(pạrtere) [fra (tilhørende) Partia].

Jøder og proselytter fra Partia er nevnt først i oppregningen av de mange som var kommet til Jerusalem for å feire pinsehøytiden i år 33 e.v.t. Da Guds hellige ånd ble utøst over de omkring 120 kristne disiplene som var til stede, ble de i stand til å forkynne det gode budskap på disse parternes språk eller dialekt. Noen av dem reagerte utvilsomt positivt, slik at de ble kristne og antagelig gjorde budskapet kjent blant sine landsmenn da de kom tilbake til Partia. (Apg 1: 15; 2: 1, 4–12, 37–47) De kjødelige jødene fra Partia tilhørte diasporaen (dem som var spredt omkring), mens ’proselyttene’ (Apg 2: 10) var ikke-jøder som hadde gått over til jødedommen.

Parternes rike oppstod sørøst for Kaspihavet, men kom etter hvert til å strekke seg fra Eufrat og helt til India. Fra kong Kyros’ tid var parterne underlagt perserne. Da de senere kom under gresk herredømme, gjorde de oppstand mot Aleksander den stores etterfølgere, og de klarte i flere hundre år å bevare sin uavhengighet, til og med overfor Romerriket. De hadde også herredømme over Judea i flere år før romerne fortrengte dem derfra. Parterne var i det første århundre fremdeles en selvstendig nasjon, og selv om de utøvde den dominerende persiske religion, ble også jødedommen og andre religioner tolerert i deres rike.