[fra lat. liten].

En israelitt av Benjamins stamme, også kalt Saulus (Saul); en Jesu Kristi apostel. (Ef 1: 1; Flp 3: 5) Det er mulig at han hadde både det hebraiske navnet Saul, eller Saulus, og det romerske navnet Paulus fra barndommen av (Apg 7: 58; 9: 17; 2Pe 3: 15), men at han valgte å bruke sitt romerske navn fordi han fikk det oppdrag å forkynne det gode budskap for ikke-jøder. – Apg 9: 15; Ga 2: 7, 8.

Paulus ble født i Tarsus, en viktig by i Kilikia. (Apg 21: 39; 22: 3) Hans foreldre var hebreere og hørte åpenbart med til jødedommens fariseiske gren. (Apg 23: 6; Flp 3: 5) Han var romersk borger av fødsel (Apg 22: 28). Hans far hadde kanskje fått romersk statsborgerskap som belønning for visse tjenester han hadde ytet. Paulus lærte sannsynligvis teltmakerfaget av sin far. (Apg 18: 3) Dessuten fikk han undervisning av den lærde fariseeren Gamaliel i Jerusalem. Dette kan tyde på at Paulus tilhørte en framstående familie. (Apg 22: 3; 5: 34) Når det gjelder språkkunnskaper, var Paulus fortrolig med iallfall gresk og hebraisk. (Apg 21: 37–40) På den tiden da han reiste som misjonær, var han ugift. (1Kt 7: 8) Han hadde en søster og en nevø som bodde i Jerusalem – i hvert fall da Paulus ble arrestert. – Apg 23: 16–22.

Apostelen Paulus fikk det privilegium å skrive en større del av De kristne greske skrifter enn noen annen. Han fikk også overnaturlige syner (2Kt 12: 1–5), og ved hjelp av den hellige ånd ble han dessuten i stand til å tale en rekke fremmede språk. – 1Kt 14: 18.

Forfølgelse, omvendelse, innledende tjeneste. Første gang Saulus, eller Paulus, blir nevnt i Bibelen, blir han omtalt som en «ung mann» som var til stede da Kristi disippel Stefanus ble drept. Det fortelles at de falske vitnene som steinet Stefanus, la fra seg ytterkledningene sine ved denne unge mannens føtter. (Apg 6: 13; 7: 58) Paulus samtykte i mordet på Stefanus og innledet på grunn av misforstått nidkjærhet for tradisjonene en grusom forfølgelse av Kristi disipler. Når det skulle avgjøres om de skulle henrettes, stemte han for det. Når det ble ført sak mot dem i synagogene, forsøkte han å tvinge dem til å avsverge sin tro. Han forfulgte dem også i andre byer enn Jerusalem og skaffet seg til og med skriftlig tillatelse fra øverstepresten til å oppspore Kristi disipler så langt mot nord som i Damaskus, i Syria, og til å binde dem og føre dem til Jerusalem, antagelig for at de skulle bli ført fram for Sanhedrinet. – Apg 8: 1, 3; 9: 1, 2; 26: 10, 11; Ga 1: 13, 14.

Da Paulus nærmet seg Damaskus, åpenbarte Kristus Jesus seg for ham i et strålende lys og gav ham i oppdrag å være en tjener og vitne om det han hadde sett, og det han skulle få se. De som var sammen med Paulus, falt også til jorden på grunn av denne hendelsen, og de hørte lyden av en som talte, men det var bare Paulus som forstod ordene, og som ble blindet, slik at han måtte ledes ved hånden til Damaskus. (Apg 9: 3–8; 22: 6–11; 26: 12–18) Han verken spiste eller drakk på tre dager. Mens han var i huset til en viss Judas i Damaskus og bad, fikk han i et syn se Kristi disippel Ananias komme inn og sørge for at han fikk synet tilbake. Da dette skjedde i virkeligheten, ble Paulus døpt og fylt med hellig ånd. Deretter tok han til seg føde og kom til krefter. – Apg 9: 9–19.

