(Pạran).

Storparten av det enorme ødemarksområdet hvor israelittene vandret omkring i ca. 38 år før de drog inn i det lovte land. (4Mo 10: 11, 12; 5Mo 2: 14) Paran hadde ingen bestemte grenser, men opptok den sentrale og nordøstlige delen av Sinaihalvøya. Øst for dette området lå den delen av Riftdalen som ble kalt Araba, og Akababukta, sør for det lå Sinai-ødemarken, sørvest for det lå Sin-ødemarken, og nordvest og nord for det lå Etham-ødemarken og Sjur-ødemarken. Mot nordøst, i retning av Dødehavet, gikk Paran over i Zin-ødemarken (som muligens var en del av Paran) og nådde kanskje helt opp til Be’er-Sjeba i nærheten av Juda-fjellene. – 1Sa 25: 1, 2.

Det meste av Paran var et ugjestmildt fjellområde med enkelte høydeplatåer. Bergarten her er kalkstein. I de sentrale områdene kommer man opp i en høyde på mellom 600 og 750 m over havet. (5Mo 33: 2; jf. Hab 3: 3.) Paran hørte med til  «den store og fryktinngytende ødemarken» som er omtalt i 5. Mosebok 1: 1, 19 og 8: 15. Bortsett fra i den korte regntiden er dette golde området med stein og grus uten grønn vegetasjon, og det er langt mellom de få vannkildene. Dette viser tydelig hvor fullstendig avhengige israelittene var av at Jehova på mirakuløst vis skaffet dem mat og vann i alle de årene de vandret i ødemarken, ikke minst i betraktning av at det kanskje var tre millioner av dem. – 2Mo 16: 1, 4, 12–15, 35; 5Mo 2: 7; 8: 15, 16.

Det ser ut til at det var på Lots tid det første gang ble henvist til Paran-ødemarken, nemlig da Kedorlaomer og hans forbundsfeller beseiret en rekke byer i nærheten av Dødehavet og Edom og så langt sør som til El-Paran. (1Mo 14: 4–6) Senere bosatte Ismael seg i Paran-ødemarken, etter at han var blitt sendt bort av sin far, Abraham. Her livnærte han seg hovedsakelig som jeger. – 1Mo 21: 20, 21.

Paran blir ellers først og fremst omtalt i forbindelse med israelittenes vandringer. Etter at israelittene hadde dratt bort fra Sinai-fjellet, slo de leir i Tabera og Kibrot-Hatta’ava og deretter i Haserot ved sørenden av Paran, før de drog nordover mot Kadesj-Barnea. (4Mo 10: 12, 33; 11: 3, 34, 35; 12: 16) Ikke lenge etter at de var kommet inn i Paran, ble tolv menn sendt av sted for å utspeide Kanaan. (4Mo 13: 3, 26) De fleste av dem avla en dårlig rapport da de kom tilbake. Det førte til at Jehova besluttet at folket skulle fortsette å oppholde seg i ødemarken helt til alle de registrerte mennene som hadde murret mot Gud, hadde dødd. (4Mo 13: 31–33; 14: 20–34) I de 40 årene som gikk fra israelittene drog ut av Egypt, til de kom fram til det lovte land, lå de aller fleste av deres leirsteder i Paran. – 4Mo 33: 1–49.

I den greske oversettelsen Septuaginta sies det at David drog ut i Maon-ødemarken etter at Samuel døde og ble begravet. Men i den massoretiske tekst, den syriske oversettelsen Peshitta og den latinske Vulgata står det at han drog ned til Paran-ødemarken. (1Sa 25: 1) Da David ble konge og førte krig mot Edom, flyktet den unge edomittiske kongssønnen Hadad til Egypt sammen med noen av sin fars tjenere. Da de kom til Paran, fikk de følge av noen menn derfra på veien videre. – 1Kg 11: 15–18.