En vakker park, eller en parklignende hage. Det greske ordet parạdeisos forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter. (Lu 23: 43; 2Kt 12: 4; Åp 2: 7) Greske skribenter helt tilbake til Xenofon (ca. 431–352 f.v.t.) har brukt ordet, og ifølge Pollux skriver det seg fra persisk (pairidaeza). (Cyropaedia, I, iii, 14; Anabasis, I, ii, 7; Onomasticon, IX, 13) Noen leksikografer mener at det hebraiske ordet pardẹs (som har grunnbetydningen park) har samme opprinnelse. Men siden Salomo (som levde på 1000-tallet f.v.t.) benyttet ordet pardẹs i sine skrifter, mens de persiske skrifter som foreligger, bare går tilbake til omkring 500-tallet f.v.t., er denne oppfatningen bare basert på gjetninger. (For 2: 5; Høy 4: 13) Ordet pardẹs blir også brukt i Nehemja 2: 8, hvor det er tale om perserkongen Artaxerxes Longimanus’ skogbevokste park (på 400-tallet f.v.t.). – Se PARK.

Grunnbetydningen av alle de tre uttrykkene (det hebraiske pardẹs, det persiske pairidaeza og det greske parạdeisos) er imidlertid en vakker park eller parklignende hage. Den første parken som en slik beskrivelse passer på, var den som ble anlagt av menneskenes Skaper, Jehova Gud, i Eden. (1Mo 2: 8, 9, 15) Den blir kalt gan, «hage», på hebraisk, men var åpenbart mer lik en park både hva størrelse og beskaffenhet angår. I den greske oversettelsen Septuaginta blir denne hagen passende omtalt som parạdeisos. (Se EDEN nr. 1; HAGE [Edens hage].) Fordi Adam syndet, mistet han retten til å leve i dette paradiset og muligheten til å oppnå retten til evig liv, en rett som frukten på et tre som Gud hadde utpekt  midt i hagen, var et symbol på. Edens hage kan ha vært innelukket på en eller annen måte siden det bare var øst for hagen det var nødvendig å sette ut engler for å hindre menneskene i å komme inn. – 1Mo 3: 22–24.

Hva er det paradiset Jesus gav løfte om til den ugjerningsmannen som døde sammen med ham?

Lukas forteller i sin beretning at en ugjerningsmann som ble henrettet ved siden av Jesus Kristus, forsvarte Jesus og sa: «Husk meg når du kommer i ditt rike.» Jesus svarte: «I sannhet sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradiset.» (Lu 23: 39–43) Tegnsetningen i gjengivelsen av disse ordene vil nødvendigvis avhenge av hvordan oversetteren forstår Jesu ord, siden det ikke systematisk ble brukt skilletegn i den opprinnelige greske teksten. Vår tids form for tegnsetning ble ikke vanlig før på 800-tallet e.v.t. eller der omkring. I mange oversettelser er det satt et komma eller et kolon foran «i dag», slik at man får inntrykk av at ugjerningsmannen skulle komme inn i paradiset den samme dagen, men det er ikke noe i resten av Bibelen som støtter dette. Jesus selv var død og lå i graven til den tredje dagen etterpå og ble deretter oppreist som «førstegrøden» av dem som får del i oppstandelsen. (Apg 10: 40; 1Kt 15: 20; Kol 1: 18) Han steg opp til himmelen 40 dager senere. – Joh 20: 17; Apg 1: 1–3, 9.

Alt tyder derfor på at Jesus ikke brukte uttrykket «i dag» for å angi på hvilket tidspunkt ugjerningsmannen skulle komme til paradiset, men snarere for å framheve det tidspunktet da løftet ble gitt, og da ugjerningsmannen hadde gitt uttrykk for et visst mål av tro på Jesus. Dette var en dag da Jesus var blitt forkastet og fordømt av sitt eget folks fremste religiøse ledere og deretter dømt til døden av romerske myndigheter. Han var blitt utsatt for hån og spott. Ugjerningsmannen ved hans side hadde derfor vist en bemerkelsesverdig holdning og et rosverdig hjertelag da han ikke fulgte mengden, men frimodig forsvarte Jesus og gav uttrykk for at han trodde på hans kommende rike. Som en erkjennelse av at det er riktig å legge vekt på det tidspunktet da løftet ble gitt, og ikke på det tidspunktet da det skulle bli oppfylt, er dette skriftstedet også i andre bibeloversettelser gjengitt på en måte som svarer til gjengivelsen i Ny verden-oversettelsen, som er sitert ovenfor. Dette gjelder for eksempel de engelske oversettelsene av Rotherham og Lamsa, de tyske av Reinhardt og W. Michaelis og den gammelsyriske Syrus Curetonianus fra 400-tallet e.v.t.