I beretningen i Apostlenes gjerninger 9: 19–25 sies det at Paulus ble noen dager hos disiplene i Damaskus, og at han «straks» begynte å forkynne  i synagogene der. Det fortelles om hans virksomhet som forkynner i tiden fram til han ble nødt til å forlate Damaskus fordi noen hadde dannet et komplott for å drepe ham. I sitt brev til galaterne sier imidlertid Paulus at han drog av sted til Arabia etter sin omvendelse, og at han så kom tilbake igjen til Damaskus. (Ga 1: 15–17) Det er ikke mulig å fastslå når reisen til Arabia fant sted i forhold til disse andre begivenhetene.

Paulus kan ha dratt til Arabia like etter sin omvendelse for å tenke over hva som var Guds vilje med ham. I så fall må det Lukas sier om at Paulus «straks» begynte å forkynne, bety at han begynte å forkynne straks etter at han kom tilbake til Damaskus og sluttet seg til disiplene der. Det Paulus understreker i Galaterne 1: 17, er tydeligvis det faktum at han ikke straks drog opp til Jerusalem, men at det eneste stedet utenfor Damaskus som han drog av sted til i denne første tiden, var Arabia. Reisen til Arabia behøver derfor ikke nødvendigvis å ha funnet sted umiddelbart etter hans omvendelse. Det kan være at Paulus først tilbrakte noen dager i Damaskus og raskt kom med en offentlig beklagelse av sin tidligere framferd som motstander, samtidig med at han i synagogene bekjente sin tro på Kristus. Deretter kan han ha reist til Arabia (hvorfor han gjorde det, sies det ikke noe om) og så fortsatt å forkynne i Damaskus da han kom tilbake dit, inntil han hadde ’vokst slik i kraft’ når det gjaldt forkynnelsen, at hans motstandere forsøkte å drepe ham. De to beretningene utfyller hverandre. De motsier ikke hverandre. Det eneste det kan være tvil om, er begivenhetenes nøyaktige rekkefølge, som det ganske enkelt ikke blir redegjort for.

Da Paulus kom til Jerusalem (kanskje i år 36, siden de tre årene som er nevnt i Galaterne 1: 18, kan ha vært deler av tre år), viste det seg at brødrene der ikke trodde at han var en disippel. Men «da kom Barnabas ham til hjelp og førte ham til apostlene», etter alt å dømme til Peter og «Jakob, Herrens bror». (Selv om Jakob ikke var en av de tolv, kunne han kalles apostel fordi han virket som apostel for menigheten i Jerusalem.) Paulus ble hos Kefas (Peter) i 15 dager. Mens han var i Jerusalem, talte han frimodig i Jesu navn. Da brødrene fikk høre at de gresktalende jødene av den grunn forsøkte å drepe Paulus, «førte de ham ned til Cæsarea og sendte ham av sted til Tarsus». – Apg 9: 26–30; Ga 1: 18–21.

Det ser ut til at Paulus (omkring år 41) hadde den forrett å få et overnaturlig syn som var så realistisk at han ikke visste om det var i legemet eller utenfor legemet han ble bortrykket til «den tredje himmel». «Den tredje himmel» er åpenbart et uttrykk for den opphøyde styreform som det messianske rike er. – 2Kt 12: 1–4.

Senere drog Barnabas til Tarsus og tok med seg Saulus til Antiokia for at han skulle hjelpe til med arbeidet blant de gresktalende i denne byen. Omkring år 46, etter at Paulus og Barnabas hadde arbeidet et år i Antiokia, ble de av menigheten sendt til Jerusalem med en gave til hjelp for brødrene der. (Apg 11: 22–30) Da de drog tilbake til Antiokia, hadde de med seg Johannes Markus. (Apg 12: 25) Deretter ble Paulus og Barnabas ved den hellige ånds ledelse tatt ut til en spesiell gjerning. – Apg 13: 1, 2.

Hans første misjonsreise. (KART: bd. 2, s. 747) Under den hellige ånds ledelse la nå Paulus sammen med Barnabas ut på sin første misjonsreise (ca. 47–48), og de hadde Johannes Markus med seg som medhjelper. De seilte av sted fra Selevkia, Antiokias havneby, til Kypros. Da de kom til Salamis, på østkysten av Kypros, begynte de å «forkynne Guds ord» i synagogene. De drog så tvers over hele øya til Pafos på vestkysten. Der forsøkte trollmannen Elymas å opponere mot det vitnesbyrd som ble avlagt for prokonsulen Sergius Paulus. Paulus sørget da for at Elymas ble rammet av midlertidig blindhet. Sergius Paulus ble slått av forundring over det som hadde skjedd, og ble en troende. – Apg 13: 4–12.

