mente at de skulle ha Loven like klart for øye og følge den like nøyaktig som om den stod skrevet på en liten tavle mellom øynene deres, og som om den var bundet som et tegn på hånden deres, slik at de, uansett hvor de vendte blikket og hva de gjorde, ikke kunne unngå å merke seg hva den sa. På et tidspunkt etter at jødene hadde vendt tilbake fra Babylon, utviklet de imidlertid på grunnlag av menneskelige tradisjoner (Mt 15: 3, 9) en formalistisk religion som innebar at de gav denne loven en bokstavelig fortolkning. På pergamentstrimler skrev de fire passasjer fra Skriften, nemlig 2. Mosebok 13: 1–10, 11–16; 5. Mosebok 6: 4–9; 11: 13–21. I hvert fall i senere perioder ble pergamentstrimlene rullet sammen, anbrakt i små kapsler av kalveskinn og festet til pannen og til venstre arm. Mannlige jøder bar så disse under morgenbønnen, unntatt på høytidsdager og på sabbaten.

Jesus Kristus fordømte fariseerne og de skriftlærde fordi de hyklersk, for å gjøre inntrykk på andre med sin rettferdighet, gjorde de skriftstedskapslene som de gikk med som beskyttelsesmidler, brede. (Mt 23: 2, 5) Den greske betegnelsen på en slik skriftstedskapsel, fylaktẹrion, betyr i første rekke en forpost, et festningsverk, og dernest et beskyttelsesmiddel. Man bar med andre ord disse kapslene som en beskyttelse, en slags amulett.

Bibelen legger imidlertid ikke vekt på at man skal passe på å se vakker eller from ut, men anbefaler at man vokter sitt hjerte. (Mt 23: 27, 28; Ord 4: 23) Den understreker at det som virkelig vil være til gagn for en person, er å verne om praktisk visdom og tenkeevne og å skaffe seg forstand, ikke å bære skriftsteder på kroppen. – Ord 3: 21, 22; 4: 7–9.