Det paradiset Jesus talte om, er tydeligvis ikke det samme som hans himmelske rike. Tidligere samme dag hadde Jesus lovt sine trofaste disipler at de skulle få komme inn i dette himmelske riket fordi de hadde ’holdt ut hos ham i hans prøvelser’, noe ugjerningsmannen ikke hadde gjort, for det at han døde på en pæl ved siden av Jesus, skyldtes helt og holdent hans egne kriminelle handlinger. (Lu 22: 28–30; 23: 40, 41) Og ugjerningsmannen var åpenbart ikke blitt «født på ny», av vann og ånd, noe som ifølge Jesus var en forutsetning for å få komme inn i himlenes rike. (Joh 3: 3–6) Ugjerningsmannen var heller ikke en av de ’seirende’ som ifølge den herliggjorte Kristi Jesu løfte skulle få sitte sammen med ham på hans himmelske trone, og som skulle ha del i «den første oppstandelse». – Åp 3: 11, 12, 21; 12: 10, 11; 14: 1–4; 20: 4–6.

I noen oppslagsverk blir det gitt uttrykk for den oppfatning at Jesus hentydet til et paradisisk tilholdssted i Hades, eller Sjeol, angivelig en avdeling på dette stedet som er forbeholdt dem som er godkjent av Gud. Det hevdes at de jødiske rabbinerne på den tiden lærte at det fantes et slikt paradis for mennesker som hadde dødd og hadde en oppstandelse i vente. Om rabbinernes lære sies det i Hastings Dictionary of the Bible: «Slik den rabbinske teologi er blitt overlevert til oss, inneholder den en særdeles variert blanding av forestillinger om disse spørsmålene, og når det gjelder en god del av dem, er det vanskelig å fastslå når de har hatt sin opprinnelse. . . . Hvis man går ut fra litteraturen slik den foreligger, kan det se ut til at noen mente at paradiset var på jorden, mens andre mente at det utgjorde en del av Sjeol, og atter andre mente at det verken var på jorden eller under jorden, men i himmelen . . . Men det rår en viss tvil om iallfall noe av dette. Disse forskjellige oppfatningene finnes avgjort i den senere jødedommen. De kommer mest nøyaktig og detaljert til uttrykk i middelalderens kabbalistiske jødedom . . . Men det er uvisst hvor langt tilbake de kan spores. Iallfall i eldre jødisk teologi . . . ser det ut til å være liten eller ingen plass for tanken om et paradisisk mellomstadium. I denne teologi er det tale om et Gehinnom for de onde og en Gan Eden, en Edens hage, for de rettferdige. Det er tvilsomt om den går ut over disse oppfatningene og bekrefter at det finnes et paradis i Sjeol.» – 1905, bd. III, s. 669, 670.

 Men selv om det skulle finnes en slik forestilling i eldre jødisk teologi, ville det være høyst urimelig å tro at Jesus ville utbre en slik lære, i betraktning av at han fordømte de jødiske religiøse lederes ubibelske religiøse tradisjoner. (Mt 15: 3–9) Det paradiset som sannsynligvis må ha vært godt kjent for den jødiske forbryteren Jesus snakket til, var det jordiske paradiset som er beskrevet i den første boken i de hebraiske skrifter – Edens hage. Det er derfor rimelig å trekke den slutning at Jesu løfte gjaldt en gjenopprettelse av en slik paradisisk tilstand på jorden. Hans løfte ville derfor gi den urettferdige ugjerningsmannen et sikkert håp om en oppstandelse og om en mulighet til liv i det gjenopprettede paradiset. – Apg 24: 15; Åp 20: 12, 13; 21: 1–5; Mt 6: 10.