Fra Pafos seilte Paulus og hans medarbeidere til Lilleasia. Da de kom til Perge i den romerske provinsen Pamfylia, skilte Johannes Markus lag med dem og vendte tilbake til Jerusalem. Men Paulus og Barnabas drog videre nordover til Antiokia i Pisidia. Det ble vist stor interesse for deres forkynnelse, men de ble likevel til slutt drevet ut av byen etter tilskyndelse av jødene. (Apg 13: 13–50) Uten å miste motet drog de videre sørøstover til Ikonium, hvor jødene også hisset opp folk mot dem. Da Paulus og Barnabas ble underrettet om at noen ville forsøke å steine dem, flyktet de til Lystra i Lykaonia. Etter at Paulus hadde helbredet en mann som hadde vært ufør fra fødselen av, trodde innbyggerne i Lystra at Paulus og Barnabas var guder i menneskeskikkelse. Men senere kom det noen jøder fra Ikonium og Antiokia i Pisidia og overtalte folkeskarene til å steine Paulus. Deretter slepte de ham utenfor byen i den tro at han var død. Men da hans medkristne flokket seg omkring ham, reiste han seg opp og gikk inn i Lystra. Dagen etter drog han og Barnabas videre til Derbe. Etter at de hadde gjort mange disipler der, vendte de tilbake til Lystra, Ikonium og Antiokia (i Pisidia) og styrket og oppmuntret brødrene og utnevnte eldste til å tjene i de menighetene som var blitt  opprettet på disse stedene. Senere forkynte de i Perge, og derfra seilte de fra havnebyen Attalia til Antiokia i Syria. – Apg 13: 51 til 14: 28.

Spørsmålet om omskjærelse. Noen menn fra Judea kom til Antiokia (omkring år 49) og hevdet at ikke-jøder måtte omskjæres i samsvar med Moseloven for å kunne oppnå frelse. Paulus og Barnabas var av en annen mening. Men selv om Paulus var en apostel, tiltok han seg ikke den myndighet å avgjøre denne saken på egen hånd. Han drog i stedet til Jerusalem sammen med Barnabas, Titus og noen andre for å legge stridsspørsmålet fram for apostlene og de eldste i menigheten der. Det ble besluttet at det ikke var nødvendig at troende ikke-jøder ble omskåret, men at de måtte avholde seg fra avgudsdyrkelse, fra å spise og drikke blod og fra seksuell umoral. Brødrene i menigheten i Jerusalem redegjorde for denne avgjørelsen i et brev og sendte dessuten Judas og Silas som sine representanter til Antiokia for å bringe klarhet i saken. I en samtale med Peter (Kefas), Johannes og disippelen Jakob ble det videre avgjort at Paulus og Barnabas skulle fortsette å forkynne for uomskårne ikke-jøder. – Apg 15: 1–29; Ga 2: 1–10.

En tid etter dette kom Peter selv til Antiokia i Syria og hadde samkvem med kristne ikke-jøder. Men da noen jøder fra Jerusalem kom dit, gav han tydeligvis etter for menneskefrykt og trakk seg tilbake fra ikke-jødene. Derved handlet han i strid med den beslutning som var truffet under åndens ledelse, og som gikk ut på at kjødelige forskjeller ikke betyr noe for Gud. Til og med Barnabas lot seg villede. Da Paulus la merke til dette, kritiserte han modig Peter i de andres påhør, siden hans atferd var til hinder for kristendommens framgang. – Ga 2: 11–14.

Hans andre misjonsreise. (KART: bd. 2, s. 747) Senere tenkte Paulus og Barnabas at de skulle besøke brødrene i de byene hvor de hadde forkynt på sin første misjonsreise. Det oppstod da en diskusjon om hvorvidt de skulle ta med seg Johannes Markus, som jo hadde forlatt dem den første gangen, og resultatet ble at Paulus og Barnabas skilte lag. Paulus valgte derfor Silas (Silvanus) og reiste gjennom Syria og inn i Lilleasia (ca. 49–52). Det var etter alt å dømme i Lystra han traff den unge mannen Timoteus, som han omskar og tok med seg videre. (Apg 15: 36 til 16: 3) Selv om det ikke var et krav at de kristne skulle omskjæres, ville jødene utvilsomt ha kommet til å nære fordommer mot Paulus’ forkynnelse hvis Timoteus, som var halvt jøde, ikke var omskåret. Ved å fjerne denne mulige hindringen handlet Paulus i overensstemmelse med det han senere skrev til korinterne: «For jødene er jeg således blitt som en jøde.» – 1Kt 9: 20.

En natt da de befant seg i Troas ved Egeerhavet, fikk Paulus et syn av en makedonisk mann som bad ham inntrengende: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Paulus og hans misjonærpartnere trakk den slutning at dette var Guds vilje og seilte derfor, sammen med legen Lukas, til Makedonia. I Filippi, den fremste byen i Makedonia, ble Lydia og hennes husstand troende. Da Paulus drev ut en demon av en pike, slik at hun mistet sine spådomsevner, ble både han og Silas kastet i fengsel. Men et jordskjelv førte til at deres lenker ble løst, og fangevokteren og hans husstand ble kristne. Fordi Paulus var romersk borger, forlangte han at magistratene selv skulle komme og føre ham og Silas ut av fengselet. Paulus og hans reisefeller oppmuntret deretter brødrene og drog så av sted gjennom Amfipolis og Apollonia til Tessalonika. Der vokste det fram en menighet av troende. Men noen skinnsyke jøder fikk i stand et pøbeloppløp mot Paulus. Brødrene sendte derfor ham og Silas av sted til Berøa. Mange ble troende der også, men jøder fra Tessalonika fulgte etter dem dit og fikk i stand vanskeligheter, slik at Paulus ble nødt til å reise derfra. – Apg 16: 8 til 17: 14.

Brødrene førte apostelen til Aten. Der forkynte han på torget, med den følge at han ble tatt med til Areopagos. Hans forsvarstale ansporet både Dionysios, en dommer ved Areopagos-domstolen, og noen andre til å ta imot kristendommen. (Apg 17: 15–34) Etter dette drog Paulus til Korint, hvor han tok inn hos et jødisk ektepar, Akvilas og Priskilla, og brukte en del av sin tid til å arbeide som teltmaker sammen med dem. Fra Korint skrev Paulus etter alt å dømme sine to brev til tessalonikerne. Etter at han hadde undervist i Korint i ett og et halvt år og opprettet en menighet der, reiste jødene anklager mot ham overfor Gallio. Men Gallio avviste saken. (Apg 18: 1–17) Senere seilte Paulus til Cæsarea. Underveis gjorde han et opphold i Efesos og forkynte der. Fra Cæsarea ’drog han opp og hilste på menigheten’, det vil utvilsomt si menigheten i Jerusalem, og så drog han til Antiokia i Syria. (Apg 18: 18–22) Kanskje mens han var i Korint, eller kanskje nå da han befant seg i Antiokia, skrev han sitt brev til galaterne.

Hans tredje misjonsreise. (KART: bd. 2, s. 747) På sin tredje misjonsreise (ca. 52–56) besøkte Paulus igjen Efesos og arbeidet der i omkring tre år. Fra Efesos skrev han sitt første brev til korinterne, og det later til at det også var derfra han sendte Titus av sted for at han skulle  hjelpe de kristne i Korint. En sølvsmed som het Demetrius, fikk i stand opptøyer mot Paulus. Paulus forlot da Efesos og satte kursen mot Makedonia. Gjennom Titus fikk Paulus kjennskap til forholdene i Korint, og fra Makedonia skrev han så sitt andre brev til korinterne. Før han forlot Europa med et bidrag fra brødrene i Makedonia og Akaia til de nødlidende kristne i Jerusalem, og høyst sannsynlig mens han var i Korint, skrev han sitt brev til romerne. – Apg 19: 1 til 20: 4; Ro 15: 25, 26; 2Kt 2: 12, 13; 7: 5–7.