Et åndelig paradis. Mange av Bibelens profetiske bøker inneholder løfter fra Gud om at israelittene skulle bli ført tilbake fra sin landflyktighet til sitt øde hjemland. Gud skulle sørge for at deres forlatte land igjen ble dyrket og tilsådd, at det ble fruktbart og folkerikt, og at dyrene skulle bli mange. Byene skulle bli gjenoppbygd og bebodd, og folk skulle si: «Det landet der borte som var lagt øde, er blitt som Edens hage.» (Ese 36: 6–11, 29, 30, 33–35; jf. Jes 51: 3; Jer 31: 10–12; Ese 34: 25–27.) Disse profetiene viser imidlertid også at de paradisiske tilstandene gjaldt menneskene selv. Ved å forbli trofaste mot Gud kunne de nå «spire» og blomstre som «rettferdighets store trær» og glede seg over en åndelig velstand som kunne sammenlignes med en «vannrik hage» som Guds velsignelser strømmet ned over i rikt mål fordi de hadde hans gunst. (Jes 58: 11; 61: 3, 11; Jer 31: 12; 32: 41; jf. Sl 1: 3; 72: 3, 6–8, 16; 85: 10–13; Jes 44: 3, 4.) Israels folk hadde vært Guds vingård, hans plantning, men på grunn av folkets ondskap og frafall fra den sanne tilbedelse hadde deres åndelige vingård billedlig talt visnet bort allerede før landet bokstavelig talt ble lagt øde. – Jf. 2Mo 15: 17; Jes 5: 1–8; Jer 2: 21.

Det er imidlertid tydelig at de profetiene om gjenopprettelse som er nedskrevet av de hebraiske profetene, inneholder elementer som også vil få en bokstavelig oppfyllelse i det gjenopprettede jordiske paradis. Visse sider ved profetien i Jesaja 35: 1–7, blant annet det at blinde og lamme skulle bli helbredet, fikk for eksempel ikke en bokstavelig oppfyllelse etter jødenes hjemkomst fra fortidens Babylon, og de får heller ikke en bokstavelig oppfyllelse i det kristne, åndelige paradis. Men det er utenkelig at Gud skulle inspirere slike profetier som dem man finner i Jesaja 11: 6–9, Esekiel 34: 25 og Hosea 2: 18, hvis det var meningen at de bare skulle ha en symbolsk eller åndelig betydning, og at de ikke skulle få en bokstavelig oppfyllelse som Guds tjenere kunne erfare rent fysisk. Det paradiset Paulus nevnte i 2. Korinter 12: 4, kan sikte til det framtidige paradiset, både det bokstavelige og det åndelige, som er omtalt i disse hebraiske profetiene. Det kan også ha vært et syn av «Guds paradis», de velsignede forholdene i himmelen. – Åp 2: 7.

«Livets tre, som er i Guds paradis.» I Åpenbaringen 2: 7 står det at den «som seirer», skal få spise av «livets tre, som er i Guds paradis». Siden andre løfter i denne delen av Åpenbaringen tydelig viser at disse som seirer, skal oppnå en himmelsk arv (Åp 2: 26–28; 3: 12, 21), må «Guds paradis» i dette tilfellet tydeligvis være et himmelsk paradis. Ordet «tre» er her en oversettelse av det greske ordet ksỵlon, som har grunnbetydningen «ved; tre(materiale)», og som i flertall kan brukes om en frukthage. I det jordiske paradis som ble kalt Edens hage, ville det ha betydd evig liv for menneskene å spise av livets tre. (1Mo 3: 22–24) Så lenge menneskene fortsatte å være lydige, ville de også kunne opprettholde livet ved å spise av frukten på de andre trærne i hagen. Det å spise av «livets tre [eller trær]» i «Guds paradis» må derfor ha tilknytning til Guds foranstaltning for å gi kristne seiervinnere vedvarende liv. Andre skriftsteder viser jo at de skal bli belønnet med udødelighet og uforgjengelighet sammen med ham som er deres overhode og Herre i himmelen, Kristus Jesus. – 1Kt 15: 50–54; 1Pe 1: 3, 4.