Da Paulus var på vei til Jerusalem, holdt han en tale i Troas, hvor han også gjenoppvekket Eutykus, som hadde omkommet ved et ulykkestilfelle. Paulus gjorde deretter et opphold i Milet, hvor han hadde et møte med tilsynsmennene i menigheten i Efesos. Han snakket med dem om sin egen tjeneste i distriktet Asia og ansporet dem til å følge hans eksempel. – Apg 20: 6–38.

Arresteres. På sin videre ferd traff Paulus flere kristne profeter som forutsa at han skulle bli bundet i Jerusalem. (Apg 21: 4–14; jf. 20: 22, 23.) Deres profetier gikk i oppfyllelse. Mens Paulus var ved templet for å rense seg seremonielt, kom noen jøder fra Asia og oppildnet folket til å gå løs på ham, men romerske soldater kom ham til unnsetning. (Apg 21: 26–33) Da han var på vei opp trappen til soldatenes kvarter, fikk han tillatelse til å tale til jødene. Med det samme han nevnte at han hadde fått i oppdrag å tale til de ikke-jødiske nasjonene, brøt voldsomhetene ut på nytt. (Apg 21: 34 til 22: 22) Inne i soldatenes kvarter ble Paulus strakt ut til pisking fordi man ville finne ut hva hans forbrytelse bestod i. Paulus fikk hindret piskingen ved å henvise til sitt romerske borgerskap. Dagen etter ble han ført fram for Sanhedrinet. Paulus prøvde å skape splid mellom fariseerne og saddukeerne ved å trekke fram spørsmålet om oppstandelsen, antagelig fordi han innså at han ikke ville få en rettferdig behandling. Fordi han trodde på oppstandelsen og var «en sønn av fariseere», omtalte han seg selv som en fariseer og oppnådde derved å sette saddukeerne, som ikke trodde på oppstandelsen, opp mot fariseerne, og vice versa. – Apg 22: 23 til 23: 10.

Det ble dannet en sammensvergelse mot fangen Paulus, og det ble derfor nødvendig å overføre ham fra Jerusalem til Cæsarea. Noen dager senere kom øverstepresten Ananias, noen av jødenes eldste og Tertullus, en offentlig taler, til Cæsarea for å inngi anmeldelse på Paulus til stattholderen Feliks. De anklaget Paulus for å egge til opprør og for å forsøke å vanhellige templet. Paulus framholdt at det ikke fantes noe bevis for det de anklaget ham for. Men Feliks, som håpet å få en bestikkelse, holdt Paulus i forvaring i to år. Da Feliks ble etterfulgt av Festus, kom jødene på nytt med sine anklager. Saken ble gjenopptatt i Cæsarea, og for å unngå at den ble overført til Jerusalem, anket Paulus til keiseren. Etter at Paulus senere hadde lagt sin sak fram for kong Herodes Agrippa II, ble han og noen andre fanger sendt til Roma omkring år 58. – Apg 23: 12 til 27: 1.

Første og andre fangenskap i Roma. Underveis til Roma havarerte skipet med Paulus og hans reisefeller, og de drev i land på Malta. Etter å ha overvintret der kom de omsider til Roma. (KART: bd. 2, s. 750) Paulus fikk lov til å bo for seg selv i et leid hus, men under bevoktning av en soldat. Like etter sin ankomst arrangerte han et møte med jødenes fremste menn. Men det var bare noen av dem som ble troende. I to år (fra omkring 59 til 61) fortsatte Paulus å forkynne for alle som kom til ham. (Apg 27: 2 til 28: 31) I løpet av denne tiden skrev han også sine brev til efeserne (4: 1; 6: 20), filipperne (1: 7, 12–14), kolosserne (4: 18) og Filemon (v. 9) og øyensynlig også til hebreerne. (BILDE: bd. 2, s. 750) Det ser ut til at keiser Nero fant Paulus uskyldig og løslot ham. Paulus gjenopptok tydeligvis sin virksomhet som misjonær sammen med Timoteus og Titus. Etter at han hadde latt Timoteus bli igjen i Efesos og Titus på Kreta, skrev han brev til dem, antagelig fra Makedonia, om deres oppgaver. (1Ti 1: 3; Tit 1: 5) Man vet ikke om han også fikk forkynt i Spania før han for siste gang ble fengslet i Roma. (Ro 15: 24) Mens han satt inne denne gangen (ca. år 65), skrev han sitt andre brev til Timoteus. I dette brevet antydet han at han snart skulle dø. (2Ti 4: 6–8) Det er sannsynlig at Paulus like etterpå led martyrdøden på Neros befaling.

Et eksempel til etterfølgelse. Fordi Paulus trofast fulgte Kristi eksempel, kunne han si: «Bli etterlignere av meg.» (1Kt 4: 16; 11: 1; Flp 3: 17) Paulus var våken for å la seg lede av Guds ånd. (Apg 13: 2–5; 16: 9, 10) Han talte i oppriktighet og var ikke blant dem som drev handel med Guds Ord. (2Kt 2: 17) Selv om han var velutdannet, forsøkte han ikke å imponere andre med sin tale (1Kt 2: 1–5), og han forsøkte heller ikke å være mennesker til behag. (Ga 1: 10) Han insisterte ikke på sine rettigheter, men tilpasset seg de menneskene han forkynte for, og var forsiktig, for at han ikke skulle få andre til å snuble. – 1Kt 9: 19–26; 2Kt 6: 3.

 Paulus utførte sin tjeneste med stor nidkjærhet. Han reiste flere tusen kilometer over sjø og land og opprettet mange menigheter i Europa og Lilleasia. Han trengte derfor ikke anbefalingsbrev som var skrevet med blekk, men kunne henvise til levende brev, mennesker som var blitt troende på grunn av hans innsats. (2Kt 3: 1–3) Samtidig erkjente han ydmykt at han var en slave (Flp 1: 1), en som var forpliktet til å forkynne det gode budskap. (1Kt 9: 16) Han tok ikke selv noen del av æren for de resultatene han så, men gav all ære til Gud og pekte på at det var Han som fikk det til å vokse (1Kt 3: 5–9), og som hadde gjort ham tilstrekkelig kvalifisert til å utføre tjenesten. (2Kt 3: 5, 6) Paulus verdsatte sin tjeneste høyt. Han æret den og betraktet det at han kunne utføre denne tjenesten, som et uttrykk for Guds og hans Sønns barmhjertighet. (Ro 11: 13; 2Kt 4: 1; 1Ti 1: 12, 13) Til Timoteus skrev han: «Grunnen til at jeg ble vist barmhjertighet, var at Kristus Jesus kunne demonstrere all sin langmodighet ved hjelp av meg som det fremste tilfellet, som et eksempel på dem som kommer til å tro på ham til evig liv.» – 1Ti 1: 16.

Fordi Paulus tidligere hadde forfulgt de kristne, mente han at han ikke var verdig til å bli kalt apostel. Han erkjente at det utelukkende skyldtes Guds ufortjente godhet at han likevel var en apostel. Paulus strevde mer enn de andre apostlene fordi han var opptatt av at denne ufortjente godheten ikke skulle ha blitt vist ham forgjeves. Men han var klar over at det bare var ved hjelp av Guds ufortjente godhet han klarte å utføre sin tjeneste. (1Kt 15: 9, 10) Han sa: «Alt har jeg styrke til på grunn av ham som gir meg kraft.» (Flp 4: 13) Han gjennomgikk mye, men klaget ikke. Han sammenlignet sine egne opplevelser med andres og skrev (ca. år 55): «Jeg . . . har strevd mer, har vært mer i fengsler, er blitt slått til overmål, har ofte vært døden nær. Av jøder har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær, tre ganger er jeg blitt slått med stokker, én gang er jeg blitt steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, et døgn har jeg tilbrakt i dypet; ofte på reiser, i farer fra elver, i farer fra landeveisrøvere, i farer fra mitt eget folk, i farer fra nasjonene, i farer i byen, i farer i ødemarken, i farer på havet, i farer blant falske brødre, i strev og slit, ofte i søvnløse netter, i sult og tørst, mange ganger i avholdenhet fra mat, i kulde og nakenhet. I tillegg til disse ytre tingene kommer det som velter inn over meg fra dag til dag – bekymringen for alle menighetene.» (2Kt 11: 23–28; 6: 4–10; 7: 5) I tillegg til alt dette og mer til i årene som fulgte, måtte Paulus også kjempe med «en torn i kjødet» (2Kt 12: 7), kanskje en øyelidelse av et eller annet slag. – Jf. Apg 23: 1–5; Ga 4: 15; 6: 11.

Som et ufullkomment menneske opplevde Paulus en stadig konflikt mellom sitt sinn og sitt syndige kjød. (Ro 7: 21–24) Men han gav ikke opp. Han sa: «Jeg slår løs på kroppen min og fører den som en slave, for at jeg, etter at jeg har forkynt for andre, ikke selv på en eller annen måte skal bli forkastet.» (1Kt 9: 27) Han tenkte hele tiden på den seiersprisen som lå foran ham – liv som en udødelig skapning i himmelen. Han mente at alle lidelsene ikke var for noe å regne sammenlignet med den herlighet de trofaste skulle bli belønnet med. (Ro 8: 18; Flp 3: 6–14) Derfor kunne han også, antagelig kort tid før sin død, skrive følgende: «Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har holdt meg til troen. Fra denne tiden av er rettferdighetens krone holdt i forvaring for meg.» – 2Ti 4: 7, 8.

Som en apostel som var inspirert av Gud, hadde Paulus myndighet til å gi påbud og befalinger, noe han også gjorde (1Kt 14: 37; 16: 1; Kol 4: 10; 1Te 4: 2, 11; jf. 1Ti 4: 11), men han foretrakk å appellere til brødrene på grunnlag av kjærlighet og komme med inntrengende henstillinger «ved Guds medfølelse» og «ved Kristi mildhet og vennlighet». (Ro 12: 1; 2Kt 6: 11–13; 8: 8; 10: 1; Flm 8, 9) Han var mild og nærte inderlig hengivenhet for dem og formante og trøstet dem som en far. (1Te 2: 7, 8, 11, 12) Han hadde rett til å få materiell støtte fra brødrene, men han valgte å arbeide med sine hender for at han ikke skulle være en dyr byrde for dem. (Apg 20: 33–35; 1Kt 9: 18; 1Te 2: 6, 9) Derfor oppstod det også et nært og hengivent brorskapsforhold mellom Paulus og dem han virket for. Da tilsynsmennene i menigheten i Efesos fikk vite at de kanskje aldri mer ville få se ham, gikk det så hardt inn på dem at de gråt. (Apg 20: 37, 38) Paulus var sterkt opptatt av sine medkristnes åndelige ve og vel og ønsket å gjøre det han kunne, for å hjelpe dem til å befeste sitt himmelske kall. (Ro 1: 11; 15: 15, 16; Kol 2: 1, 2) Han husket stadig på dem i sine bønner (Ro 1: 8, 9; 2Kt 13: 7; Ef 3: 14–19; Flp 1: 3–5, 9–11; Kol 1: 3, 9–12; 1Te 1: 2, 3; 2Te 1: 3) og oppfordret også dem til å be for ham. (Ro 15: 30–32; 2Kt 1: 11) Han hentet dessuten oppmuntring fra sine medkristnes tro. (Ro 1: 12) På den annen side viste han også fasthet for det som er rett, og nølte ikke med å irettesette andre, ikke engang en medapostel, når det var nødvendig av hensyn til det gode budskaps framgang. – 1Kt 5: 1–13; Ga 2: 11–14.

 Var Paulus en av de tolv apostler?

Selv om Paulus var overbevist om og hadde beviser for at han var en apostel, regnet han seg aldri blant «de tolv». Før pinsedagen hadde den kristne forsamling som følge av en redegjørelse Peter kom med ut fra Skriftene, søkt å finne en som kunne tre i stedet for den troløse Judas Iskariot. To disipler ble tatt ut som mulige etterfølgere til embetet, kanskje ved en avstemning blant forsamlingens mannlige medlemmer. (Peter hadde nemlig innledet sin tale med ordene: «Menn, brødre»; Apg 1: 16.) Deretter bad de til Jehova Gud (jf. Apg 1: 24 med 1Sa 16: 7; Apg 15: 7, 8) om at Han måtte tilkjennegi hvem av de to han hadde utvalgt til å tre i stedet for den troløse apostelen. Da de hadde bedt, kastet de lodd mellom dem, og «loddet falt på Mattias». – Apg 1: 15–26; jf. Ord 16: 33.

Det er ingen grunn til å tvile på at det var Gud som valgte Mattias. Det er nok så at Paulus etter sin omvendelse ble en fremtredende apostel, og at han arbeidet mer enn alle de andre apostlene. (1Kt 15: 9, 10) Men det er ikke noe som tyder på at Paulus var personlig forutbestemt til å inneha et apostelembete, og at Gud i realiteten unnlot å bønnhøre den kristne forsamlingen, men sørget for at den stillingen som ble ledig etter Judas, forble ubesatt inntil Paulus ble omvendt – noe som ville innebære at utnevnelsen av Mattias var en egenmektig handling av den kristne forsamlingen. Tvert imot – det finnes tydelige vitnesbyrd om at Mattias ble utnevnt av Gud til å fylle den ledige stillingen.

Da den hellige ånd ble utgytt på pinsedagen, fikk apostlene helt spesielle evner. Det er bare om apostlene det sies at de kunne legge hendene på nydøpte mennesker og overføre åndens mirakuløse gaver til dem. (Se APOSTEL [Mirakuløse evner].) Hvis Mattias ikke var blitt utvalgt av Gud, ville han ha manglet denne evnen, og det ville ha vært åpenbart for alle. Men det framgår av den bibelske beretningen at han hadde denne evnen. Lukas, som skrev Apostlenes gjerninger, var Paulus’ reisefelle og medarbeider, og det som står i denne boken, samsvarer derfor utvilsomt med Paulus’ egen oppfatning. I Apostlenes gjerninger fortelles det at «de tolv» satte sju utpekte menn til å ta seg av matutdelingen og derved løse et problem. Dette skjedde etter pinsedagen i år 33, men før Paulus ble omvendt. Mattias blir derfor anerkjent som en av «de tolv» i denne forbindelse, og han må ha vært sammen med de andre apostlene da de la hendene på de sju som var blitt utpekt. – Apg 6: 1–6.

Er det så Mattias’ navn eller Paulus’ navn som befinner seg blant navnene på de «tolv grunnsteiner» i Johannes’ syn av Det nye Jerusalem? (Åp 21: 2, 14) Noen tenker kanskje at det er mest sannsynlig at det er Paulus’ navn. Paulus tilførte den kristne menighet så mye ved sin tjeneste, og spesielt ved at han skrev en stor del av De kristne greske skrifter (14 av brevene blir tilskrevet ham). Paulus «overstrålte» i så måte Mattias, som ikke mer blir nevnt ved navn etter at han er omtalt i Apostlenes gjerninger, kapittel 1.

Men når alt kommer til alt, «overstrålte» Paulus også mange av de opprinnelige tolv apostlene. Noen av disse blir sjelden nevnt ved navn andre steder enn der hvor alle apostlenes navn er regnet opp. Da Paulus ble omvendt, var den kristne menighet, det åndelige Israel, allerede opprettet, eller grunnlagt, og den hadde vokst i et års tid eller kanskje litt lenger. Paulus’ første kanoniske brev ble dessuten etter alt å dømme ikke skrevet før omkring år 50 (se TESSALONIKERBREVENE), altså hele 17 år etter at den nye nasjon, det åndelige Israel, ble grunnlagt på pinsedagen i år 33. På bakgrunn av disse kjensgjerningene og det som er framholdt tidligere i denne artikkelen, burde det være klart hvordan det forholder seg. Det later til å være rimelig å trekke den slutning at det valg Gud opprinnelig traff da han utpekte Mattias til å tre i stedet for Judas som en av «Lammets tolv apostler», stod fast og ikke ble påvirket av at Paulus senere ble en apostel.

Hva var så hensikten med at Paulus fikk et apostelembete? Ifølge Jesu egne ord fikk han det i en bestemt hensikt – ikke for at han skulle tre i stedet for Judas, men for at han skulle være en apostel, en utsending, «til nasjonene» (Apg 9: 4–6, 15), og Paulus erkjente også selv at dette var hensikten med at han var en apostel. (Ga 1: 15, 16; 2: 7, 8; Ro 1: 5; 1Ti 2: 7) Hans apostelembete var derfor ikke noe det var behov for i den forstand at det måtte tjene som et grunnlag da det åndelige Israel ble opprettet på pinsedagen i år 33.